norsk utenrikspolitikk

Artikkelstart

Norsk utenrikspolitikk er norsk statlig politikk som retter seg mot hendelser, prosesser og aktører utenfor staten selv.

Historikk

Den moderne norske staten stammer fra 1814, men var frem til 1905 i union med Sverige under en og samme konge, såkalt personalunion. Utenrikspolitikken for personalunionen ble utformet i Stockholm. Nordmenn deltok i dette arbeidet, men noen egen norsk utenrikspolitikk kan man ikke snakke om. Det samme må sies om tiden Norge var en del av Danmark. Det norske kongeriket som eksisterte i middelalderen hadde kontakt med en rekke andre riker, men ingen spesifikt organisert utenrikspolitikk. Det er først fra 1905, da Norge ble en suveren stat, at man kan snakke om en norsk utenrikspolitikk i egentlig forstand.

Hovedtrekk i norsk utenrikspolitikk

Nordmannen Trygve Lie (til høyre) var FNs første generalsekretær fra 1946. I 1953 ble han etterfulgt av svenske Dag Hammarskjöld (til venstre).
Av /NTB Scanpix ※.
Fra valgdagen 25. september 1972 da norske velgere fikk si sin mening i en rådgivende folkeavstemning om medlemskap i EF.
Valgdagen 1972
Av /VG/Scanpix.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Allianse- og samarbeidsavtaler med andre stater er grunnleggende for en stats utenrikspolitikk. I perioden 1905 til 1940 førte Norge en nøytral utenrikspolitikk, men var et av de grunnleggende medlemmene av Folkeforbundet. Norge var også med på grunnleggelsen av Folkeforbundets oppfølgerorganisasjon, De Forente Nasjoner (FN).

Etter den nazistiske okkupasjonen 1940-1945 vedtok Stortinget i 1949, etter intense debatter innad i partiene og i pressen, å gå inn som medgrunnlegger i den forpliktende forsvarsalliansen NATO. Norge har vært medlem siden.

Etter folkeavstemninger i 1972 og 1994 har Norge stått utenfor Den Europeiske Union (EU), men har gjennom EØS-avtalen like fullt et tett samarbeid med EU. Norge er også et aktivt grunnleggende medlem av Nordisk Råd fra 1952 og Nordisk Ministerråd fra 1971.

Norsk utenrikspolitikk favner i tillegg til suverenitetshevdende tiltak også arbeid for å bevare og styrke den internasjonale orden. Sammenlignet med andre staters utenrikspolitikk er det et karakteristisk trekk ved Norges utenrikspolitikk at mye ressurser brukes på nødhjelp, freds- og forsoningsarbeid og lignende. Norsk utviklingspolitikk er også av stort omfang, og overlapper i noen grad med norsk utenrikspolitikk. Norge omtales sammen med Sverige, Danmark, Finland, Nederland og Canada ofte som et «likesinnet land» på grunn av fokuset på å styrke internasjonal orden.

Aktører i norsk utenrikspolitikk

Det koordinerende leddet i norsk utenrikspolitikk har fra 1905 av vært Det Kongelige Norske Utenriksdepartement. Utenriksdepartementet (UD) har også hele tiden hatt det konstitusjonelle ansvaret for ført utenrikspolitikk, hvilket betyr at departementet står ansvarlig overfor Stortinget. Merk at UD i perioden 1905-1922 var betegnelsen på det såkalte hjemmeapparatet; diplomater og konsuler var organisert i separate enheter. Fra 1922 av ble disse tre separate enhetene inkorporert i UD, som dermed ble en såkalt enhetlig utetjeneste.

En rekke statlige og ikke-statlige institusjoner deltar i den departementale utformingen av norsk utenrikspolitikk. Andre departementer enn UD, de såkalte fagdepartementene, er aktive på sine felter. Siden 1970-tallet har samtlige fagdepartementer utviklet sine egne internasjonale avdelinger, som koordinerer arbeidet internt i de respektive departementer. Andre statlige institusjoner — direktorater, fylker, kommuner, barnevernet, Forsvarets og politiets etterretningstjenester, Norges Bank, Statens pensjonsfond utland (oljefondet) og så videre, er også involvert på ulikt vis. Det samme er selskaper med tette bånd til staten, som Equinor, og delvis statlig understøttede institusjoner, som Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI).

En rekke ikke-statlige organisasjoner, som for eksempel ideelle hjelpeorganisasjoner, religiøse aktører og oljeselskaper, er aktive på permanent basis. Merk at ikke-statlige aktører skiller seg sterkt fra hverandre når det gjelder hvorvidt de vil knytte an til utenrikspolitikken eller ikke. Noen vil ha så tett tilknytning til utenrikspolitikken som mulig. Andre opererer helt uavhengig av staten, gjerne uten at statlige organer vet noe om virksomheten. Begge tilganger kan skape koordineringsutfordringer og politiske utfordringer for UD og andre statsorganer.

I Norge som i andre europeiske land er UDs koordinerende rolle i utenrikspolitikken under et visst press. På 1980-tallet bygget Statsministerens Kontor (SMK) opp en egen internasjonal avdeling. Denne har siden vokst. SMK trer i aksjon blant annet når UDs rolle som koordinerende instans ikke fører frem, for eksempel når et fagdepartement motsetter seg UDs linje.

