Norsk utenrikspolitikks historie

Middelalderens Norge hadde, i likhet med andre europeiske kongeriker, ikke noen egen, institusjonalisert utenrikspolitikk. Kongen sendte av og til sine fremste rådgivere til andre konger, slik han sendte dem til egne undersåtter. Det fantes altså ikke noe eget personell eller noen egen institusjon som tok seg av det som skjedde utenfor riket. Det var først under kabinettsekretær Johann Friedrich Struensee, i 1771, at Danmark-Norge fikk et eget utenriksdepartement.

I 1814 ble Norge en stat og havnet i personalunion med Sverige, hvilket vil si at de to riker hadde felles konge og utenrikspolitikk. Det var Sverige som tok seg av overordnet utenrikspolitikk. Det fantes saker der Norge som rike kom i direkte kontakt med andre riker, særlig i maritime saker (for eksempel Bodø-saken), men noen egen norsk utenrikspolitikk fantes ikke.

Spørsmålet kom først opp mot slutten av 1800-tallet, som del av et fremvoksende ønske om å gjøre den norske staten uavhengig fra Sverige. Konkret slo dette ut i den såkalte konsulatsaken, der Norge forsøte å få opprettet egne konsulater. Etter Venstres valgseier i 1891 besluttet Stortinget å be regjeringen utrede eget konsulatvesen for Norge. Konsulatsaken ble, sammen med en kampanje for å opprette et eget norsk utenriksdepartement, raskt sentral for arbeidet med å etablere Norge som suveren stat. Arbeidet lyktes i 1905 da Stortinget erklærte Norge fritt og uavhengig.

Fra 1905 til 1940 førte Norge en nøytral utenrikspolitikk, hvilket vil si at landet var alliansefritt og i prinsippet skulle holde samme avstand til stridende parter. I praksis helte imidlertid Norge mot Storbritannia under første verdenskrig. Norge gikk også med i Nasjonenes Forbund (Folkeforbundet), FNs forløper, i 1920. Mellom dette medlemskapet og nøytralitet var det en viss spenning, all den stund Nasjonenes Forbund var dominert av vestmaktene (Storbritannia og Frankrike).

Mens Norges utenrikspolitikk generelt var tilbakeholdende, var det ett område der Norge aktivt forsøkte å utvide sitt spillerom og sitt territorium, nemlig til sjøs og i Arktis. Norge fikk gjennom internasjonal overenskomst suverenitet over Svalbard i 1920, med den klausul at andre stater skulle kunne drive næringsvirksomhet og forskning på øygruppen. Norge forsøkte å få overherredømme over Grønland, men tapte for Danmark ved Folkerettsdomstolen i Haag i 1933. Norge utvidet også ensidig sitt territorium til sjøs.

• Les mer om Grønlandssaken.

Det norske utenrikspolitiske ordskiftet var fra 1905 til 1940 dominert av en liten gruppe mennesker som hadde Det Norske Nobelinstitutt som sin hovedbase. Tenkningen var gjennomgående liberal – frihandel mellom stater ville føre til fred – og konsensusen forholdsvis bred. Unntaket var kommunistene på venstre fløy, som ville følge Sovjetunionen, og en Grønland-aktivistisk og etter hvert en fascistisk opposisjon på høyre fløy, som ville følge Hitlers Tyskland.

Fra 1940 til 1945 var Norge okkupert av Nazi-Tyskland. Konge og eksilregjering drev utenrikspolitikken fra London. Med krigens slutt ble Norges valg av utenrikspolitisk kurs et brennhett tema. Det fantes tre muligheter. Den første var å vende tilbake til nøytralitetspolitikken. Gitt at det var denne politikken som mange mente hadde ført til okkupasjonen, ble dette en mindretallsposisjon. Den andre var å opprette et nordisk forsvarsforbund. Disse bestrebelsene strandet. Det tredje var å ta konsekvensen av vestvendtheten før og under andre verdenskrig og gå med i den nyopprettede forsvarsalliansen NATO.

Norge ble, etter intense debatter, et av NATOS opprinnelige medlemmer i 1949 og har vært medlem siden. Norge var også et av de opprinnelige medlemmene av De forenede Nasjoner (FN), etterfølgeren til Nasjonenes forbund. Mellomkrigstidens spenning mellom nøytralitet og medlemskap i Nasjonenes forbund ble erstattet av en viss spenning mellom medlemskap i NATO og medlemskap i FN.

Norges tilknytning til NATO preget sikkerhetspolitikken og utenrikspolitikken gjennom hele den kalde krigen (1947–1989). Spesielt i 1950- og 1960-årene var det opplevde behovet for å være USA-lojal helt dominerende for samtlige regjeringer. Det som var av organisert utenrikspolitisk opposisjon, kom fra venstre fløy. Det var riktignok saksfelt der Norge nyanserte sin alliansepolitikk. Norge forsøkte å balansere den avskrekkingen alliansemedlemskapet ga med å berolige den kalde krigens andre part, Sovjetunionen – først og fremst ved å innføre selvpålagte restriksjoner for militærøvelser i nord.

Da Det internasjonale energibyrået (IEA) ble opprettet i 1974, var Norge, tross USAs uttalte ønske, ikke med. På 1980-tallet, med det såkalte dobbeltvedtaket, gikk Norge inn for å balansere avskrekkingen som lå i NATOs utplassering av mellomdistanseraketter rettet mot Sovjetunionen med beroligende tiltak. Norge la til grunn at besøkende allierte skip ikke hadde atomvåpen om bord. Viktigst var det likevel at Norge etter nei i folkeavstemning ikke gikk med i Det økonomiske fellesskap EEC i 1972, men forble i frihandelsorganisasjonen EFTA.

Norsk alliansepolitikk fikk fra 1950-tallet selskap av en aktiv utviklingspolitikk. Hovedtanken var at forholdet til vest var et økonomisk spørsmål og et allianseanliggende, forholdet til øst var et forsvarsanliggende og forholdet til sør var et utviklingsanliggende. Spesielt ble utviklingspolitikken løftet frem av venstre fløy, som her så en mulighet til å snakke om verden på en måte som ikke sprang ut fra Den kalde krigens blokk-konfrontasjon mellom øst og vest.

Det norske utenrikspolitiske ordskiftet ble fra 1940 til 1989 profesjonalisert. Partiene fikk bredere kompetanse, utenrikspolitiske institutter ble opprettet, flere journalister spilte en viktig rolle, båndene til generell vestlig debatt, spesielt den amerikanske, ble viktige. Tenkningen kretset om å finne den optimale balansen mellom avskrekking og beroligelse av Sovjetunionen og var sterkt konsensus-basert.

Etter den kalde krigens slutt holdt Norge fast ved NATO-medlemskapet. Regjeringen Brundtlands forsøk på å få Norge inn i EU i 1994 strandet imidlertid da en ny folkeavstemning ga et nytt nei, som i 1972. Det som imidlertid ble stående, var det europeiske økonomiske samarbeidet (EØS) fra 1992, som gir Norge delaktighet i EUs indre marked. Norge har også bygget ut samarbeidet med EU gjennom hele perioden i form av andre avtaler.

NATOs internasjonalisering på 1990-tallet førte Norge inn i krig i Afghanistan, Irak og Libya. Krigene begynte som intervensjoner og var ment å føre til demokratisering i landene det gjaldt. I alle fall først- og sistnevnte førte imidlertid ikke til demokratisering. Parallelt med at Norge i flesteparten av de siste tirene har ført krig, utviklet Norge et såkalt freds- og forsoningsdiplomati. På 1990-tallet tok dette form av et samarbeid mellom Norge og norske frivillige organisasjoner, som Kirkens Nødhjelp, om tilrettelegging av samtaler mellom et regime og en intern, væpnet motstander.

Gitt at også andre stater arbeidet med dette og at det vokste frem internasjonale organisasjoner som spesialiserte seg på slikt arbeid, ble virksomheten fra 2000-tallet av mer internasjonal og mangslungen. I enkelte tilfeller, som på Sri Lanka, kom det ikke mye ut av arbeidet, mens det i andre, for eksempel i Colombia, var med på å legge grunnlag for en fredsavtale. Oslo-avtalene fra 1993 og 1995, der Israel anerkjente PLO og PLO anerkjente staten Israel, er vel det mest kjente eksempelet på norsk mellomkomst internasjonalt. Norges såkalte engasjementspolitikk, altså aktive forsøk på å opprettholde den liberale internasjonale orden ved å bøte på dets feil og mangler, inkluderte også utviklingshjelp og nødhjelp. Den samme multilaterale impulsen, altså forsøk på å jobbe med flere stater samtidig (såkalt multilateralitet) i tiltagende institusjonaliserte former, karakteriserte Norges FN-politikk.

Siden Kina etablerte seg som en makt som kan sammenlignes med USA, og Russland utfordret den liberale internasjonale orden ved å annektere den ukrainske halvøya Krim i 2014, har verden vært dominert av ny stormaktrivalisering. I 2010 gikk Nobels fredspris til den kinesiske menneskerettighetsforkjemperen Liu Xiaobo. Kina reagerte med en kampanje mot Norge. Det dreide seg om innstramming i politiske kontakter, bebudet (men ikke nødvendigvis gjennomført) boikott av norske varer og så videre. Slike kampanjer er en integrert del av kinesisk utenrikspolitikk og har også vært iverksatt mot land som Sverige og Litauen. Norge strakk seg under Erna Solbergs første regjering langt i å etterkomme kinesiske krav for å normalisere forholdet. Norge fulgte imidlertid sine allierte i fordømmelsen av Russlands annektering av Krim, og igjen ved å støtte Ukraina militært da Russland trappet opp krigen mot landet ved å forsøke en fullskala invasjon i februar 2022.

Det norske utenrikspolitiske ordskiftet har fra 1989 av vært preget av et tiltagende mangfold av stemmer. Et stort antall organisasjoner og individer deltar. Tenkningen forblir først og fremst konsensus-basert, men antallet mer lukkede miljøer der tenkningen adskiller seg markant, har økt. Eksempler er høyreradikale og islamistiske miljøer. Sosiale medier har spilt en viktig rolle her. Nye temaer er kommet til. Enkelte av disse, kanskje spesielt kvinnefokuset i FN-politikken og i utviklingspolitikken, kan spores tilbake til generell samfunnsutvikling. Som følge av globaliseringen, med økt flyt av mennesker og varer og ikke minst større menneskelige inngrep i naturen, er klimapolitikken blitt en del av utenrikspolitikken. Utformingen av nasjonal politikk formes i større grad av internasjonale overenskomster og avtaler, slik som FNs bærekraftmål og spesifikke direktiver om kvikksølv, plast og så videre. Til dette kommer diskusjoner om i hvilken grad miljøtiltak skal gjennomføres utenlands, der effekten per krone ofte er høyere, eller innenlands, der den merkes mer umiddelbart av norske borgere. Et tema som nok er på full fart inn i norske utenrikspolitiske beslutningsprosesser, er lobbyvirksomhet fra nasjonale minoriteter med tilknytning til ulike hjemland (Polen, Pakistan, Somalia, Eritrea osv.) hva angår norsk utenrikspolitikk rettet mot disse statene.

Overordnet kan man trekke en linje fra Norges forsøk på å balansere avskrekking av Sovjetunionen med beroligelse under Den kalde krigen, til dagens forsøk på å balansere en klar linje mot Kinas og Russlands undergraving av den liberale internasjonale orden ved også å samarbeide med disse to statene. Siden andre verdenskrig kan man altså spore kontinuitet i norsk utenrikspolitikk.

• utenrikspolitikk
• utviklingspolitikk
• sikkerhetspolitikk
• norsk utenrikspolitikk
• norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk
• Norges forhold til FN
• Norge under andre verdenskrig
• nordisk forsvarssamarbeid

• Utenriksdepartementet

• Torbjørn Knutsen, Halvard Leira og Iver B. Neumann: Norsk utenrikspolitikks idehistorie, 1890-1940 Oslo: Universitetsforlaget, 2016.
• Riste, Olav: The Neutral Ally Oslo: Universitetsforlaget, 1965.
• Olav Riste (red.): Norsk utenrikspolitikks historie, seks bind. Oslo: Universitetsforlaget, 1995-1997.