Det syriske nasjonalrådet

Syrian National Council (SNC; arabisk: al-Majlis al-Watani al-Souri); syrisk politisk opposisjonskoalisjon, en sammenslutning av grupperinger som støttet opprøret mot Baath-regimet og president Bashar al-Assad under Den arabiske våren fra 2011 og deretter engasjerte seg i den påfølgende borgerkrigen i Syria. SNC gikk i november 2012, etter påtrykk fra utenlandske støttespillere, inn i den bredt sammensatte Nasjonalkoalisjonen av syriske opposisjons- og revolusjonskrefter (Syrian National Coalition for Opposition and Revolutionary Forces, SNCORF) og mistet derved mye av sin innflytelse. SNC trakk seg ut av Nasjonalkoalisjonen i 2014, se nedenfor.

SNC ble etablert i Istanbul, Tyrkia, 2. oktober 2011 i et forsøk på å skape en samlet representasjon, særlig overfor det internasjonale samfunn, for å samle støtte til opprøret. Rådet hadde sete i Istanbul og ble først ledet av den Paris-baserte sosiologen Burhan Ghaliou. Fra juni 2012 ble han erstattet av filosofen Abdulbaset Sieda, bosatt i Sverige, før geografen George Sabra, bosatt i Tyrkia, ble valgt til ny leder i november 2012.

SNC består av medlemmer fra flere opposisjonsgrupper; de fleste i eksil. Dets politiske plattform, presentert høsten 2011, var til da det fremste forsøk på å samle den fragmenterte syriske opposisjonen. Per april 2012 var SNC anerkjent av et hundretalls land som paraplyorganisasjonen for den syriske opposisjonen.

SNC har framholdt sin oppgave som å støtte det syriske folks revolusjon  for frihet og demokrati og å arbeide for et demokratisk, pluralistisk og sivilt samfunn. En del av medlemmene tilhører det forbudte Muslimske brorskap, og SNC er dels søkt framstilt som en front for dette.

Som en overbygning for det syriske opprøret – og  borgerkrigen – utad, så SNC for seg å spille en tilsvarende rolle som Det nasjonale overgangsråd (National Transitional Council NTC) i Libya. NTC lyktes i å representere det libyske opprøret i internasjonale fora og gjennom bilaterale forbindelser å danne en overgangsregjering etter regimeskiftet.

SNC stilte seg i utgangspunktet avvisende til utenlandsk militær intervensjon i konflikten i Syria, men oppfordret til slik inngripen i mars 2012 og anmodet om at det ble opprettet en flyforbudssone for å beskytte sivile – som tilfellet hadde vært over Libya gjennom Operation Odyssey Dawn – samt en buffersone ved grensen til Tyrkia. SNC inngikk  tidlig et samarbeid med Free Syrian Army (FSA), som forsøkte å samle den militære motstanden mot regimet, slik SNC søkte å forene den politiske opposisjonen.

Etter først å ha fått en rolle som talerør for det syriske opprøret, ble SNCs rolle svekket gjennom 2012, dels som følge av indre stridigheter, dels fordi andre talerør for opposisjonen gjorde seg gjeldende – med til dels avvikende syn. Det ble derved klart at SNC bare i begrenset utstrekning kunne påberope seg å representere regimemotstanderne. SNC er også kritisert for mangelfulle resultater, verken i form av bred internasjonal støtte til opprørerne eller i ledelse av opprøret. USAs utenriksminister Hillary Clinton uttalte mot slutten av 2012 at SNC ikke lenger kunne anses å lede opposisjonen.

Den syriske opposisjonen avholdt i november 2012 et møte i Doha, Qatar, med press fra blant andre USA om å skape en mer forent front mellom opposisjonelle krefter i og utenfor Syria. SNC avviste først et nytt samlende lederskap, men bøyde seg for det internasjonale presset og gikk inn i den nye koalisjonen som ble dannet – SNCORF – og fikk 22 av 60 representanter i denne. SNC trakk seg i januar 2014 fra SNCORF i protest mot at denne deltok i Geneve-konferansen om Syria.