Golfrådet, Gulf Cooperation Council for the Arab States of the Gulf (GCC); regional samarbeidsorganisasjon for arabiske stater ved Persiabukta, grunnlagt 1981 for å styrke politisk, økonomisk og (fra 1982) militært samarbeid mellom medlemslandene. GCC omfatter alle arabiske land som grenser til Persiabukta (Golfen), unntatt Irak.

GCC (oftest omtalt som Gulf Cooperation Council) ble dannet med utspring i en utrygg sikkerhetspolitisk situasjon etter revolusjonen i Iran, Sovjetunionens invasjon av Afghanistan i 1979 og den første Golfkrigen mellom Irak og Iran som brøt ut i 1980. En hovedårsak for etableringen av rådet er at de arabiske medlemslandene søker å styrke sin sikkerhetspolitiske stilling i forhold til den regionale stormakten Iran, og å styrke den kollektive sikkerheten som følge av Golfkrigen. Medlemslandene styres av autoritære regimer - alle er uinnskrenkede monarkier - og et hovedanliggende for disse er å beholde sin makt, bl.a. ved hjelp av GCC. Golfstatenes makthavere søker også derfor å framstille regionens utfordringer som felles anliggender.

De seks medlemslandene, Bahrain, De forente arabiske emirater, Kuwait, Oman, Qatar og Saudi-Arabia, er naboer på Den arabiske halvøy, og har historiske og kulturelle fellestrekk. De har også langt på vei sammenfallende økonomiske interesser som oljeproduserende stater, samtidig som det er enkelte politiske motsetninger mellom dem. Saudi-Arabia er i kraft av sin størrelse og sin økonomi den dominerende part i samarbeidet, og pådriveren for etablering og utvikling av Golfrådet. GCCs medlemsland kontrollerer en vesentlig del av verdens samlede olje- og gassreserver.

Utvidelse av samarbeidet til land utenfor Persiabukta er også en mulighet, fremst knyttet til Jemen. Som de opprinnelige medlemslandene tilhører også Jemen Den arabiske halvøy, selv om det ikke grenser til Persiabukta. Jemen har siden 2003 vært tilsluttet deler av organisasjonens virksomhet, med sikte på medlemskap fra 2015. Landet er republikk. Et ankepunkt i forhold til jemenittisk medlemskap er den usikre politiske situasjon i landet, hvor opprørsgruppen Houtis i 2014 tok kontroll over store deler av landet. Før dette har terrorgruppen al-Qaida in the Arabian Peninsula (AQAP) skaffet seg fotfeste i landet.

Medlemskap for land utenfor Persiabukta er også aktuelt for de to arabiske monarkiene Jordan og Marokko, som heller ikke grenser til Golfen, og hvor sistnevnte ligger vest i Afrika. Monarkiets betydning for GCC kan med andre ord være vel så viktig som geografien.

Likevel er de sikkerhetspolitiske vurderingene tungtveiende for et eventuelt jordansk og marokkansk medlemskap: begge land vil kunne stille med betydelige styrkebidrag til GCCs militære samarbeid gjennom den felles innsatsstyrken Peninsula Shield Force. Særlig etter Golfkrigen 1990–91, som følge av Iraks invasjon av Kuwait, er det militære samarbeidet styrket.

Golfrådet har hovedsete i Riyadh, Saudi-Arabia og ledes av en generalsekretær i spissen for et sekretariat. Dets øverste myndighet er en forsamling av de seks medlemmers statssjefer (Supreme Council), som normalt møtes én gang i året. Et ministerråd bestående av medlemslandenes utenriksministre (Ministerial Council) møtes hver tredje måned. Flere andre råd og utvalg inngår i samarbeidet og styringsstrukturen.

Da GCC ble grunnlagt i Riyadh, 25. mai 1981 var hovedformålet å fremme samarbeid, integrasjon og interaksjon mellom medlemslandene og deres innbyggere – og derved bidra både til økonomisk utvikling og kollektiv sikkerhet.

Samarbeidet startet på det økonomiske området, og allerede i 1981 ble det inngått en avtale om fri flyt av kapital og arbeidskraft, og tollavgifter mellom medlemslandene ble fjernet. En frihandelssone innen GCC-området ble etablert i 1983, og i 2008 trådte GCCs fellesmarked i kraft. En planlagt innføring av en felles valuta fra 2010 er ikke iverksatt.

Mens fire av medlemslandene har til dels store energiressurser og inntekter fra disse, er Bahrain og Oman dårligere økonomisk stilt. De to har derfor fått økonomisk bistand fra de andre landene gjennom GCC, blant annet for å styrke sitt militære forsvar.

Samarbeidet har beveget seg fra utvikling av et økonomisk felles marked til en mulig politisk union. Det er Saudi-Arabia som er den fremste pådriver for tettere politisk integrasjon, ikke minst for å stå sterkere i rivaliseringen med Iran. Flere av de mindre medlemmene av GCC har et bedre forhold til Iran enn det Saudi-Arabia har, og støtter ikke saudiernes ønske om en union på bekostning av egen suverenitet. De mindre medlemslandene frykter ytterligere saudisk innflytelse ved forsterket politisk integrasjon.

Det har vært politiske motsetninger mellom flere medlemsland, særlig mellom Saudi-Arabia og Qatar. Inngåelsen av en bilateral handelsavtale mellom Bahrain og USA har blitt opplevd som en delvis undergraving av bestrebelsene på regional økonomisk integrasjon.

GCC har også vært brukt som instrument for megling i territorielle tvister mellom medlemsland, såvel som mellom medlemsland og land utenfor organisasjonen.

I 2009 ble en frihandelsavtale mellom GCC og EFTA undertegnet på Hamar. Avtalen trådte i kraft fra juli 2014, og har gitt Norge forbedret markedsadgang til Golfrådets medlemsland.

Forsvarssamarbeidet i GCC, organisert i den felles innsatsstyrken Peninsula Shield Force, har sin bakgrunn i hendelser som går tilbake flere tiår før Golfrådet ble opprettet. De konservative monarkiene ved Persiabukta har tradisjonelt hatt flere sikkerhetsutfordringer som langt på vei har vært sammenfallende. Disse var tidlig knyttet til framveksten av radikal pan-arabisme støttet av Egypt under Gamal Abdel Nasser.  Denne intervenerte blant annet militært i Jemen, mens Saudi-Arabia støttet den annen part i Jemens borgerkrig på 1960-tallet. Revolusjonen som i 1958 gjorde slutt på monarkiet i Irak var en annen del av denne politiske utviklingen, sammen med frykt for økt innflytelse fra Sovjetunionen under Den kalde krigen.  

Revolusjonen i Iran i 1979 bidro til en endret politisk situasjon, og førte til krigen mellom Irak og Iran fra 1980. Radikal islamisme har dertil vokst fram som en trussel, og terrornettverk som al-Qaida har delvis utspring i – og finansieres – fra kilder i Golfen, men er samtidig blitt en trussel mot stabiliteten i så vel enkeltland som regionen. Motsetninger  i regionen mellom de to dominerende retningene innen islam, sunni og sjia, spiller også inn. Disse utviklingstrekkene generelt, og den første Golfkrigen spesielt, førte til opprettelsen av GCC – og at samarbeidet i rådet tidlig fikk sikkerhet som et hovedområde.

Allerede i 1982 besluttet Golfrådet å opprette en felles militær styrke, Peninsula Shield Force (PSF), som senere er gjort til en hurtig innsatsstyrke som har forsvar mot både ytre og indre trusler som oppgave. Denne ble opprettet i 1984, og består av rundt 40 000 soldater. Iraks invasjon av medlemslandet Kuwait i 1990 førte til en forsterking av den felles forsvarsstyrken, og til at rådets sikkerhetssamarbeid ble utvidet, inkludert tiltak mot kriminalitet og terrorisme, smugling og grensekontroll.

Som ledd i kampen mot terrorisme inngikk medlemslandene i 2004 en avtale om utveksling av etterretningsinformasjon. Flere av GCC-landene har deltatt i de militære operasjonene i Libya og mot Den islamske stat (IS) over Irak og Syria.

GCC-landene inngikk i 2000 en pakt basert på prinsippet om kollektiv, gjensidig sikkerhet – hvor et angrep på ett land anses som et angrep på alle, tilsvarende grunnprinsippet for NATO. Grupperingen har opprettet en felles forsvarsråd (Joint Defence Council), og besluttet i 2013 å etablere en felleskommando for en stående styrke på 100 000 soldater, med base i Riyadh – med Saudi-Arabia som største troppebidragsyter. I 2014 ble det inngått avtale om å etablere en felles maritim styrke basert i Bahrain, og en felles politistyrke (GCC–POL) med hovedkvarter i De forente arabiske emirater.

Det sikkerhetspolitiske og militære samarbeidet innen GCC har fått stadig større vekt siden den andre Golfkrigen, og de enkelte stater har i vesentlig grad forsterket sine militære forsvar – og i tillegg styrket det regionale sikkerhetssamarbeidet. Like fullt har de enkelte medlemsland valgt å knytte seg – politisk, økonomisk og militært – tett til USA, blant annet gjennom bilaterale avtaler, som en garantist for sin sikkerhet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.