Oppløsningsrett, opprinnelig retten til å avbryte folkerepresentasjonens samling og sende representantene hjem med den følge at deres mandater faller bort. Det som i våre dager er hovedformålet med oppløsningsrett, er adgangen til å utskrive nye valg med virkning for en ny funksjonsperiode, som begynner før den foregående, ordinære valgperiode er utløpt. Oppløsningsretten er vanligvis lagt til den utøvende makt (statssjefen eller regjeringen). Men den kan også være lagt til nasjonalforsamlingen, til et organ innen denne, til statlige særorgan, til en domstol eller til folket selv (gjennom folkeavstemning).

Oppløsningsretten ble først utviklet i England, opprinnelig som et ubegrenset kongelig prerogativ, brukt som et våpen mot parlamentet. Fortsatt representerer den et maktmiddel for den sittende regjering, men nå i forhold til opposisjonen i parlamentet: Regjeringen bruker oppløsningsretten til å velge det for den gunstigst mulige tidspunkt for nyvalg, dog mot slutten av den ordinære valgperiode (på fem år). I andre land kan også retten brukes av regjeringen ved at den truer nasjonalforsamlingen med oppløsning hvis den ikke får sin vilje gjennom. Ellers er det ikke uvanlig at oppløsningsretten brukes når den parlamentariske situasjon gjør det vanskelig å skape grunnlag for en effektiv regjering. Slik er den bl.a. brukt i Danmark.

Fra Storbritannia har oppløsningsretten bredt seg til praktisk talt alle land med folkerepresentasjon, unntatt USA, de fleste latinamerikanske land, Sveits og Norge. Det har flere ganger vært satt frem grunnlovsforslag om innføring av oppløsningsrett i Norge; slike er ikke blitt vedtatt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.