Internasjonal humanitærrett, rettsregler som gjelder for opptreden under krig og væpnet konflikt. Internasjonal humanitærrett kalles tidvis også krigens folkerett eller jus in bello, og er et rettssystem som er adskilt fra reglene om når militær makt kan benyttes (jus ad bellum).

Internasjonal humanitærrett kan struktureres på ulike måter. En vanlig inndeling er mellom såkalt "Genèverett" (etter Genèvekonvensjonene fra 1949), som først og fremst gir regler om beskyttelse av individer, og såkalt "Haagrett" (etter Haagkonvensjonene fra 1899 og 1907), som først og fremst angår midler og metoder for krigføring.

Internasjonal humanitærrett bygger på fire grunnleggende prinsipper: distinksjon, proporsjonalitetmilitær nødvendighet og humanitære hensyn. Disse prinsippene anses som internasjonal sedvanerett, noe som innebærer at de er bindende for alle, både statlige og ikke-statlige aktører. De konkrete reglene og konvensjonene i internasjonal humanitærrett er på ulike måter uttrykk for disse generelle prinsippene. Prinsippene er til en viss grad overlappende og utgjør til sammen kjernen av internasjonal humanitærrett, både for internasjonale og ikke-internasjonale væpnede konflikter. I utgangspunktet er prinsippene innarbeidet i de konkrete reglene i internasjonal humanitærrett og kommer derfor til anvendelse gjennom disse. De har imidlertid også en spesielt viktig rolle i tilfeller hvor de konkrete reglene er uklare, eller hvor en stat hevder seg ubundet av bestemte konvensjoner og protokoller (se Martensklausulen).

Et grunnleggende skille går mellom ulike typer av væpnet konflikt:

For det første snakker man om internasjonal væpnet konflikt, som er enhver væpnet konflikt mellom to eller flere stater. Slike konflikter reguleres av de fire Genèvekonvensjonene fra 1949, av første tilleggsprotokoll til disse konvensjonene fra 1977, av en rekke våpenkonvensjoner og andre særkonvensjoner, samt av internasjonal sedvanerett.

For det annet snakker man om to kategorier av ikke-internasjonal væpnet konflikt. Den første kategorien gjelder konflikter mellom en stat og en ikke-statlig gruppe som oppfyller bestemte krav til organisering og til territoriell kontroll. Slike konflikter reguleres av annen tilleggsprotokoll til Genèvekonvensjonene fra 1977, av ulike særkonvensjoner, samt av internasjonal sedvanerett. Den andre kategorien gjelder konflikter mellom en stat og en eller flere ikke-statlige grupper som ikke oppfyller disse vilkårene til organisering og territoriell kontroll. Slike konflikter reguleres først og fremst av felles artikkel 3 i de fire Genèvekonvensjonene, men også av ulike særkonvensjoner og av internasjonal sedvanerett. I begge kategoriene av ikke-internasjonale væpnede konflikter spiller også internasjonale menneskerettskonvensjoner en betydelig rolle.

Det er normalt ukontroversielt å fastslå at det foreligger en internasjonal væpnet konflikt som bringer internasjonal humanitærrett til anvendelse. Enhver kamphandling mellom to stater er tilstrekkelig. Det er langt mer kontroversielt å fastslå at det foreligger en ikke-internasjonal væpnet konflikt, siden involverte stater normalt er uvillige til å erkjenne at det foreligger en konflikt på deres territorium. Det trekkes rettslig sett en nedre grense mot uroligheter, hvor grensen beror på en helhetlig vurdering av de ulike momentene i situasjonen: Hvor intense er stridighetene, hvor langvarige er de, hvor stort område er berørt, hvor mange sivile er drept, skadet eller fordrevet, hva slags våpen benyttes, og så videre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.