Wilhelm Keilhau

Gyldendal Norsk Forlag. begrenset

Wilhelm Christian Keilhau, født i Oslo, norsk sosialøkonom og historiker. Cand. oecon. 1909, cand.jur. 1912, dr.philos. 1917. Dosent i sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo 1921, professor fra 1934. Keilhau utfoldet gjennom hele sitt liv en intens virksomhet som vitenskapelig forfatter og politisk skribent. Han var i sin ungdom aktiv venstremann og ble i 1915 sekretær i den store kornmonopolkommisjon. Ut fra sitt kjennskap til jordbruksproblemer utarbeidet han sin doktoravhandling Grundrentelæren (1917). 1923 fremla han sitt teoretiske hovedverk Die Wertungslehre, hvor han søkte å gjennomføre en fornyelse av den sosialøkonomiske vitenskap ut fra synspunktet regnskap og budsjetter. Han deltok i en fremskutt stilling i diskusjonen om norsk pengepolitikk, og tok skarp avstand fra den deflasjonspolitikk som ble ført av Norges Bank.

I 1927 utgav han sitt verk Norge og Verdenskrigen, om Norges økonomi under den første verdenskrig. 1929–35 skrev han de tre siste bind i Det norske folks liv og historie (1814–1920). I et tilleggsbind, Vår egen tid (1938), behandlet han perioden 1905–30. Under den tyske okkupasjon av Norge var Keilhau i London, hvor han var medlem av Norges Banks direksjon. Han deltok som formann for den norske delegasjon på Bretton Woods-konferansen 1944. Etter den annen verdenskrig arbeidet han mest med økonomisk-historiske emner og utgav bl.a. Den norske pengehistorie (1952).

Keilhau utgav også skjønnlitterære arbeider, bl.a. en diktsamling, og to romaner, Tore Tank (1923) og Banksjefens dagbok (1925), under pseudonym. Han var fra 1936 og til sin død formann for Statsøkonomisk Forening.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.