Rødegardister

Rødegardister stilt opp på rekke foran et bilde av formann Mao Zedong i Beiijing i 1966.
Rødegardister av /NTB Scanpix. Gjengitt med tillatelse
Rødegardister på Den himmelske freds plass, Beijing, i september 1966, alle med eksemplarer av «Maos lille røde» i hendene.
Rødegardister på Den himmelske freds plass av . Gjengitt med tillatelse
Politiske slagord fra Fudan-universitetet, Shanghai:
«Forsvar Sentralkomiteen med vårt blod og vårt liv.
Forsvar Formann Mao med vårt blod og vårt liv.»
Politiske slagord av . Falt i det fri (Public domain)

Rødegardister var grupper som mest bestod av ungdommer fra videregående skoler og universiteter og en tid fungerte som støttropper i kulturrevolusjonen i Kina i 1966–1976. De første gruppene ble dannet i mai 1966 i Beijing. Bevegelsen hadde en spontan karakter, men ble oppmuntret av Mao Zedong.

Faktaboks

Også kjent som

红卫兵 (hong weibing)

Støtten til Rødegardistene var en av Maos strategier for å konsolidere sin makt i partiet, og flere millioner rødegardister reiste til Beijing mot slutten av 1966 for å møte Mao i flere massedemonstrasjoner. De var vanligvis kledd i grønne jakker med røde armbånd, noe som ga et preg av uniformering av gruppene.

Angrepsmål

Kulturrevolusjonen var en en voldsom politisk kampanje i Kina som begynte i april 1966 og tok sikte på en gjennomgripende endring av samfunnet. Gamle tradisjoner, institusjoner og kultur skulle bort for å skape et nytt, kommunistisk samfunn. Rødegardistene, som en tid ble kulturrevolusjonens fremste forkjempere, førte denne kampen ut i gatene og ut til alle provinsene.

Rødegardistenes første angrepsmål var de «Fire gamle»:

  1. gamle skikker
  2. gamle vaner
  3. gamle tenkemåter
  4. gamle ideologier

Denne ideologien ble først presentert av Chen Boda i en artikkel i Folkets Dagblad i juni 1966, og et par måneder senere brukt av sentralkomiteen og Lin Biao, blant annet i publikasjoner tilknyttet rødegardistene. Dette førte til at rødegardistene gikk løs på «dårlige» elementer, som tidligere store jordeiere, rike bønder, fabrikkeiere og borgerlige intellektuelle. I neste omgang angrep de medlemmer av kommunistpartiet for utroskap eller feilaktig ideologi. Et utbredt virkemiddel var veggaviser med kritikk og avsløringer; offentlig ydmykelse av enkeltpersoner, rettergang og forskjellige former for avstraffelse ble også brukt.

Blant fremstående politikere som ble ofre for rødegardistene var Deng Xiaoping og Liu Shaoqi. Dengs sønn Deng Pufang ble i 1968 kastet ut fra fjerde etasje i en bygning og ble lam i benene for resten av livet. Deng Xiaoping selv ble i 1969 sendt til landsbygden som arbeider i en traktorfabrikk. Han ble senere rehabilitert ved hjelp av Zhou Enlai i 1974 og igjen i 1976, etter å falt i unåde hos Firerbanden. Liu Shaoqi, som etter hvert var blitt en motstander av Maos mest ekstreme politikk, ble arrestert i 1967 og opplevde offentlig mishandling flere ganger. Han ble nektet diabetes-medisinen sin i begynnelsen av fangenskapet, men fikk hjelp etterhvert. Allikevel døde han av sykdom i fengsel i 1969.

Senere ble lignende kulturrevolusjonære grupper også dannet blant arbeiderne, og de fleste etablerte partiorganer brøt sammen under presset. I løpet av 1967 klarte rødegardister å avsette partiledelsen i landsbyer, større byer og helt opp til provinsnivå. Bevegelsen forsøkte også å angripe baser og personer tilknyttet Folkets frigjøringshær, noe som førte til at militære ledere beordret angrep på rødegardistene på eget initiativ. Situasjonen utviklet seg til å blir stadig mer kaotisk, da motstridende signaler ble sendt til både hæren og til politikere.

Bevegelsen hadde økt i popularitet blant kinesisk ungdom, og opp i mot 11 millioner var del av rødegardistene på det meste. Imidlertid startet fraksjonsvirksomhet og innbyrdes stridigheter om hvem som stod for den korrekte tolkningen av Maos ideologi.

Avvikling

Den kaotiske situasjonen som hadde oppstått, kombinert med nedgangen i industriproduksjonen som en følge av uroligheter og organisering som rødegardister blant arbeiderne, førte til at regjeringen med hjelp av hæren tvang rødegardistene til å oppgi sin virksomhet. Rødegardistenes aktiviteter blant industriarbeidere hadde også møtt stor motstand blant de ansatte.

Bevegelsen ble avviklet med Maos eget samtykke fra august 1968. Senere måtte Firerbanden ta ansvaret for rødegardistenes overgrep. Et fåtall rødegardistledere ble idømt langvarige fengselsstraffer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg