Kinas politiske system

Folkets store hall (eller Folkets store sal) på Den himmelske freds plass er sete for den lovgivende forsamlingens møter.
Av .
Lisens: CC BY 3.0
Zhongnanhai er et bygningskompleks i Beijing der Det kinesiske kommunistpartiet og regjeringen har sitt hovedkvarter. Bildet er tatt da USAs utenriksminister John Kerry besøkte Kina i 2014.
Av .

Kinas politiske system er en betegnelse for hvordan staten Kina er organisert. Etter forfatningen av 1982 er Kina en enhetsstatlig folkerepublikk. Kinas kommunistparti er det statsbærende partiet, og statsorganene har på alle nivåer parallelle partiorganer.

Det formelt øverste statsorganet er den nasjonale folkekongressen. Landets statsoverhode er presidenten. Regjeringen ledes av en statsminister, men fungerer i stor grad gjennom et fast utvalg, et slags indre kabinett.

Det formelt øverste partiorganet er den nasjonale partikongressen, som møtes hvert femte år og velger en sentralkomité, som møtes en gang i året. Lederen for partiet har tittelen generalsekretær.

Den doble politiske strukturen gjør det kinesiske politiske systemet svært stort og tungrodd. Arbeidsfordelingen mellom de to organene er at kommunistpartiet skal utforme politikken, mens statsapparatet skal iverksette den. Siden 1992 har praksis vært at generalsekretæren også tar over vervet som president.

Forfatning og politisk system

Etter forfatningen av 1982, senest revidert i 2004, er Kina en enhetsstatlig folkerepublikk, med kommunistpartiet som det statsbærende parti (selv om partiet ikke nevnes i forfatningen). Det eksisterer et fåtall andre partier som er tillatt under kommunistpartiets kontroll. Kina har et institusjonelt todelt politisk system: statsorganene og administrasjon har på alle nivåer parallelle partiorganer. Det betyr at på alle administrative nivåer, fra lokalt, via landsby/by, regionalt til nasjonalt nivå, finnes det på den ene siden en administrasjon som implementerer politiske vedtak og styrer området. Parallelt med disse finnes det på alle nivåer lokale, regionale, nasjonale avdelinger av kommunistpartiet som i stor grad bestemmer hva som skal gjennomføres av den administrerende enheten.

Statsorganene

Det formelt øverste statsorganet er den nasjonale folkekongressen. Denne velges for fem år av kongressene i provinsene og de andre administrative enhetene, samt representanter for Folkets frigjøringshær. Den nasjonale kongressen på cirka 3000 (fra valget i 2007/2008: 2987) medlemmer møtes bare til en kort sesjon en gang i året. Reelt sett spiller den liten rolle, selv om den har styrket sin betydning siden reformperioden startet i 1978. Fra dette året startet Deng Xiaoping sin reformpolitikk som ga større økonomisk frihet til både private og statlige bedrifter. Reformpolitikken gikk under navnet «De fire moderniseringer» og hadde som mål en modernisering av industri, landbruk, forsvar og vitenskap/teknologi. Statens kontroll over næringslivet ble mindre, men ikke fjernet. I tillegg skjedde en åpning mot omverdenen og utenlandske selskaper kunne investere i kinesisk bedrifter eller legge produksjon til Kina. Dette skjedde først i spesielle økonomiske soner som ble opprettet blant annet med dette som formål. Fire soner ble opprettet i 1979: Shenzhen, Zhuhai, Shantou og Xiamen. Med erfaringene fra disse fikk senere en rekke byer over hele landet samme status, de fleste av dem langs kysten.

Mellom kongressens sesjoner blir funksjonene ivaretatt av dens stående komité på 177 medlemmer (161 kongressmedlemmer, kongressens president, 13 visepresidenter og generalsekretæren).

På statssiden ligger den formelle makten hos presidenten og statsrådet (regjeringen). Både president og statsråd velges formelt av kongressen, men beslutningene om hvem som skal velges, fattes enten i de sentrale stats- eller partiorganer. Presidenten er landets statsoverhode; hans rolle har variert mye. Regjeringen ledes av en statsminister, men fungerer i stor grad gjennom et fast utvalg, et slags indre kabinett.

Partiorganene

På partisiden er det formelt øverste organ den nasjonale partikongressen med mer enn 1500 delegater. Den møter hvert femte år og velger en sentralkomité på vel 200 (fra kongressen i 2017: 205) medlemmer, 172 kandidatmedlemmer og et politbyrå på 26 fullverdige medlemmer. Sentralkomiteen møtes en gang i året. Fra fem til ni av politibyråets medlemmer inngår i en stående komité som i praksis fungerer som landets øverste lederskap. Partiets leder har siden 1982 hatt tittelen generalsekretær, og han er det høyest rangerte medlem av politbyrået. Disse organers beslutninger settes ut i livet av et sekretariat, som ledes av generalsekretæren.

Partiet er styrt ovenfra og ned, også slik at valg på et lavere nivå avgjøres gjennom nominasjoner fra nivået over. Partiet er også representert i de væpnede styrker, i alle bedrifter og institusjoner og driver masseorganisasjoner, blant annet fagbevegelsen. Partiet er verdens største med cirka 90 millioner medlemmer (2019). Det store medlemstallet skyldes ikke først og fremt et ideologisk engasjement blant medlemmene, men snarere de utvidede karrieremulighetene som partimedlemskapet bringer med seg.

Den doble politiske strukturen gjør det kinesiske politiske systemet svært stort og tungrodd. Arbeidsfordelingen mellom de to organene er at kommunistpartiet skal utforme politikken mens statsapparatet skal iverksette den. Siden 1992 har praksis vært at generalsekretæren også tar over vervet som president. Med det får man avdempet spenninger mellom partiapparatet og statsapparatet samtidig som presidentvervets status heves. Statsministeren sitter normalt i politbyrået og er vanligvis rangert som den nest eller tredje høyeste i kommunistpartiet.

Et tredje viktig maktorgan er Den sentrale militærkomité. Denne består egentlig av to komiteer, som også gjenspeiler det parallelle hierarkiet: én tilhørende partiet og én tilhørende statsapparatet. Formannen for disse komitéene fungerer i praksis som øverstkommanderende for de militære styrker. Deng Xiaoping var Kinas de facto leder fra slutten av 1970-årene til første halvdel av 1990-årene uten å ha andre formelle lederverv enn formann for militærkomiteene frem til 1989 og deretter ingen formelle verv. Fra 2004/2005 er det etablert en praksis hvor generalsekretæren også innehar vervet som formann i militærkomiteene.

Fra reformperioden startet har det vært stadige spenninger mellom de konservative i partiet og de mer pragmatiske som har sett behovet for at Kina åpner og moderniserer seg. I 1989 oppstod det spenninger som følge av at økonomien ble liberalisert uten at dette ble fulgt opp med politisk liberalisering; disse spenningene utviklet seg til demonstrasjoner på Den himmelske freds plass i Beijing. Etter at myndighetenes med sin voldsomme reaksjon viste at de ikke tolererer politisk opposisjon utenfor kommunistpartiets kontroll, har partiets autoritet ikke vært alvorlig utfordret. Lederne etter Deng Xiaoping har forsøkt å fornye partiets ideologi blant annet med nye slagord som skal vise hovedsatsingsområder for partiet: Jiang Zemin med «De tre representasjoner», Hu Jintao med «De tre overherredømmer» og Xi Jinping med «Den firedelte omfattende strategi».

Ved å tone ned betydningen av ideologien, noe som skjer i skolen og i media, svekkes også grunnlaget for partiets krav på enemakt. Indre nasjonalitetsspenninger og forholdet til andre land virker også inn på regimets politikk.

Administrativ inndeling

Kinas administrative inndeling er komplisert, men i praksis kan man regne fem forvaltingsnivåer under det nasjonale: provinser (sheng), prefekturer (diqu), fylker (xiàn), kommuner (xiang) og landsbyer (cun). På provinsnivå finnes 22 provinser, fem autonome regioner (zizhiqu) og fire direkte kontrollerte byer (shì). I tillegg kommer enheter på mellomnivå; for eksempel administreres 15 byer på underprovins-, eller viseprovinsnivå.

Kinesiske byer er vanligvis administrative enheter som i tillegg til selve det urbane området, administrerer flere rurale fylker. De er derfor ikke «byer» i vanlig forstand. Etniske grupper er innvilget status som nasjonale minoriteter etter sovjetisk mønster. Sammen med de autonome regionene, er prefekturer og fylker som defineres som minoritetsområder, innvilget autonom status med visse formelle politiske og kulturelle rettigheter.

På alle nivåer er det parallelle stats- og partiorganer. Tradisjonelt har partisiden dominert, men under moderniseringspolitikken har statssiden med ekspertbyråkratiene styrket sin stilling. Det har også i denne perioden skjedd en viss desentralisering av myndighet. På hvert nivå er det folkekongresser. Disse velges i allmenne og direkte valg til og med fylkesnivå. Til de videre nivåer velges representantene fra kongressene på nivået under.

I tillegg til det «egentlige» Kina kommer de to spesielle administrative regionene Hong Kong (Xianggang) og Macao (Aomen), som begge styres som egne politiske og økonomiske enheter under formelen «ett land, to systemer». Taiwan regnes av myndighetene i Kina som landets 23. provins, selv om det styres som de facto eget land under navnet Republikken Kina.

Rettsvesen

Rettspleien er preget av de såkalte folkedomstoler. De finnes på alle lavere nivåer. På nasjonalt nivå er det en øverste folkedomstol. Dens dommere velges formelt av den nasjonale folkekongressen eller dens faste utvalg. Lignende utnevnelsesforhold er det også ved domstolene på lavere nivåer. Parallelt med domstolssystemet er det et påtalemyndighetssystem, med det øverste folkets prokuratorembete som det overordnede organ. Rettspleien under Mao Zedong var svakt prioritert.

Grunnloven av 1982 stadfestet at Kina skal styres ved lov, og ikke av personer, slik tilfellet var tidligere. En grunnlovsendring av 2004 forsterket garantiene for respekt for privat eiendom og for menneskerettighetene. Hovedproblemet er at dette ikke automatisk blir etterfulgt av domstolene. Blant problemene er utbredt korrupsjon og benyttelse av uformelle forbindelser (guanxi).

Situasjonen for menneskerettighetene er kritisert av flere internasjonale organisasjoner, og Kina henretter flere mennesker hvert år en hele resten av verden ifølge Amnesty International. Nøyaktige tall på henrettelser er vanskelig å finne da disse holdes hemmelige fra myndighetenes side. Imidlertid anses det som helt avgjørende for landets økonomiske modernisering at styrkingen av rettssystemet fortsetter. Det er derfor lagt stor vekt på å utdanne et profesjonelt korps av jurister. Slik sett er rettssikkerheten bedret, men på den andre siden er det gjort grep fra myndighetenes side for å sikre kommunistpartiets kontroll over den dømmende makt. Blant annet innførte Hu Jintao med sine «De tre overherredømmer» en mulighet for partiet å bestemme ledere i rettsvesenet. Videre innførte Xi Jinping i 2018 enkelte tillegg i grunnloven fra 1982; det viktigste var at kommunistpartiets ledende rolle ble tatt inn i loven, samt at begrensingen på to femårsperioder for presidenten og visepresidenten ble fjernet. Generelt søker Xi Jinping større innflytelse for partiet over det juridiske system, noe som ses som et tilbakeslag for maktfordelingen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg