Jørgen Herman Vogt

Vogt var født i Drammen, hvor faren med synkende hell drev en trelasthandel som han til slutt solgte og flyttet til Kongsberg av hensyn til barnas utdannelse. Her vokste Vogt opp i trange kår som én av 13 søsken. Etter å ha fullført latinskolen ble han sendt til sin onkel i København, som hadde påtatt seg å sørge for at nevøene skulle få muligheter til å studere. Vogt tok examen artium i 1800, og året etter ble han kopist i finanskollegiets (finansdepartementets) sekretariat ved siden av studiene. I 1806 tok han juridisk eksamen med laud (beste karakter), og i 1807 ble han ansatt som fullmektig i finanskollegiet.

Faren hadde i 1803 fått stilling som sorenskriver i Nordfjord, og da han døde i 1809, fikk Vogt overta embetet, takket være sin onkels innflytelse og anbefalinger fra finanskollegiet. Men embetet gav små muligheter for utfoldelse, og etter tre år søkte han og fikk stilling som assessor i finanskassedireksjonen og arkivar i finanskollegiet. Her fikk han blant annet gjennomført en nyordning av statens utgiftsbudsjett med klassifisering av statsutgiftene etter formål.

Erfaringene fra en sentral stilling i dansk statstjeneste gjorde at Vogt fikk dyp motvilje mot eneveldet. Etter Kielfreden i januar 1814, da det ble bestemt at Danmark skulle avstå Norge til Sverige, forfattet han Nordmannsforeningens støtteadresse til Christian Frederik og tok opp private lån for å hjelpe nordmenn i Danmark til å reise hjem. Selv tilbød han Christian Frederik sine tjenester, med den følge at han ble medlem av finanskomiteen som Riksforsamlingen på Eidsvoll nedsatte i mai 1814. I rundt tre måneder var Norge da et selvstendig land med egen grunnlov, og Christian Frederik som konge. Etter en kort krig mot Sverige ble Mossekonvensjonen, som godkjente unionen mellom Norge og Sverige, inngått i august 1814.

Senere dette året klarte Vogt å komme seg til Norge, og i oktober ble han konstituert som sjef for Finansdepartementet etter Poul Christian Holst, som var valgt til det overordentlige Storting. Da foreningen med Sverige var inngått, skrev Vogt til kronprins Karl Johan om sitt ønske om å tre inn i norsk statstjeneste og ble omgående utnevnt til ekspedisjonssekretær i Finansdepartementet.

Herman Wedel Jarlsberg var finansminister og regjeringens dominerende medlem, og mellom ham og Vogt oppstod det et nært og fortrolig samarbeidsforhold. De delte både politisk holdning og synet på de finanspolitiske problemene. Wedel var utvilsomt den drivende kraft, men Vogts arbeidsevne og administrative kreativitet gav et viktig bidrag til sanering av pengevesenet og etablering av statens finansielle grunnlag. I sine erindringer gir Vogt flere ganger uttrykk for beundring og hengivenhet for Wedel.

Vogt var i 1815 medstifter og medredaktør for Den Norske Rikstidende, og her kritiserte han – til kronprins Karl Johans sterke mishag – det unionelle orlogsflagget. Dette flagget var det svenske orlogsflagget med et hvitt kryss på rød bunn i kantonen. Vogt skulle være norsk forhandler i gjeldsoppgjøret med Danmark (etter oppløsningen av unionen), men ble på grunn av kritikken mot flagget erstattet av Poul Christian Holst. Da regjeringen foreslo Vogt konstituert i Holsts stilling som statssekretær (regjeringens sekretær), beordret kronprinsen regjeringen «at foreslaae et andet Subject» (altså å finne en annen person). Vogt svarte med å søke avskjed, men den gjensidige uviljen fortok seg nokså snart, og da Holst etterfulgte Wedel som statsråd i 1822, ble Vogt utnevnt til statssekretær.

I 1818 var Vogt blitt medlem av Lovkomiteen som var blitt nedsatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll. Her ble han en drivende kraft i arbeidet med opprettelse av folkevalgte organer i landdistriktene og formannskap i byer og ladesteder. Utformingen av ny straffelov ble i 1835 overlatt til Vogt, og med bistand fra høyesterettsassessor Johan Henrik Rye fikk han brakt arbeidet til avslutning. I disse årene hadde Vogt også flere andre verv, blant annet var han en av kommissærene ved skiftebehandlingen av Det Ankerske fideikommiss, og han var en av stifterne og direksjonsmedlem i Christiania Sparebank (1822). Han deltok også i Christianias første ligningskommisjon og satt i styret for Christiania Borgerskole. Fra 1833 til sin død var han preses i Det Kongelige Selskab for Norges Vel.

Vogt ble utnevnt til statsråd og sjef for Armédepartementet høsten 1825. I de følgende 33 årene – med unntak av årene 1829–1836, da han hadde tjenestefri for å arbeide i lovkommisjonen, – bestyrte han i perioder alle departementer unntatt Marinedepartementet. Blant annet var han sjef for Finansdepartementet i til sammen 13 år. Han fikk betydelig innflytelse på de fleste saker som var oppe, så mye at regjeringen i de siste år frem til hans avgang i 1858 er blitt betegnet som «Vogt-Løvenskiolds ministerium» (etter Vogt og stattholder Severin Løvenskiold). Betegnelsen er imidlertid ikke helt dekkende; Vogt var på ingen måte regjeringens leder, og han stod ofte alene mot flertallets innstilling. Men med sin formidable arbeidsevne, erfaring og kunnskaper spilte han hele tiden en sentral rolle.

Politisk var Vogt liberal-konservativ, en vokter av Norges likestilling i unionen med Sverige og av regjeringens autoritet mot både kongemakt og Storting. Han var tilhenger av «tidsmæssige Fremskridt med Varsomhed», ikke langt fra den reformkonservatisme som Frederik Stang stod for etter 1845, men uten dennes kraft og visjoner. Og i møtet med et stadig mer aktivistisk Storting fikk hans forsvar for det bestående høyeste prioritet. Denne dragkampen mellom statsmaktene var bakgrunnen for riksrettssaken mot Vogt i 1845. Anklagens første punkt gjaldt uenighet om regjeringens rett til å regulere tollembetsmennenes andel av tollinntektene, det andre punktet om regjeringen kunne heve tollsatsene ved provisorisk anordning. Frederik Stangs forsvar førte til frifinnelse av Vogt. For det andre punktets vedkommende kom frifinnelsen med den megetsigende begrunnelsen at handlingen var «grundet i en efter Omstændighedene ikke tilregnelig Misforstaaelse af Grundloven» – en motivasjon mange av dommerne gjerne også ville ha knyttet til det første punkt.

Med opprettelsen av Indredepartementet og Frederik Stangs inntreden som statsråd fikk regjeringen ny kraft. Vogt fikk også en betydelig avlastning, ved at store deler av Finansdepartementets arbeidsområde ble lagt til det nye departementet. Mellom Stang og Vogt var det gjensidig respekt. Selv om Vogt holdt igjen overfor Stortinget der Stang var mer imøtekommende, var Vogt en av de få i regjeringen som Stang ikke ønsket å skifte ut. Bare i én større sak var deres synsmåter markert ulike: mens Vogt, Severin Løvenskiold og regjeringens flertall var klart for hjelp til Danmark under den slesvigske krig fra 1848 til 1850, var Stang og to andre statsråder imot. Vogts skandinavisme og økende unionsvennlighet fikk ham imidlertid ikke til å godta kronprins Karls ønsker om utbygging av det unionelle fellesskapet og et mer personlig kongestyre.

Vogt var fremfor alt vokteren av Norges selvstendighet og det konstitusjonelle kongedømmet. Derfor ble han det første offer da kronprinsregenten Karl i 1858 ryddet plass for sin venn Christian Birch-Reichenwald og hans tilhengere i regjeringen. Avskjeden og bakgrunnen for den gjorde Vogt brått til gjenstand for den varmeste sympati, også fra dem som hadde vært mest kritiske til ham og hans politikk. Hans rettskaffenhet og nær to mannsaldres uegennyttige arbeid for nasjonen overskygget til sist all politisk uenighet.

Jørgen Herman Vogt var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1828. Han ble utnevnt til sekretær og seremonimester ved St. Olavs Orden ved stiftelsen i 1847, var skattmester fra 1851 til 1857 og fikk ordenens storkors i 1857. Samme år fikk han Borgerdådsmedaljen i gull. Han var innehaver av storkors av den svenske Nordstjärneorden fra 1844 og ble i 1853 ridder av Serafimerorden, Sveriges høyeste utmerkelse.

• 1814 – Det selvstendige Norges fødsel
• embetsmannsstaten
• norsk historie fra 1815 til 1905
• statsministre i Norge

• Fuglum, Per (1977): biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 18
• Gjerløw, Olaf (1948): Stattholder Severin Løvenskiold
• Halvorsen, Jens Brage (1908): Norsk Forfatter-Lexikon 1814–1880, bind 6
• Jørgen Herman Vogts Optegnelser om sit Liv og sin Embedsvirksomhed, bind 1–2, 1871/1895
• Lindstøl, Ole Torjesen (1914): Stortinget og statsraadet 1814–1914, bind 1
• Thyness, Paul (2005): biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2), bind 9