Gaius Julius Caesar

Anon. begrenset

Gaius Julius Caesar. Romersk dinar-mynt med Caesars portrett.

Universitetets myntkabinett. begrenset

Gaius Julius Caesar,  Julius Cæsar, var en romersk statsmann, feltherre og forfatter. Han var av den patrisiske juliske slekt (gens Julia) som regnet sin herkomst fra Aeneas, sønn av Venus.

Caesar la grunnlaget for og navn til det romerske keiserdømmet, men regnes ikke blant keiserne. Caesar var en av republikkens ledende politikere og dessuten dens fremste feltherren. Han ledet den romerske erobringen av Gallia (nåværende Frankrike) og nedkjempet alle motstanderne i borgerkrigen som fulgte da han ikke ville oppløse hæren etter felttoget i Gallia. Ved denne anledningen skal han ha sagt de berømte ordene: Alea iacta est («terningen er kastet») da han krysset grenseelven Rubicon og bega seg inn i Italia.

Caesar lot seg utrope til diktator på livstid, og i denne stillingen reformerte han Romerriket, men opposisjonen mot ham økte. I forbindelse med et senatsmøte ble han 15. mars 44 fvt. overfalt og stukket ned av en gruppe sammensvorne republikanere, der en av lederne var Brutus. Mordet fikk likevel ikke det tilsiktede resultat, da republikanerne selv ble nedkjempet og Caesars adoptivsønn Octavian, som med navnet Augustus ble Romerrikets første keiser.

Caesar var også en av antikkens store forfattere, og hans skrifter har vært mye brukt i latinopplæringen. Måneden juli er oppkalt etter ham.

Caesar var født 13. juli 100 fvt. Faren, med samme navn, var en romersk senator, men ikke av de mest innflytelsesrike. Han nådde preturet, men døde da Caesar var 16 år. Selv om hans søster Julia var gift med den romerske feltherren Gaius Marius, vet vi ikke om han var involvert på hans side i kampen mellom Lucius Cornelius Sulla og Marius.

Moren, Aurelia, var også av en meget fornem familie og viste seg som en klok og ressurssterk romersk matrona. Som ung vakte Caesar Sullas mistanke da han var nevø av Marius samt ved å gifte seg med Cornelia, en datter av Cinna, som hadde markerte politiske sympatier med marianerne. Tross press fra Sulla nektet han å forstøte henne, noe som satte hans liv i fare, men takket være morens nettverk ble han benådet. Han holdt seg unna Roma.

Som underoffiser i hæren og bare 19 år vant han borgerkransen for å ha reddet en medsoldats liv under stormingen av Mytilene i 80.

Caesar begynte sin politiske løpebane først etter Sullas død i 78. Han var med i krigen mot Mithradates i Asia i 74, opptrådte som rettstaler i prosesser i Roma og drev studier i Hellas og Lilleasia.

Caesar fulgte embetsstigen og holdt embetene suo anno (det vil si ved lovens minimumsalder), men viste seg som en populares og opptrådte som folketaler og en som fremmet populære tiltak. Etter Cornelias død i 69 giftet han seg med Sullas barnebarn Pompeia. Som edil i 65 vant han folket med rause festligheter og fornyelse av Marius' minnesmerker, og ble i 63 pontifex maximus.

Hans flotthet brakte ham imidlertid i bunnløs gjeld. Catilinas forsøk på en omveltning ble en fiasko, og Caesar kom først på fote som stattholder i Spania i 61, der han hadde alle muligheter for å berike seg.

Etter at Pompeius var kommet tilbake fra Asia, sluttet Caesar i 60 en hemmelig forbindelse med Pompeius og Crassus, det såkalte første triumvirat. Dette var en avtale med det formål at de tre skulle fordele makten i staten. Pompeius giftet seg med Caesars datter Julia for å forsegle alliansen. Caesar selv skilte seg fra Pompeia, som var involvert i en skandale i forbindelse med feiringen av Bona Dea, og giftet seg på ny med Calpurnius Pisos datter, Calpurnia.

Caesar ble valgt til konsul for år 59, og tross hardnakket motstand fra optimatene godkjente senatet Pompeius' foranstaltninger i Asia. Caesar drev gjennom en jordlov som skaffet 20 000 mennesker, veteraner og barnerike familier jord fra statseiendommer. Derpå fikk han kommandoen over provinsene Gallia Cisalpina og Illyria for fem år, senere forlenget med fem år til, med rett til å utskrive hærer. Senatet gav ham i tillegg provinsen Gallia Transalpina, omtrent det nåværende Provence.

Årene 58–50 benyttet han i Gallia til å utdanne en hær som han kunne bruke til sine planer. Ikke bare sikret han det transalpinske Gallia for Romerriket, men erobret hele det øvrige Gallia mellom Pyreneene og Rhinen. Derved ble det dannet en støtpute for Italia, og den germanske folkevandringen ble bremset for flere århundrer.

Han foretok også to hærtog over Rhinen mot germanerne (i årene 55 og 53) og to hærtog over kanalen til Britannia (i årene 55 og 54). I 52 vant han til sist en avgjørende seier i slaget ved Alesia over gallerne, som under Vercingetorix' ledelse hadde samlet seg til et stort opprør. Årene 51–50 ble benyttet til organisering av det erobrede.

Imidlertid var forholdet til Pompeius kjølnet sterkt etter Julias og Crassus' død i 54 og 53. Pompeius fryktet Caesar og nærmet seg stadig mer optimatene. I 49 kom det endelige bruddet; optimatene forlangte at Caesar skulle legge ned sin kommando. Pompeius og de øvrige embetsmennene i Roma fikk diktatorisk fullmakt. Caesar stilte som motfordring at Pompeius også skulle gi avkall på sin Spania-hær. Da dette kravet ble avvist, gikk Caesar med sin hær over grenseelven Rubicon inn i Italia og begynte dermed krig mot Pompeius og senatspartiet.

