EUs indre marked

Artikkelstart

EUs indre marked er retten til fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer (EUs fire friheter), som ble etablert i 1986 og nå dekker EUs 28 medlemsland samt de tre EØS-landene.

Etableringen av det indre markedet har ført til fjerning av et stort antall fysiske (grensekontroller), tekniske (standarder) og fiskale (indirekte skatter, momsregler) barrierer mellom landene. Åpningen av nasjonale markeder innebærer felles regulering av produkter og retningslinjer. Mange nye politikkområder har senere blitt lagt til det indre markedet, slik som forskning, utvikling og miljø. Det har i tillegg vært diskutert en femte frihet innenfor forskning og høyere utdanning: fri bevegelse av kunnskap, herunder studenter, forskere, utdanninger, forskningsmidler og lignende.

Enhetsakten 1986

Startskuddet for prosessen mot formaliseringen av EUs indre marked kom ved EUs utenriksministermøte i Stuttgart 19. juni 1983. Her ble utenriksministerne enige om en uttalelse som uttrykte et ønske om å bedre relasjonene mellom EU-institusjonene, utvide det politiske samarbeidet og å øke EUs beslutningsmyndighet på flere områder. Blant de nasjonale lederne var det en felles forståelse at det var et behov for økt integrasjon og økt overnasjonal styring for å få Europa ut av den økonomiske krisen på 1980-tallet. Parallelt ble det arbeidet med et forslag til en EU-grunnlov i Europaparlamentet, under ledelse av den italienske føderalisten Altiero Spinelli (1907–1986), som gikk langt i å foreslå sterkere overnasjonale trekk ved EUs styringssystem. Kommisjonen tok også et klart standpunkt: Deres nye president, Jacques Delors, ledet arbeidet som endte med det såkalte «The White Paper on the Internal Market», som foreslo 279 nye lovforslag som skulle sikre et indre marked innen utgangen av 1992.

Disse ulike initiativene endte i den såkalte Enhetsakten i 1986. På engelsk heter denne traktaten «Single European Act», hvilket henspiller på hovedformålet: Å skape et reelt felles, indre marked i Europa. Dette ble gjennomført først og fremst ved å endre noen av reglene for hvordan EU-institusjonene skulle fungere. Antallet saker som kunne avgjøres ved kvalifisert flertall i Ministerrådet ble økt. På de fleste områder var hovedregelen fram til 1986 vetorett for medlemslandene i Ministerrådet. Arbeidet med Enhetsakten innebar dermed en overgang mot mer overnasjonalitet på bekostning av EUs sterke mellomstatlige karakter i Romatraktaten. Viktigst var endringen mot kvalifisert flertall i saker som angikk det indre markedet, men fortsatt med unntak for skattespørsmål, fri bevegelse av personer og arbeideres rettigheter. Enhetsakten etablerte også Det europeiske råd, som var en formalisering av toppmøtene mellom medlemslandenes regjeringssjefer.

De fire friheter

De fire frihetene er som en «grunnlov» for EU. Prinsippet om fri bevegelse over landegrensene og fraværet av diskriminering på bakgrunn av nasjonalitet er kjernen i ideen om EUs indre marked. Prinsippet om «ikke-diskriminering» på bakgrunn av nasjonalitet var virksomt allerede fra Det europeiske kull- og stålfellesskap og senere i EEC som ble grunnlagt gjennom Romatraktaten. Det var samtidig ikke helt åpenbart, verken juridisk eller politisk, hvordan disse prinsippene skulle tolkes og spesielt hvor grensene skulle trekkes for når EUs lover skulle ha forrang for nasjonal lovgivning.

De fire frihetene har siden blitt utviklet over tid slik at de ikke lenger kun gjelder for markedet, varehandel og tjenester, men også mer grunnleggende for EUs borgere. Helt sentralt i denne utviklingen er at nasjonale lover og regler ikke skal hindre muligheten for fri bevegelse. Dette innebærer for eksempel at EU-borgere i utgangspunktet skal ha de sammerettighetene som statsborgerne i det EU-landet de bosetter seg i, så lenge dette er innenfor traktatenes virkeområde. Dette betyr blant annet at EU-borgere har utstrakte sosiale og økonomiske rettigheter i andre EU-land, men kun stemmerett ved lokalvalg, ikke nasjonale valg.

Norge og EUs indre marked

EØS-avtalen knytter Norge til EUs indre marked og de fire friheter. Disse frihetene gjelder derfor for norske borgere på samme måte som de gjør for EU-borgere. Etter Norges nei til medlemskap i EU gjennom folkeavstemningen i november 1994, har Norges forhold til EUs indre marked blitt regulert av EØS-avtalen. I tillegg har Norge inngått en rekke andre avtaler med EU innenfor forskning, utdanning, miljø og annet. Disse avtalene gir Norge tilgang til EUs samarbeid på en rekke saksområder, men ingen formell rett til norsk politisk deltakelse.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg