Wilhelm Christian Keilhau var en norsk samfunnsøkonom og historiker.
Han ble cand.oecon. i 1909, cand.jur. i 1912, dr.philos. i 1917 og dosent i sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo i 1921, og var professor der fra 1934.
Keilhau utfoldet gjennom hele sitt liv en intens virksomhet som vitenskapelig forfatter og politisk skribent. Han var i sin ungdom aktiv i partiet Venstre og ble i 1915 sekretær i den store kornmonopolkommisjonen. Ut fra sitt kjennskap til jordbruksproblemer utarbeidet han sin doktoravhandling Grundrentelæren (1917). I 1923 fremla han sitt teoretiske hovedverk Die Wertungslehre, hvor han søkte å gjennomføre en fornyelse av den samfunnsøkonomiske vitenskapen ut fra synspunktet regnskap og budsjetter. Han deltok i en fremskutt stilling i diskusjonen om norsk pengepolitikk, og tok skarp avstand fra den deflasjonspolitikken som ble ført av Norges Bank.
I 1927 utga han sitt verk Norge og Verdenskrigen, om Norges økonomi under første verdenskrig. I 1929–1935 skrev han de tre siste bindene i Det norske folks liv og historie (1814–1920). I et tilleggsbind, Vår egen tid (1938), behandlet han perioden 1905–1930. Under den tyske okkupasjonen av Norge var Keilhau i London, hvor han var medlem av Norges Banks direksjon. Han deltok som formann for den norske delegasjonen på Bretton Woods-konferansen i 1944. Etter andre verdenskrig arbeidet han mest med økonomisk-historiske emner og ga blant annet ut Den norske pengehistorie (1952).
Keilhau utga også skjønnlitterære arbeider, blant annet en diktsamling, og to romaner, Tore Tank (1923) og Banksjefens dagbok (1925), under pseudonym. Han var fra 1936 og til sin død formann for Statsøkonomisk Forening.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.