Vidar (norsk tidsskrift)

Vidar var et antroposofisk tidsskrift utgitt i perioden 1915–1940. Utgiver var opprinnelig Anthroposofisk Selskap i Kristiania, redaktør var Fritz Brick. Helga Geelmuyden overtok som redaktør i 1919, og tidsskriftet hadde i hennes periode (1919–1921) undertittelen «Tidskrift utgitt av antroposofer i Norge». På denne tiden var tidsskriftet det første til å skrive om Rudolf Steiners forslag til en ny samfunnsordning, den såkalte tregreningslæren. I perioden 1921–1924 hadde tidsskriftet undertittelen «Tidskrift for åndelig og social nyordning». Richard Eriksen overtok eneansvaret for redaksjonen i slutten av perioden.

Eriksen ble avløst av sveitseren Conrad Englert – undertittelen var nå «Nordisk tidsskrift for fritt åndsliv». I den siste – og lengste perioden – fra medio 1926 til 1940 var Johannes Hohlenberg (1881–1960) redaktør. Tidsskriftet hadde nå undertittelen «Nordisk tidsskrift for åndsvitenskap» og var det viktigste nordiske antroposofiske tidsskriftet frem til 1940. Tidsskriftet hadde blant annet flere artikler om steinerpedagogikk og om Rudolf Steiners økologiske/biodynamiske landbruksimpuls. Hohlenberg var generalsekretær for Antroposofisk Selskap i Danmark, og var en personlig bekjent av Rudolf Steiner. Han var en polyhistor med et omfattende og allsidig forfatterskap. Han utmyntet sine omfattende kunnskaper i en rekke artikler og essays, samlet blant annet i essaysamlingene Den trange port – Naar saltet mister sin kraft (1949) og Kulturens forvandling (1995).

Hohlenberg var i likhet med redaktøren av Janus, Alf Larsen, en innbitt motstander av alle totalitære bevegelser, og i Vidar finner vi sterke og velbegrunnede angrep mot fascisme og nazisme. Denne linjen medførte konflikter med selskapets formann, Conrad Englert og den sentrale antroposofiske ledelsen ved Goetheanum, som var redd for at kritikken ville skade det antroposofiske arbeidet i Tyskland. I tillegg ble det understreket at man i antroposofien ikke skulle beskjeftige seg med politikk. Hohlenberg tilbakeviste kritikken, og striden mellom ham og Englert ble langvarig og hard. Hohlenberg ble støttet av Vidarforlagets forlagsstyre og sentrale abonnenter. Da tidsskriftet gikk inn i 1940, var hovedårsaken ikke den interne striden, men at Hohlenberg som redaktør hverken ville eller kunne inngå de kompromisser som den tyske okkupasjonen krevde.