Etter forfatningen av 1982, senest revidert i 2004, er Kina en enhetsstatlig folkerepublikk, med kommunistpartiet som det statsbærende parti (selv om partiet ikke nevnes i forfatningen). Det eksisterer et fåtall andre partier som er tillatt under kommunistpartiets kontroll. I likhet med de tidligere kommuniststater i Øst-Europa har Kina et institusjonelt todelt politisk system: statsorganene har på alle nivåer parallelle partiorganer. Men i motsetning til i Sovjetunionen og de andre øst-europeiske kommunistlandene, der partiorganene i de fleste tilfeller var dominerende, varierer dette sterkt i Kina. Av og til spiller partiorganene den største rollen; til andre tider gjør statsorganene det.

Det formelt øverste statsorgan er den nasjonale folkekongressen. Denne velges for fem år av kongressene i provinsene og de andre administrative enhetene, samt representanter for Folkets frigjøringshær. Den nasjonale kongressen på ca. 3000 (fra valget i 2007/08: 2987) medlemmer møtes bare til en kort sesjon en gang i året. Reelt sett spiller den liten rolle, selv om den har styrket sin betydning siden reformperioden startet 1978. Mellom kongressens sesjoner blir funksjonene ivaretatt av dens stående komité på 177 medlemmer (161 kongressmedlemmer, kongressens president, 13 visepresidenter og generalsekretæren).

På statssiden ligger den formelle makten hos presidenten og statsrådet (regjeringen). Både president og statsråd velges formelt av kongressen, men beslutningene om hvem som skal velges, fattes enten i de sentrale stats- eller partiorganer. Presidenten er landets statsoverhode; hans rolle har variert mye. Regjeringen ledes av en statsminister, men fungerer i stor grad gjennom et fast utvalg, et slags indre kabinett.

På partisiden er det formelt øverste organ den nasjonale partikongressen med mer enn 1500 delegater. Den møter hvert femte år og velger en sentralkomité på vel 200 (fra kongressen i 2007: 204) medlemmer, 167 kandidatmedlemmer og et politbyrå på 26 fullverdige medlemmer. Sentralkomiteen møtes en gang i året. Fra fem til ni av politibyråets medlemmer inngår i en stående komité som i praksis fungerer som landets øverste lederskap. Partiets leder har siden 1982 hatt tittelen generalsekretær, og han er det høyest rangerte medlem av politbyrået. Disse organers beslutninger settes ut i livet av et sekretariat, som ledes av generalsekretæren. Partiet er styrt ovenfra og ned, også slik at valg på et lavere nivå avgjøres gjennom nominasjoner fra nivået over. Partiet er også representert i de væpnede styrker, i alle bedrifter og institusjoner og driver masseorganisasjoner, bl.a. fagbevegelsen. Partiet er verdens største med ca. 85 millioner medlemmer (2012). Det store medlemstallet skyldes ikke først og fremt et ideologisk engasjement blant medlemmene, men snarere de utvidede karrieremulighetene som partimedlemskapet bringer med seg.

Den doble politiske strukturen gjør det kinesiske politiske systemet svært stort og tungrodd. Arbeidsfordelingen mellom de to organene er at kommunistpartiet skal utforme politikken mens statsapparatet skal iverksette den. Siden 1992 har praksis vært at generalsekretæren også tar over vervet som president. Med det får man avdempet spenninger mellom partiapparatet og statsapparatet samtidig som presidentvervets status heves. Statsministeren sitter normalt i politbyrået og er vanligvis rangert som den nest eller tredje høyeste i kommunistpartiet.

Et tredje viktig maktorgan er Den sentrale militærkomité (egentlig to komiteer, én tilhørende partiet og én tilhørende statsapparatet). Formannen for disse komitéene fungerer i praksis som øverstkommanderende for de militære styrker. Deng Xiaoping var Kinas de facto leder fra slutten av 1970-årene til første halvdel av 1990-årene uten å ha andre formelle lederverv enn formann for militærkomiteene frem til 1989 og deretter ingen formelle verv. Fra 2004/05 er det etablert en praksis hvor generalsekretæren også innehar vervet som formann i militærkomiteene.

