festning

Beliggenheten til en del av Norges mest kjente festninger.

Av /Store norske leksikon ※.

Festning er et større forsvarsanlegg som skal sinke eller stanse fiendtlig fremrykning.

Faktaboks

etymologi:
av middelnedertysk ‘feste’

Det er ulike typer festninger, både i form av funksjon og utformning, og de benevnes med forskjellige betegnelser, særlig: sperrefestning, kystfestning og grensefestning. Betegnelsen fort brukes til dels synonymt med festning, i Norge særlig om kystfort. I middelalderen ble det bygd festningsverk kjent som borger. Ett eksempel på dette er Austrått i Trøndelag. Festninger er også omtalt som bastioner.

Funksjonen kan variere fra én festning til en annen: Enkelte skal verne punkter av avgjørende betydning for landets forsvar (som hovedstaden); andre skal danne basis for manøvrering med egne mobile hærstyrker; noen skal sperre en bestemt fremrykningslinje, mens andre igjen skal verne eksempelvis en innførselshavn eller sperre et innløp.

Norske festninger

Flere av de norske festningene er bygd over borger fra middelalderen. Kjente norske festninger er Agdenes, Akershus, Bergenhus, Fossumstrøket, Fredriksten, Hegra, Kongsvinger, Kristiansand, Kristiansten, Munkholmen, Oscarsborg og Vardøhus. Gamlebyen i Fredrikstad er Nordens eneste bevarte festningsby. Trondheim ble etter brannen i 1681 planlagt som en festningsby.

Større norske festninger ble oppført på 1600- og 1700-tallet, og er i dag viktige kulturminner. Til disse hører Akershus festning i Oslo, Bergenhus festning i Bergen, Kristiansten festning i Trondheim, Fredriksten festning i Halden, Kongsvinger festning i Kongsvinger og Vardøhus festning i Vardø.

Fra nyere tid finnes ikke minst flere grensefestninger oppført rundt 1900, eksempelvis Høytorp fort i Trøgstad og Hegra festning i Stjørdal.

Under andre verdenskrig oppførte den tyske okkupasjonsmakten en rekke befestninger, framfor alt langs kysten, blant dem Trondenes fort i Harstad og Austrått fort på Ørlandet. Både før og under andre verdenskrig ble flere av de gamle festningene brukt til arrest. Akershus og Kristiansten ble også brukt som rettersted, både før og under landssvikoppgjøret etter krigen.

I dag er mange av de gjenværende festningsverk, både fra eldre tider og fra krigens dager, bevart som kulturminner. Flere av disse blir av Forsvarsdepartementet forvaltet som nasjonale festningsverk. Dette skjer blant annet som følge av en egen stortingsmelding om nasjonale festningsverk fra 1993. Det ble deretter utarbeidet egne forvaltningsplaner for de norske festningene.

Historie

Hovedtrekkene i den historiske utviklingen av festningsverk er et godt eksempel på kappløpet mellom angreps- og forsvarsmidler (offensive og defensive midler). De faktorer som særlig forandrer seg er våpnenes skuddvidde og prosjektilenes sprengkraft.

Eldre festninger

Festninger fra for eksempel 1500–1700-tallet består som regel av et eneste sammenhengende festningsverk. Hovedforsvaret er her en stormfri linje, hovedvollen, med den egentlige stormhindringen – en dyp og bred grav foran denne. Hovedvollens tykkelse avhang av hvilken beskytning den skulle motstå. Den kunne være fra 8–10 meter og opptil 30–40 meter bred. Graven kunne være tørr, med vertikale, steinsatte vegger, eller våt, fylt med vann. I siste tilfelle sto den gjerne gjennom et sluseanlegg i forbindelse med en elv. Foran graven skjedde overgangen til forterrenget ved en slak skråning, glaciset, som ofte var underminert.

Det fantes i eldre tid flere systemer og prinsipper for bygging av festning. Det gjaldt særlig grunnrisset og den flankerende beskytning langsmed hovedvollen. Mest kjent av systemer var bastionsystemet (i Norge blant annet brukt ved Akershus) og tenaljesystemet.

1800-tallet

I tiden like etter Napoleonskrigene begynte skuddviddene ved det glattløpete skyts å øke ganske vesentlig. Dette gjorde at man også måtte øke festningsdiameteren. Det var uråd å gjøre dette ved et eneste sammenhengende festningsverk som i eldre tider. Derfor oppsto fortfestningen eller ringfestningen. Dette var en rekke festningsverk eller fort anlagt så langt fremme at fienden ikke kunne skyte effektivt mot sitt egentlige objekt. Til å begynne med var avstanden mellom selve kjernen og fortene et par kilometer.

Etter at man hadde iverksatt denne endringen i skuddvidder, fikk man i 1860-årene det riflete skyts med langt større skuddvidder. Fortrekken, de permanente verker, måtte derfor enda lenger frem, nå vanligvis 5–6 kilometer. Innbyrdes avstand mellom fortene var om lag 3–4 kilometer. De kunne da støtte hverandre med ild. Mellom fortene ble anlagt mer provisoriske stillinger, artilleristillinger, dekningsvern og annet. Også disse ble omgitt med hindre.

Fortene var de egentlige støttepunkter, der både nær- og fjernkampmidlene var samlet på et begrenset område. Eldre festningsverk ble fremdeles utnyttet som en annen forsvarslinje. Gruppefestningen var en modifisert form for fortfestning. Det var franskmennene som begynte med dette etter krigen i 1870–1871. Istedenfor bare å skyve fortrekken videre frem, skjøv man ved hovedfestningene, for eksempel rundt Paris, frem grupper på 5–6 fort. Det ble da ingen ytre sammenhengende forsvarslinje gruppene imellom.

Mot slutten av 1800-tallet kom så brisantgranaten, som hadde langt større virkning enn den gamle svartkruttgranaten. Av økonomiske grunner kviet man seg for å gå til radikale endringer og nøyde seg med forsterkning av de gamle anlegg ved sand og betong, og i noen utstrekning ved å innføre pansertårn for skytset. Dessuten begynte man i større grad enn tidligere å utbygge fortintervallene i fred. Det ble imidlertid fremdeles holdt fast ved prinsippet at også fjernkampmidlene, artilleri, skulle inngå i fortene.

Forsvarslinjer og verdenskrigene på 1900-tallet

Den første verdenskrig, med blant annet angrepene på Liège og Namur, gjorde det klart at man måtte gå over til nye prinsipper. Skuddviddene var igjen økt, og det hadde ikke lenger noen hensikt bare å flytte fortene utover. Det syntes både billigere og mer rasjonelt å få en mest mulig sammenhengende barriere.

Etter den første verdenskrig gikk man derfor, særlig i Frankrike, over til sterkt dybdegrupperte, sammenhengende befestede linjer (Maginotlinjen). Man baserte seg på å få en befestet sone fremfor en festning i eldre tiders forstand. Tilsvarende bygde Tyskland på 1930-tallet Siegfriedlinjen, som et motsvar til Maginotlinjen.

Under andre verdenskrig fortsatte oppbygging av befestninger, inklusive forsterkning av Siegfriedlinjen, men mest av alt bygging av kystbefestninger, ikke minst i Norge. Nazi-Tyskland etablerte i Norge et sterkt militært nærvær som i sum ble kalt Festung Norwegen, som inngikk i Festung Europa – som skulle stå i mot angrep fra allierte styrker vestfra.

Særlig norske kystfestninger kom i kamp under den tyske invasjonen i april 1940. Mest kjent, og med størst konsekvens, var kampen som ble tatt opp fra Oscarsborg festning i Oslofjorden; et anlegg som ble oppført på 1850-tallet.

Den kalde krigen og senere

Etter andre verdenskrig fikk de tradisjonelle festningene, inklusive grensebefestninger, mindre betydning. Det skyldtes i hovedsak en rask endring i militærteknologi og -strategi, særlig med avgjørende bruk av flystyrker, samt raketter og missiler, som etter hvert fikk lang rekkevidde. Derimot fikk kystfort stor betydning under Den kalde krigen, ikke minst i Norge. Samtidig ble det bygd tradisjonelle forsvarslinjer for å stå imot landbasert angrep, som Lyngenlinjen i Troms. I Midtøsten bygde Israel Bar Lev-linjen som et forsvar mot Egypt.

Forut for unionsoppløsningen i 1905 bygde Norge sin første sammenhengende forsvarslinje i Østfold: Glommenlinjen. I disse grensetraktene mot Sverige har det over lang tid vært oppført ulike forsvarsverk, inklusive skanser.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Fischer, Gerhard & Dorothea Fischer: Norske kongeborger, 1951-80, 2 b.
  • Kavli, Guthorm: Norges festninger, 1987, isbn 82-00-18430-7, Finn boken
  • Stangeland, Gro & Eva Valebrokk: Norges bedste værn og fæste : nasjonale festningsverk, 2001, isbn 82-91370-35-4, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg