Golfrådet

De seks medlemslandene, Bahrain, De forente arabiske emirater, Kuwait, Oman, Qatar og Saudi-Arabia, er naboer på Den arabiske halvøy, og har historiske og kulturelle fellestrekk. De har også langt på vei sammenfallende økonomiske interesser som oljeproduserende stater, samtidig som det er enkelte politiske motsetninger mellom dem. Saudi-Arabia er i kraft av sin størrelse og sin økonomi den dominerende part i samarbeidet, og pådriveren for etablering og utvikling av Golfrådet. GCCs medlemsland kontrollerer en vesentlig del av verdens samlede olje- og gassreserver.

Utvidelse av samarbeidet til land utenfor Persiabukta var også en mulighet, fremst knyttet til Jemen. Som de opprinnelige medlemslandene tilhører også Jemen Den arabiske halvøy, selv om landet ikke grenser til Persiabukta. Etter at konflikten mellom myndighetene i Jemen og opprørere fra Houthi-bevegelsen utviklet seg til en brutal borgerkrig i 2015 og senere til det FN har kalt verdens største humanitære krise, er spørsmålet om tilslutning av Jemen til GCC utelukket. Houthiene representerer den sjiamuslimske (Zaydi-islam) befolkningen nord i Jemen, og støttes av Iran. En Saudi-Arabia-ledet militærkoalisjon har deltatt på myndighetenes side siden 2015. Koalisjonen støttes av USA og andre.

Medlemskap for land utenfor Persiabukta er også aktuelt for de to arabiske monarkiene Jordan og Marokko, som heller ikke grenser til Golfen, og hvor sistnevnte ligger vest i Afrika. Monarkiets betydning for GCC kan med andre ord være vel så viktig som geografien.

Likevel er de sikkerhetspolitiske vurderingene tungtveiende for et eventuelt jordansk og marokkansk medlemskap: begge land vil kunne stille med betydelige styrkebidrag til GCCs militære samarbeid gjennom den felles innsatsstyrken Peninsula Shield Force. Særlig etter Golfkrigen i 1990–1991, som følge av Iraks invasjon av Kuwait, er det militære samarbeidet styrket.

Golfrådet har hovedsete i Riyadh, Saudi-Arabia og ledes av en generalsekretær i spissen for et sekretariat. Generalsekretær har siden 2020 vært dr. Nayef Falah M. Al-Hajraf fra Kuwait. Golfrådets øverste myndighet er en forsamling av de seks medlemmers statssjefer (Supreme Council), som normalt møtes én gang i året. Et ministerråd bestående av medlemslandenes utenriksministre (Ministerial Council) møtes hver tredje måned. Flere andre råd og utvalg inngår i samarbeidet og styringsstrukturen.

Da GCC ble grunnlagt i Riyadh, 25. mai 1981 var hovedformålet å fremme samarbeid, integrasjon og interaksjon mellom medlemslandene og deres innbyggere – og derved bidra både til økonomisk utvikling og kollektiv sikkerhet.

Samarbeidet startet på det økonomiske området, og allerede i 1981 ble det inngått en avtale om fri flyt av kapital og arbeidskraft, og tollavgifter mellom medlemslandene ble fjernet. En frihandelssone innen GCC-området ble etablert i 1983, og i 2008 trådte GCCs fellesmarked i kraft. En planlagt innføring av en felles valuta fra 2010 er ikke iverksatt.

Mens fire av medlemslandene har til dels store energiressurser og inntekter fra disse, er Bahrain og Oman dårligere økonomisk stilt. De to har derfor fått økonomisk bistand fra de andre landene gjennom GCC, blant annet for å styrke sitt militære forsvar.

Samarbeidet har beveget seg fra utvikling av et økonomisk felles marked til en mulig politisk union. Det er Saudi-Arabia som er den fremste pådriver for tettere politisk integrasjon, ikke minst for å stå sterkere i rivaliseringen med Iran. Flere av de mindre medlemmene av GCC har et bedre forhold til Iran enn det Saudi-Arabia har, og støtter ikke saudiernes ønske om en union på bekostning av egen suverenitet. De mindre medlemslandene frykter ytterligere saudisk innflytelse ved forsterket politisk integrasjon.

Det har vært politiske motsetninger mellom flere medlemsland, særlig mellom Saudi-Arabia og Qatar. Inngåelsen av en bilateral handelsavtale mellom Bahrain og USA har blitt opplevd som en delvis undergraving av bestrebelsene på regional økonomisk integrasjon.

GCC har også vært brukt som instrument for megling i territorielle tvister mellom medlemsland, så vel som mellom medlemsland og land utenfor organisasjonen.

Forsvarssamarbeidet i GCC, organisert i den felles innsatsstyrken Peninsula Shield Force, har sin bakgrunn i hendelser som går tilbake flere tiår før Golfrådet ble opprettet. De konservative monarkiene ved Persiabukta har tradisjonelt hatt flere sikkerhetsutfordringer som langt på vei har vært sammenfallende. Disse var tidlig knyttet til framveksten av radikal panarabisme støttet av Egypt under president Gamal Abdel Nasser. Denne intervenerte blant annet militært i Jemen, mens Saudi-Arabia støttet den annen part i Jemens borgerkrig på 1960-tallet. Revolusjonen som i 1958 gjorde slutt på monarkiet i Irak var en annen del av denne politiske utviklingen, sammen med frykt for økt innflytelse fra Sovjetunionen under Den kalde krigen.

Revolusjonen i Iran i 1979 bidro til en endret politisk situasjon, og førte til krigen mellom Irak og Iran fra 1980. Radikal islamisme har dertil vokst fram som en trussel, og terrornettverk som al-Qaida har delvis utspring i – og finansieres – fra kilder i Golfen, men er samtidig blitt en trussel mot stabiliteten i så vel enkeltland som regionen. Motsetninger i regionen mellom de to dominerende retningene innen islam, sunni og sjia, spiller også inn. Disse utviklingstrekkene generelt, og den første Golfkrigen spesielt, førte til opprettelsen av GCC – og at samarbeidet i rådet tidlig fikk sikkerhet som et hovedområde.

Allerede i 1982 besluttet Golfrådet å opprette en felles militær styrke, Peninsula Shield Force (PSF), som senere er gjort til en hurtig innsatsstyrke som har forsvar mot både ytre og indre trusler som oppgave. Denne ble opprettet i 1984, og består av rundt 40 000 soldater. Iraks invasjon av medlemslandet Kuwait i 1990 førte til en forsterking av den felles forsvarsstyrken, og til at rådets sikkerhetssamarbeid ble utvidet, inkludert tiltak mot kriminalitet og terrorisme, smugling og grensekontroll.

Som ledd i kampen mot terrorisme inngikk medlemslandene i 2004 en avtale om utveksling av etterretningsinformasjon. Flere av GCC-landene har deltatt i de militære operasjonene i Libya og mot Den islamske stat (IS) over Irak og Syria.

GCC-landene inngikk i 2000 en pakt basert på prinsippet om kollektiv, gjensidig sikkerhet – hvor et angrep på ett land anses som et angrep på alle, tilsvarende grunnprinsippet for NATO. Grupperingen har opprettet en felles forsvarsråd (Joint Defence Council), og besluttet i 2013 å etablere en felleskommando for en stående styrke på 100 000 soldater, med base i Riyadh – med Saudi-Arabia som største troppbidragsyter. I 2014 ble det inngått avtale om å etablere en felles maritim styrke basert i Bahrain, og en felles politistyrke (GCC–POL) med hovedkvarter i De forente arabiske emirater.

Det sikkerhetspolitiske og militære samarbeidet innen GCC har fått stadig større vekt siden den andre Golfkrigen, og de enkelte stater har i vesentlig grad forsterket sine militære forsvar – og i tillegg styrket det regionale sikkerhetssamarbeidet. Like fullt har de enkelte medlemsland valgt å knytte seg – politisk, økonomisk og militært – tett til USA, blant annet gjennom bilaterale avtaler, som en garantist for sin sikkerhet.

Norge har ambassade i Riyadh i Saudi-Arabia, som også dekker Bahrain og Oman. Ambassaden i Abu Dhabi i De forente arabiske emirater dekker også Kuwait og Qatar.

22. juni 2009 ble en frihandelsavtale mellom GCC og EFTA undertegnet på Hamar. Avtalen trådte i kraft 1. juli 2014, og har gitt Norge forbedret markedsadgang til Golfrådets medlemsland. Frihandelsavtalen omfatter handel med varer, handel med tjenester, konkurranse, immaterielle rettigheter og offentlige anskaffelser. Avtalen gir Norge forbedret markedsadgang for industrivarer, landbruksvarer og fisk. Handelsavtalen innebærer at Norge får frihandel for praktisk talt alle varer som Norge eksporterer til GCC fra første dag etter at handelsavtalen trer i kraft. Avtalen gir bedre betingelser for norsk tjenesteeksport enn WTOs avtale om handel med tjenester gir, eksempelvis innen skipsfart og sjøforsikring. I handelsavtalens fortalebestemmelser bekrefter partene blant annet sitt engasjement og respekt for miljøhensyn, grunnleggende menneskerettigheter og arbeidstagerrettigheter. I tilknytning til handelsavtalen inngikk Norge en bilateral landbruksavtale med GCC. Landbruksavtalen trådte i kraft samtidig som frihandelsavtalen.

• Golfkrigen 1980–1988
• Golfkrigen i 1990–1991
• Jemen

• Golfrådets nettside