Under reformperioden har det vært stadige spenninger mellom de konservative i partiet og de mer pragmatiske som har sett behovet for at Kina åpner og moderniserer seg. I 1989 oppstod det spenninger som følge av at økonomien ble liberalisert uten at dette ble fulgt opp med politisk liberalisering; disse spenningene utviklet seg til demonstrasjoner på Den himmelske freds plass i Beijing. Etter at myndighetenes med sin voldsomme reaksjon viste at de ikke tolererer politisk opposisjon utenfor kommunistpartiets kontroll, har partiets autoritet ikke vært alvorlig utfordret. Ved å tone ned betydningen av ideologien, noe som skjer i skolen og i media, svekkes også grunnlaget for partiets krav på enemakt. Indre nasjonalitetsspenninger og forholdet til andre land virker også inn på regimets politikk.

Kinas administrative inndeling er komplisert, men i praksis kan man regne fem forvaltingsnivåer under det nasjonale: provinser (sheng), prefekturer (diqu), fylker (xiàn), kommuner (xiang) og landsbyer (cun). På provinsnivå finnes 22 provinser, fem autonome regioner (zizhiqu) og fire direkte kontrollerte byer (shì). I tillegg kommer enheter på mellomnivå; for eksempel administreres 15 byer på underprovins-, eller viseprovinsnivå. Kinesiske byer er vanligvis administrative enheter som i tillegg til selve det urbane området, administrerer flere rurale fylker. De er derfor ikke "byer" i vanlig forstand. Etniske grupper er innvilget status som nasjonale minoriteter etter sovjetisk mønster. Sammen med de autonome regionene, er prefekturer og fylker som defineres som minoritetsområder, innvilget autonom status med visse formelle politiske og kulturelle rettigheter.

På alle nivåer er det parallelle stats- og partiorganer. Tradisjonelt har partisiden dominert, men under moderniseringspolitikken har statssiden med ekspertbyråkratiene styrket sin stilling. Det har også i denne perioden skjedd en viss desentralisering av myndighet. På hvert nivå er det folkekongresser. Disse velges i allmenne og direkte valg til og med fylkesnivå. Til de videre nivåer velges representantene fra kongressene på nivået under.

I tillegg til det «egentlige» Kina kommer de to spesielle administrative regionene Hong Kong (Xianggang) og Macao (Aomen), som begge styres som egne politiske og økonomiske enheter under formelen «ett land, to systemer». Taiwan regnes av myndighetene i Kina som landets 23. provins, selv om det styres som de facto eget land under navnet Republikken Kina.

Rettspleien er preget av de såkalte folkedomstoler. De finnes på alle lavere nivåer. På nasjonalt nivå er det en øverste folkedomstol. Dens dommere velges formelt av den nasjonale folkekongressen eller dens faste utvalg. Lignende utnevnelsesforhold er det også ved domstolene på lavere nivåer. Parallelt med domstolssystemet er det et påtalemyndighetssystem, med det øverste folkets prokuratorembete som det overordnede organ. Rettspleien under Mao var svakt prioritert. Grunnloven av 1982 stadfestet at Kina skal styres ved lov, og ikke av personer, slik tilfellet var tidligere. En grunnlovsendring av 2004 forsterket garantiene for respekt for privat eiendom og for menneskerettighetene. Hovedproblemet er at dette ikke automatisk blir etterfulgt av domstolene. Blant problemene er utbredt korrupsjon og benyttelse av uformelle forbindelser (guanxi). Situasjonen for menneskerettighetene er kritisert av flere internasjonale organisasjoner, og 84 % av alle kjente henrettelser i verden i 2003 fant sted i Kina ifølge Amnesty International. Imidlertid anses det som helt avgjørende for landets økonomiske modernisering at styrkingen av rettssystemet fortsetter. Det er derfor lagt stor vekt på å utdanne et profesjonelt korps av jurister. Slik er også rettssikkerheten bedret.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.