På kort tid hadde Caesar hele Italia og dermed statskassen i sin makt; Pompeius flyktet til Hellas for å samle tropper. Først sikret Caesar seg i ryggen ved å slå Pompeius' hær i Spania; hjemme ble han valgt til konsul for år 49 og til diktator.

I 48 slo Caesar Pompeius ved Farsalos i Hellas. Deretter reiste han til Egypt, hvor Pompeius var blitt myrdet. Her havnet han midt inne i en tronstrid, den såkalte aleksandrinske krigen. Caesar støttet og innledet et forhold til dronning Kleopatra; sønnen Caesarion ble født forsommeren 47. Samme år vant Caesar over Mithradates' sønn ved Zela i Lilleasia. Det var der han meldte om seieren med de berømte ordene veni, vidi, vici (jeg kom, så og vant).

I 46 slo han republikanerne under Pompeius' to sønner, Gnaeus og Sextus, og Cato i Afrika ved Thapsus, og i 45 slo han endelig ned den siste motstanden i Spania ved Munda.

Allerede fra 49 hadde han faktisk vært enehersker og utøvd sin makt, først som valgt diktator, siden som diktator på livstid og som imperator. Han beholdt for øvrig republikkens former. Han viste sine fiender tillit og gav dem embeter. I den korte tiden han nå ledet staten, anla han en rekke kolonier til forsørgelse av veteraner, ordnet kornutdeling i Roma til fattige og nedskrev gjelden deres, og forbedret kalenderen. Han økte antallet senatorer fra ca. 600 til 1000 og fikk dermed belønnet mange av sine tilhengere. Endelig hadde han planer om en krig mot parterne. Da falt han for en sammensvergelse som bestod dels av gammelrepublikanerne, dels av tidligere tilhengere av Caesar, som mente de ikke hadde fått nok lønn eller var misfornøyde med hans eneherredømme. Hovedmennene i sammensvergelsen var Cassius og Brutus.

Ved en religiøs fest opptrådte han som diktator i gammelromersk kongedrakt med gullkrans om hodet, men han avslo diademet, det hellenistiske symbol på enevoldsmakt. I et senatmøte 15. mars 44 i Pompeius' teater, foran dennes statue, ble Caesar myrdet av de sammensvorne.

I sitt testament hadde han adoptert Caesar Octavius, den fremdidige keiser Augustus. Det er uvisst om de sammensvorne hadde rett i at han planla å anta kongenavn, men han hadde ingen planer om å nedlegge diktaturet.

Caesar regjerte i kort tid, og mange av hans sivile planer ble ikke realisert. Vi har heller ingen rik samtidig vurdering av ham. Det er derfor vanskelig å danne seg et korrekt bilde av hans personlighet. Caesar har hatt mange beundrere, også blant historikere og biografer som Theodor Mommsen og Georg Brandes, som har fremstilt Caesar som en nyttig og nødvendig reformator. Med sine evner som administrator og feltherre kunne han skape et nytt og veladministrert rike. Mange andre er imidlertid mer negative og peker på hans bruk av vold, egoisme og arroganse.

Som feltherre var han uovertruffen. Han var en karismatisk leder som selv gikk i føringen og trente soldatene sine til å tåle store påkjenninger. Caesars hurtighet (celeritas) på felttog og mildhet (clementia) mot overvunne fiender under borgerkrigen, er berømt. Borgerkrigene han selv initierte og som blusset opp igjen med oppgjøret mellom republikanerne og caesarianerne etter hans død, førte til et stort mannefall blant den politiske eliten. Det gjorde det også klart for alle at det var umulig å stoppe enkeltaristokrater med store ambisjoner og ressurser når de først hadde fått kommando over hæren. Kanskje republikkens fall og innføringen av et annet monarkisk regime hadde kommet før eller siden uansett, men vi kan likevel si at det keiserdømmet hans adoptivsønn Augustus innførte var en direkte konsekvens av Caesars virke.

Erobringen av Gallia er hans viktigste bidrag til verdenshistorien. Området ble for alltid trukket inn i Middelhavsområdets kulturkrets, og det ble dannet en grense mot nord og øst – områder som ikke kom under direkte innflytelse av romersk kultur – som har hatt betydning helt opp til våre dager.

Av hans reformer er innføringen av den julianske kalenderen, den som er blitt stående av størst betydning for ettertiden.

Caesars forfattervirksomhet strakte seg over mange forskjellige emner, men man har bare bevart to skrifter: Gallerkrigen (de bello Gallico, sju bøker som skildrer krigen i perioden 58–52, norsk oversettelse ved J. H. Rosbach, 1964) og Borgerkrigen (de bello civili, tre bøker frem til Pompeius' død, norsk oversettelse ved O. Fjeld, 1994). I begge verk forsvarer han sine politiske og militære disposisjoner på en overbevisende måte. I Gallerkrigen er det noen avsnitt om gallisk, germansk og britannisk levevis og kultur av særlig interesse. Hans stil er klar og konsis. Særlig Gallerkrigen har vært mye brukt i latinopplæringen, også i Norge.

  • Gelzer, Matthias: Caesar: politician and statesman, 1968, isbn 0-631-10430-5, Finn boken
  • Goldsworthy, Adrian: Caesar, 2006, isbn 978-82-05-37753-0, Finn boken
  • Meier, Christian: Caesar, 1996, isbn 0-465-00894-1, Finn boken
  • Ørsted, Peter: Gaius Julius Cæsar : politikk og moral i det romerske imperium, 2000, isbn 82-430-0172-7, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.