Marinebasen i Tartus på kysten av Syria ble etablert under den kalde krigen. Basen er Russlands eneste gjenværende utenfor det tidligere Sovjetunionen, og fikk fornyet rolle da Russland høsen 2015 engaserte seg direkte i Syriakrigen. I januar 2017 ble det inngått en avtale om forlenget leie i 49 år, med mulighet for å forlenge med 25 år-perioder. Det ble også åpnet for modernisering og utvidelse.

Tartus-basen er definert som et logistikk-anlegg og teknisk støttepunkt, og ikke en base i betydning utgangspunkt for og ledelse av militære operasjoner, selv om den under krigen i Syria – hvor Russland vesentlig bidro direkte med luftmakt – fikk en større operativ betydning.

Anlegget ligger i havnebyen Tartus, som før krigen hadde ca. 115 000 innbyggere; om lag to mil nord for grensen til Libanon. Byen har historisk strategisk betydning, og ble grunnlag som fønikisk koloni, senere brukt til militære formål også av korsfarere og tempelriddere. Tartus har en dypvannshavn som tjener både sivile og militære formål, og er Syrias nest største.

Tartus-basen ble til som følge av en avtale inngått mellom Syria og Sovjetunionen i 1971. Syria var da, sammen med Egypt og Sør-Jemen, Sovjetunionens fremste partner i Midtøsten. Hensikten var å etablere et støttepunkt for den sovjetiske middelhavsflåten, og basen ble videreført da tilsvarende anlegg i Alexandria og Mersa Matruh, begge i Egypt, ble avviklet 1977 og materiell derfra overført til Tartus. Basen ble under den kalde krigen brukt for forsyninger og vedlikehold. Anlegget er blitt opprettholdt av Russland etter Sovjetunionens sammenbrudd, men forfalt på 1990-tallet, da det russiske forsvaret, marinen inkludert, ble svekket som følge av økonomiske problemer. Etter omorganisering av den russiske marinen er Tartus del av Svartehavsflåten. Da Russland fra 2009 startet et program for gjenoppbygging og utvidelse av Tartus, viste dette både at landet ønsker et støttepunkt i Middelhavet og et fotfeste i Syria og araberverdenen. Det understreker også landets stormaktambisjoner – også på sjøen.

Syria er Russlands eneste gjenværende forbundsfelle på statsnivå i regionen, og Russland stilte seg i praksis bak Baath-regimet og president Bashar al-Assad – og motsatte seg resolusjoner i FNs sikkerhetsråd rettet mot regimet – under det syriske opprøret i 2011–12, og den påfølgende borgerkrigen. Russlands militære inngripen på den syriske regjeringens side i 2015 var avgjørende for at regimet igjen kunne komme på offensiven, blant annet ved i 2016 å ta tilbake kontrollen over Aleppo.

Ut over den direkte bruken under Syriakrigen, hvor Russland også satte inn marinefartøyer, har basen verdi i Russlands bestrebelser på å styrke sin innflytelse i Middelhavsområdet så vel som i den arabiske verden.

Russland er Syrias viktigste leverandør av våpen, og leveranser er gjort mye over Tartus – også under opprøret, da blant annet kamphelikoptre ble skipet herigjennom fra den russiske enklaven Kaliningrad til Syria. Anlegget ble også brukt som landingspunkt for russisk personell satt inn i Syria for å sikre russiske innbyggere og eiendom i landet. Ved krigens start var det anslått at det var om lag 100 000 russiske borgere bosatt i Syria.

Tartus er bemannet med russisk personell. Anlegget tillater anløp av Russlands samtlige fartøyer, med unntak av hangarskipet Admiral Kuznetsov, som i 2016 derimot seilte i farvannet utenfor Syria.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.