Stortingets rolle i utenrikspolitikken

Alle partier som er representert på Stortinget har et partiprogram der generelle utenrikspolitiske standpunkter inngår.
Stortinget
Lisens: CC BY SA 3.0

Parallelt med arbeid i departemental regi kommer arbeidet i og omkring Stortinget. Alle partier som er representert på Stortinget har et partiprogram der generelle utenrikspolitiske standpunkter inngår. Partiene arbeider i varierende grad med slike problemer innad. Arbeiderpartiet er det partiet som i høyest grad har institusjonalisert dette arbeidet i og omkring partiets utenrikspolitiske utvalg.

Et stort antall ikke-statlige organisasjoner tar aktivt del i partienes utenrikspolitiske arbeid. Noen har en generell tilknytning til et parti; Arbeiderpartiet og Norsk Folkehjelp er for eksempel begge tilhørende arbeiderbevegelsen. De fleste ikke-statlige organisasjoner er aktive i form av lobbying av stortingsrepresentanter, i deres valgkretser eller på Stortinget.

Departementenes og Stortingets arbeid med utenrikspolitikk møtes langs to spor. For det første har Stortinget en kontrollfunksjon overfor alle departementer. Stortinget var frem til Den andre verdenskrig aktiv i kontrollen med UD via sin utenrikskomite (fra 2009 utenriks- og forsvarskomiteen), spesielt i perioden da C. J. Hambro var komiteens formann (1925-1945). Siden Den andre verdenskrig har komiteen vært mindre aktiv i sin kontrollfunksjon. Stortinget har i tillegg til Utenrikskomiteen også Den utvidete utenriks- og forsvarskomité (DUUFK), en fast komité som består av de faste medlemmene av utenriks- og forsvarskomiteen samt Stortingets president og lederne for partigruppene. Den kalles sammen under oppseiling av kriser, når tidspresset er stort og behovet for konsensus-avgjørelser er større enn vanlig.

Utenriksdepartementet

Utenriksdepartementet i Vika i Oslo.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

UD og Stortinget møtes også løpende i den formelle utenrikspolitiske beslutningsprosessen, fordi UD er arbeidende organ for Regjeringen, som utgår fra Stortinget. På toppen av UD sitter Utenriksministeren (Umin). Utenriksministeren har siden Den andre verdenskrig hatt et økende antall statssekretærer og rådgivere. Til sammen utgjør disse UDs politiske ledelse.

UDs ansatte ledes av Utenriksråden (Uråd) som under seg har sitt eget sekretariat og et apparat av avdelinger og seksjoner (hjemmeapparatet) og et antall stasjoner, det vil si ambassader til andre stater, generalkonsulater og delegasjoner til multilaterale organisasjoner, som FN og NATO (uteapparatet).

UD åpner en sak, på eget eller politisk initiativ, som gjerne ivaretas på lavt nivå av en saksbehandler. Saksbehandleren utformer så et notat som finner veien opp til toppen i UD fra seksjon til avdeling til Utenriksråden. Ut fra sakens natur vil UDs egen uteapparat, andre departementer og ulike beslutningsformende aktører bli konsultert. Er saken viktig nok, blir den fremlagt for UDs politiske ledelse for vedtak. Er den ekstra viktig, utformes det et såkalt R-notat (regjeringsnotat) som legges frem som grunnlag for diskusjon og vedtak i statsråd. Regjeringen meddeler deretter avgjørelsen for Stortinget til diskusjon. Som regel er dette slutten på den formelle beslutningsprosessen, men det hender at Stortinget ikke tar regjeringens forslag til etterretning. Saken går da til ny behandling. Regjeringen kan også velge å stille kabinettspørsmål, det vil si å sette sin eksistens inn på at saken blir vedtatt som foreslått. Blir den ikke det, kan regjeringen gå av.

Medienes rolle i utenrikspolitikken

En viktig faktor i utformingen av norsk utenrikspolitikk er massemediene. Mediene er sentrale i å forme den offentlige mening, som spiller en rolle ved formingen av beslutninger og for den legitimiteten fattede vedtak får.

Medier lykkes ofte i å sette saker på dagsordenen og deres løpende kommentering av den utenrikspolitiske situasjonen spiller en viktig rolle for hva som gjøres i UD og ikke minst for hvordan arbeidet presenteres offentlig.

UD hadde allerede i mellomkrigstiden et pressekontor, men antallet ansatte som har kontakt med mediene har økt sterkt siden det. UDs pressetalsperson, som fra 1990-tallet flyttet fra eget organisasjonsledd og inn i Utenriksrådens sekretariat, leder det løpende arbeidet.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Birgitte Kjos Fonn, Nina Græger og Iver B. Neumann (red.) Norsk utenrikspolitisk praksis: Prosesser og aktører Oslo: Cappelen Akademisk, 2006.
  • Torbjørn L. Knutsen, Gunnar Sørbø og Svein Gjerdåker (red): Norges utenrikspolitikk 2. utg. Oslo: Cappelen Akademisk, 1997.
  • Olav Riste (red.) Norsk utenrikspolitikks historie, seks bind. Oslo: Universitetsforlaget, 1995-1997.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg