Folkets store hall
Folkets store hall (eller Folkets store sal) på Den himmelske freds plass er sete for den lovgivende forsamlingens møter.
Av .
Lisens: CC BY 3.0
Zhongnanhai
Zhongnanhai er et bygningskompleks i Beijing der Det kinesiske kommunistpartiet og regjeringen har sitt hovedkvarter. Bildet er tatt da USAs utenriksminister John Kerry besøkte Kina i 2014.
Av .

Kina er etter forfatningen av 1982 en enhetsstatlig folkerepublikk. Kinas kommunistparti er det statsbærende partiet, og statsorganene har på alle nivåer parallelle partiorganer. Rent formelt finnes det åtte mindre ikke-kommunistiske partier i tillegg, men disse er å betrakte som satellitt-partier til kommunistpartiet. Kina er derfor i praksis en ettpartistat.

Det formelt øverste statsorganet er den nasjonale folkekongressen. Landets statsoverhode er presidenten. Regjeringen ledes av en statsminister, men fungerer i stor grad gjennom et fast utvalg, et slags indre kabinett.

Det formelt øverste partiorganet er den nasjonale partikongressen, som møtes hvert femte år og velger en sentralkomité, som møtes én gang i året. Lederen for partiet har tittelen generalsekretær. Siden 1992 har praksis vært at generalsekretæren også tar over vervet som president.

Arbeidsfordelingen mellom de to organene er at kommunistpartiet skal utforme politikken, mens statsapparatet skal iverksette den.

I tillegg har det kinesiske systemet et kvasidemokratisk organ kalt Det kinesiske folks politisk rådgivende konferanse, der satelittpartiene og andre organisasjoner er representert.

Alle disse tre organene har avløpere på lokalt plan og løper parallelt nedover i forvaltningsnivåene.

Forfatning og politisk system

Etter forfatningen av 1982, senest revidert i 2004, er Kina en enhetsstatlig folkerepublikk, med kommunistpartiet som det statsbærende parti (selv om partiet ikke nevnes i forfatningen). Det eksisterer et fåtall andre partier som er tillatt under kommunistpartiets kontroll. Kina har et institusjonelt todelt politisk system: statsorganene og administrasjon har på alle nivåer parallelle partiorganer. Det betyr at på alle administrative nivåer, fra lokalt, via landsby/by, regionalt til nasjonalt nivå, finnes det på den ene siden en administrasjon som implementerer politiske vedtak og styrer området. Parallelt med disse finnes det på alle nivåer lokale, regionale, nasjonale avdelinger av kommunistpartiet som i stor grad bestemmer hva som skal gjennomføres av den administrerende enheten.

Statsorganene

Det formelt øverste statsorganet er den nasjonale folkekongressen. Denne velges for fem år av kongressene i provinsene og de andre administrative enhetene, samt representanter for Folkets frigjøringshær. Den nasjonale kongressen på cirka 3000 (fra valget i 2023: 2977) medlemmer møtes bare til en kort sesjon én gang i året. Reelt sett spiller den liten rolle, selv om den har styrket sin betydning siden reformperioden startet i 1978. Fra dette året startet Deng Xiaoping sin reformpolitikk som ga større økonomisk frihet til både private og statlige bedrifter. Reformpolitikken gikk under navnet «De fire moderniseringer» og hadde som mål en modernisering av industri, landbruk, forsvar og vitenskap/teknologi. Statens kontroll over næringslivet ble mindre, men ikke fjernet. I tillegg skjedde en åpning mot omverdenen, og utenlandske selskaper kunne investere i kinesisk bedrifter eller legge sin produksjon til Kina. Dette skjedde først i spesielle økonomiske soner som ble opprettet blant annet med dette som formål. Fire soner ble opprettet i 1979: Shenzhen, Zhuhai, Shantou og Xiamen. Med erfaringene fra disse fikk senere en rekke byer over hele landet samme status, de fleste av dem langs kysten.

Mellom kongressens sesjoner blir funksjonene ivaretatt av dens stående komité på 177 medlemmer (161 kongressmedlemmer, kongressens president, 13 visepresidenter og generalsekretæren).

På statssiden ligger den formelle utøvende makten hos presidenten og statsrådet (regjeringen). Både president og statsråd velges formelt av kongressen, men beslutningene om hvem som skal velges, fattes enten i de sentrale stats- eller partiorganer. Presidenten er landets statsoverhode; hans rolle har variert mye. Regjeringen ledes av en statsminister, men fungerer i stor grad gjennom et fast utvalg, et slags indre kabinett.

Partiorganene

På partisiden er den nasjonale partikongressen med drøyt 2200 delegater det formelt øverste organ. Delegatene blir valgt og samles hvert femte år, og velger da blant annet en sentralkomité på vel 200 medlemmer (fra kongressen i 2022: 205) og et politbyrå på rundt 25 fullverdige medlemmer. Sentralkomiteen møtes én gang i året.

Fra fem til ni av politbyråets medlemmer inngår i en stående komité som i praksis fungerer som landets øverste lederskap. Til syvende og sist er det den som bestemmer partikongressens sammensetning snarere enn omvendt.

Partiets leder har siden 1982 hatt tittelen generalsekretær, og han er det høyest rangerte medlemmet av politbyrået.

Disse organenes beslutninger settes ut i livet av et sekretariat på rundt ti medlemmer, som ledes av generalsekretæren.

Partiet er styrt ovenfra og ned, også slik at valg på et lavere nivå avgjøres gjennom nominasjoner fra nivået over. Partiet er også representert i de væpnede styrker, i alle bedrifter og institusjoner og driver masseorganisasjoner, blant annet fagbevegelsen. Partiet er verdens største med rundt 100 millioner medlemmer (2023). Det store medlemstallet skyldes ikke først og fremt et ideologisk engasjement blant medlemmene, men snarere de utvidede karrieremulighetene som partimedlemskapet bringer med seg.

Den doble politiske strukturen gjør det kinesiske politiske systemet svært stort og tungrodd. Arbeidsfordelingen mellom de to organene er at kommunistpartiet skal utforme politikken mens statsapparatet skal iverksette den. Siden 1992 har praksis vært at generalsekretæren også tar over vervet som president. Med det får man avdempet spenninger mellom partiapparatet og statsapparatet samtidig som presidentvervets status heves. Statsministeren sitter normalt i politbyrået og er vanligvis rangert som den nest eller tredje høyeste i kommunistpartiet.

Et tredje viktig maktorgan er Den sentrale militærkomité. Denne består egentlig av to komiteer, som også gjenspeiler det parallelle hierarkiet: én tilhørende partiet og én tilhørende statsapparatet. Formannen for disse komiteene fungerer i praksis som øverstkommanderende for de militære styrker. Deng Xiaoping var Kinas de facto leder fra slutten av 1970-årene til første halvdel av 1990-årene uten å ha andre formelle lederverv enn formann for militærkomiteene frem til 1989 og deretter ingen formelle verv. Fra 2004/2005 er det etablert en praksis hvor generalsekretæren også innehar vervet som formann i militærkomiteene.

Fra reformperioden startet har det vært stadige spenninger mellom de konservative i partiet og de mer pragmatiske som har sett behovet for at Kina åpner og moderniserer seg. I 1989 oppstod det spenninger som følge av at økonomien ble liberalisert uten at dette ble fulgt opp med politisk liberalisering; disse spenningene utviklet seg til demonstrasjoner på Den himmelske freds plass i Beijing. Etter at myndighetene med sin voldsomme reaksjon viste at de ikke tolererer politisk opposisjon utenfor kommunistpartiets kontroll, har partiets autoritet ikke vært alvorlig utfordret. Lederne etter Deng Xiaoping har forsøkt å fornye partiets ideologi blant annet med nye slagord som skal vise hovedsatsingsområder for partiet: Jiang Zemin med «De tre representasjoner», Hu Jintao med «De tre overherredømmer» og Xi Jinping med «Den firedelte omfattende strategi».

Administrativ inndeling

Kinas administrative inndeling er komplisert, men i praksis kan man regne fem forvaltingsnivåer under det nasjonale: provinser (sheng), prefekturer (diqu), fylker (xiàn), kommuner (xiang) og landsbyer (cun). På provinsnivå finnes 22 provinser, fem autonome regioner (zizhiqu) og fire direkte kontrollerte byer (shì). I tillegg kommer enheter på mellomnivå; for eksempel administreres 15 byer på underprovins-, eller viseprovinsnivå.

Kinesiske byer er vanligvis administrative enheter som i tillegg til selve det urbane området, administrerer flere rurale fylker. De er derfor ikke «byer» i vanlig forstand. Etniske grupper er innvilget status som nasjonale minoriteter etter sovjetisk mønster. Sammen med de autonome regionene, er prefekturer og fylker som defineres som minoritetsområder, innvilget autonom status med visse formelle politiske og kulturelle rettigheter.

På alle nivåer er det parallelle stats- og partiorganer. Tradisjonelt har partisiden dominert, men under moderniseringspolitikken har statssiden med ekspertbyråkratiene styrket sin stilling. Det har også i denne perioden skjedd en viss desentralisering av myndighet. På hvert nivå er det folkekongresser. Disse velges i allmenne og direkte valg til og med fylkesnivå. Til de videre nivåer velges representantene fra kongressene på nivået under.

I tillegg til det «egentlige» Kina kommer de to spesielle administrative regionene Hongkong (Xianggang) og Macao (Aomen), som begge styres som egne politiske og økonomiske enheter under formelen «ett land, to systemer». Taiwan regnes av myndighetene i Kina som landets 23. provins, selv om det styres som de facto eget land under navnet Republikken Kina.

Rettsvesen

Rettspleien er preget av de såkalte folkedomstoler som finnes på alle lavere nivåer. På nasjonalt nivå er det en øverste folkedomstol. Dens dommere velges formelt av den nasjonale folkekongressen eller dens faste utvalg. Lignende utnevnelsesforhold er det også ved domstolene på lavere nivåer. Parallelt med domstolssystemet er det et påtalemyndighetssystem, med det øverste folkets prokuratorembete som det overordnede organ. Rettspleien under Mao Zedong var svakt prioritert.

Grunnloven av 1982 slo fast at Kina skal styres ved lov, og ikke av personer, slik tilfellet var tidligere. En grunnlovsendring av 2004 forsterket garantiene om respekt for privat eiendom og for menneskerettighetene. Hovedproblemet er at dette ikke automatisk blir etterfulgt av domstolene. Blant problemene er utbredt korrupsjon og benyttelse av uformelle forbindelser (guanxi).

Situasjonen for menneskerettighetene er kritisert av flere internasjonale organisasjoner, og ifølge Amnesty International henretter Kina flere mennesker hvert år enn hele resten av verden til sammen. Nøyaktige tall på henrettelser er vanskelig å finne da disse holdes hemmelige fra myndighetenes side. Imidlertid anses det som helt avgjørende for landets økonomiske modernisering at styrkingen av rettssystemet fortsetter. Det er derfor lagt stor vekt på å utdanne et profesjonelt korps av jurister. Slik sett er rettssikkerheten bedret, men på den andre siden er det gjort grep fra myndighetenes side for å sikre kommunistpartiets kontroll over den dømmende makt. Blant annet innførte Hu Jintao med sine «De tre overherredømmer» en mulighet for partiet til å velge ledere innen rettsvesenet. Videre innførte Xi Jinping i 2018 enkelte tillegg i grunnloven fra 1982; det viktigste var at kommunistpartiets ledende rolle ble tatt inn i loven, samt at begrensingen på to femårsperioder for presidenten og visepresidenten ble fjernet. Generelt søker Xi Jinping større innflytelse for partiet over det juridiske system, noe som ses som et tilbakeslag for maktfordelingen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg