Algeries samtidshistorie

Algerie ble selvstendig 5. juli 1962 etter en åtte år lang frigjøringskrig. Etter forhandlinger mellom kolonimakten Frankrike og den algeriske frigjøringsbevegelsen Front de libération nationale (FLN) ble selvstendigheten akseptert av et overveldende flertall av befolkningen i folkeavstemning.

Til tross for garantier, førte selvstendigheten til at ca. fire av fem europeere forlot landet i løpet av kort tid etter. Da bodde det ca. 800 000 europeere i Algerie. Blant disse hørte en stor del av landets teknikere, administratorer og lærere; få algeriere hadde fått høyere utdanning. Bosetterne saboterte mye av infrastrukturen, og bidro til ytterligere forverring av Algeries økonomiske situasjon ved starten på selvstendighetsperioden, på toppen av omfattende ødeleggelser som krigen hadde medført.

Samtidig truet en politisk splittelse innad i nasjonalistbevegelsen med å kaste landet ut i borgerkrig. Tre tiår senere havnet Algerie i borgerkrig, etter at islamister fikk flertall i valg, men ble forhindret fra å komme til makten.

Fredsforhandlingene i Évian, Frankrike førte til en avtale om våpenhvile og selvstendighet. Avtalen ble undertegnet 18. mars 1962, og innledet en prosess som førte til at Algerie ble en selvstendig stat 5. juli 1962. Da hadde 99,72 % av algeriske velgere støttet selvstendigheten gjennom en folkeavstemning 1. juli, hvorpå Frankrike kunngjorde landet selvstendig, 3. juli.

Etter valget på grunnlovgivende forsamling i september 1962 ble Algerie utropt som den demokratiske folkerepublikken Algerie. En ny grunnlov ble vedtatt i en folkeavstemning i september 1963.

Som følge av Évian-avtalen ble et provisorisk styringsråd etablert, med Abderrahmane Farès som leder. Ved selvstendigheten ble han Algeries første statsoverhode; Benyousef Ben Khedda den første statsminister. Ved valget på den grunnlovgivende forsamling i september 1962 fikk FLN, som eneste parti som stilte, 99,7 % av stemmene. Deretter ble Ferhat Abbas ny statssjef; Ahmed Ben Bella ny statsminister.

Motsetninger innad i nasjonalistbevegelsen kom tidlig til syne, dels mellom mer moderate versus mer radikale krefter i FLN, dels mellom de som hadde ledet frigjøringskrigen inne i landet og de som hadde sittet i ledelsen i eksil. Samtidig gjorde militære ledere seg gjeldende, og den politiske striden truet Algerie med borgerkrig, og det kom til massedemonstrasjoner mot ny krig. Borgerkrig ble unngått, selv om det kom til kamper da hæren slo ned opprør. Dette skjedde blant annet i Kabylia, der Hussein Ait Ahmed ledet Front des forces socialistes (FFS).

Det fant også sted oppgjør mellom rivaliserende grupper, og det var hevnaksjoner mot algeriere som hadde støttet det franske styret. Flere tusen ble drept i disse oppgjørene, blant dem også mange franskmenn. I 1963 kom det til militære trefninger med Marokko, som gjorde krav på et landområde vest i Algerie, den såkalte ’Sandkrigen’.

I den indre maktkampen i FLN styrket Ben Bella sin posisjon gjennom støtte fra hærsjefen, oberst Houari Boumedienne. Hans styrker (frigjøringshæren ALN) inntok det demilitariserte Alger 10. september 1962, forut for valget som gjorde Ben Bella til statsminister. Deretter ble Ben Bella valgt til president i september 1963, samtidig som statsministerposten ble fjernet. Han beholdt makten til han ble avsatt i et kupp – iverksatt av forsvarsminister Boumedienne, som derved etterfulgte ham – i juni 1965.

Boumedienne og hærledelsen innsatte et militært regime, oppløste nasjonalforsamlingen og satte til side grunnloven. Han ble selv statssjef, i ledelsen for et revolusjonsråd som erstattet regjeringen. Flere kuppforsøk mot det nye regimet, og attentatforsøk mot Boumedienne, ble iverksatt, som gradvis konsoliderte sin makt. Militæret ble den nye maktbasen, selv om FLN fortsatt hadde en sentral stilling som (fra 1963) landets eneste tillatte politiske parti og den ideologiske drivkraft. I 1976 ble Boumedienne formelt gjort til president, etter å ha blitt valgt – uten motkandidat.

Under Boumedienne framsto Algerie som et radikalt, sosialistisk land. Ideologien var en uavhengig sosialisme inspirert av blant andre Egypt under Gamal Abdel Nasser, og avviste både doktrinær marxisme og kommunisme. Politikken innebar blant annet større reformer innen landbruket og satsing på industrireising. Landet ble en aktiv aktør i den internasjonale anti-imperialistiske kampen, og støttet flere frigjøringsbevegelser i Afrika. Landreformen bidro til at større bruk ble delt opp og landløse småbønder fikk jord; det ble også etablert såkalte sosialistiske landsbyer. Jordeiendommer i fransk eie ble nasjonalisert i 1963.

De voksende inntektene fra utvinning av olje og gass, som ble nasjonalisert i 1971, muliggjorde omfattende investeringer i industribygging, og Algerie fikk en av de høyeste nasjonalprodukt og gjennomsnittlige inntekter i Afrika. Det ble videre investert mye i utdanning. Like fullt var det høy arbeidsledighet, og omfattende arbeidsmigrasjon til Frankrike; pengeoverføringer fra migrantarbeiderne ble en viktig inntektskilde.

Det nasjonale charter (Charte nationale) som ble vedtatt i en folkeavstemning i 1976 pekte ut den videre retning for den sosialistiske staten. Da Boumedienne døde i 1978, ble imidlertid mye av denne politikken endret. Oberst Chadli Benjedid ble av FLN valgt som ny statssjef, etter påtrykk fra de militære, og som kompromisskandidat etter maktkamp i FLN. Han ble generalsekretær i partiet og valgt til president i 1979.

Chadli gjennomførte flere reformer, og liberaliserte økonomien, oppmuntret privat næringsliv og åpnet for noe utenlandske investeringer. Den utenrikspolitiske orienteringen dreide fra Sovjetunionen, mot Vesten. I oktober 1988 kom det til omfattende sosial uro med opptøyer flere steder i landet. Disse var vesentlig rettet mot forverrede økonomiskår kår, inklusive økte matpriser og stigende arbeidsledighet, men også mot mangelen på politisk frihet. Opprøret ble slått ned, og mellom 200 og 500 mennesker ble drept. I 1980 brøt den såkalte ’berber-våren’ ut i Kabylia, med etnisk basert voldelige protester rettet mot arabiseringspolitikken.

Den mer moderate og pragmatiske linjen førte også til at flere politiske fanger, blant dem Ben Bella, ble satt fri. Endringer i grunnloven ble godkjent i en folkeavstemning i november 1988, hvoretter Chadli ble gjenvalgt til president i desember. En ny grunnlov ble vedtatt i folkeavstemning i mars 1989. Denne førte Algerie bort fra sosialisme som uttalt ideologiske grunnlag, og åpnet for demokratisk styresett.

For første gang siden selvstendigheten avholdt Algerie i juni 1990 frie lokal- og regionalvalg med deltakelse av mer enn ett parti. Denne demokratiske utviklingen i Algerie var den mest vidtrekkende i den arabiske verden, og ble nøye fulgt av andre stater i Midtøsten og Nord-Afrika, ikke minst Algeries to naboland Marokko og Tunisia. En av årsakene til den store interessen for det algeriske valget var den sterke posisjon radikale islamske krefter hadde vunnet i et kriserammet samfunn. 11 partier stilte ved lokalvalgene, der Front islamique du salut (FIS) vant kontroll over flest kommunestyrer og regionalforsamlinger. Med 54,3 % av stemmene ble FIS størst i 853 av i alt 1500 lokale råd; FLN fikk bare 28,1 %.

Det første frie valg på nasjonalforsamling skulle vært avholdt i juni 1991, men ble utsatt etter voldelige sammenstøt mellom politi og tilhengere av FIS. Presidenten utkommanderte hæren for å gjenopprette ro og orden, innførte unntakstilstand og utsatte valget til desember.

Ved valgets første omgang vant FIS en klar seier, foran Front des forces socialistes (FFS) og FLN: FIS fikk 188 seter, mot bare 16 for FLN, mens FFS fikk 26. I alt 49 partier deltok. Valget var todelt, og foran den andre runden, i januar 1992, var utgangspunktet at FIS bare trengte 28 flere mandater for å få rent flertall i nasjonalforsamlingen.

Utsiktene til et Algerie styrt som et teokrati av fundamentalistiske muslimer, og deres plan om å innføre islamsk lovgivning, fikk hæren og FLNs harde kjerne til å gripe inn foran andre valgomgang.

I januar 1992 kunngjorde president Chadli, etter press fra forsvarsledelsen, at han gikk av. Deretter gikk regjeringen av; grunnloven ble satt til side. Nasjonalforsamlingen var allerede oppløst. Etter et mellomspill med forsvarsminister Khaled Nezzar som leder for en styringsgruppe, ble Mohammad Boudiaf utpekt til å lede et sikkerhetsråd som statens øverste organ. Dette avlyste så andre valgomgang. 

Etter et halvår ved makten, i januar 1992, ble Boudiaf myrdet, og Ali Kafi ble ny leder for rådet. I januar 1994 ble general Lamine Zeroual utnevnt til ny president. Samme år nedsatte militærrådet et nasjonalt overgangsråd, som skulle fungere som nasjonalforsamling; dette ble boikottet av de største partiene, blant dem FIS og FLN.

FIS var i utgangspunktet et ikkevoldelig parti, men det fikk støtte fra en rekke grupperinger, blant dem militante islamske organisasjoner. Flere slike sto i 1990-årene for voldshandlinger som kan ha krevd så mange som 100 000 menneskeliv. Voldsaksjonene fra islamistiske grupper var særlig utbredt i midten av 1990-årene, før de avtok mot slutten av tiåret og etter århundreskiftet. Flere væpnede grupperinger sto bak voldskampanjen, som først ble rettet mot utenlandske statsborgere, algeriske intellektuelle og offentlige tjenestemenn, etter hvert i tiltagende grad også mot andre borgere. Også statens maktapparat – særlig sikkerhetsstyrkene – ble anklaget for voldsbruk; blant annet skal de ha vært ansvarlig for at et betydelig antall mennesker forsvant.

Framveksten av den væpnede islamistiske motstanden mot det sekulære regimet i Algerie spores tilbake til den militære tradisjon fra frigjøringskrigen i 1950-årene. Tidlige islamistiske grupperinger som vokste fram på 1970-tallet, blant dem Harakat al-Mujtama al-islami (Hamas) og al-Nahda, var influert av Det muslimske brorskap i Egypt. Blant annet som følge av revolusjonen i Iran i 1979 utviklet det seg en mer radikal islamsk retning. En tilsvarende innflytelse hadde motstandskampen mot den sovjetiske okkupasjon av Afghanistan. De første, små militante gruppene så dagens lys tidlig på 1980-tallet, men det var først etter islamistenes valgseier i 1990 og avlysningen av parlamentsvalget året etter at den væpnede opposisjonen vokste fram. I utgangspunktet viste motstanden mot regjeringen seg gjennom omfattende demonstrasjoner i de store byene. Regjeringens overgrep mot FIS og andre islamske grupper begynte for alvor med arrestasjoner i januar–mars 1991 av en rekke sentrale FIS-ledere. Partiet ble forbudt i mars 1991. Myndighetene førte en politikk som også på andre områder begrenset de borgerlige rettigheter, herunder innskrenket presse- og organisasjonsfrihet.

General Zeroual forsøkte en noe mer forsonende politikk da han tok over etter Kafi i 1994. Han beholdt som forsvarsminister kontrollen over de væpnede styrker, og makten ble samlet hos en liten gruppe militære ledere. Zerouals politiske linje – med militær opptrapping av konflikten kombinert med forsøk på dialog – førte til opptrapping av voldshandlingene, også fra regjeringens side. Terroren fra den islamistiske militsen ble etter hvert rettet vel så mye mot sivile som mot det offentlige maktapparat; voldsmennene ble beryktet for sin brutalitet.

Flere væpnede islamistiske grupperinger vokste fram fra tidlig i 1990-årene; de to viktigste var Groupe islamique armé (GIA) – bestående av flere mindre grupper – og den væpnede gren av FIS, Armée islamique du salut (AIS). En utbrytergruppe fra GIA, Groupe salafiste pour la prédication et le combat (GSPC), ble etablert i 1998.

Ved Algeries første frie presidentvalg i november 1995 ble president Zeroual gjenvalgt, mot to motkandidater. I 1996 ble en ny grunnlov vedtatt i folkeavstemning. Islam ble gjort til statsreligion, men grunnloven forhindret partier fra å bygges på en religiøs plattform.

Det første frie parlamentsvalget ble avholdt i 1997; kandidater fra 39 partier samt uavhengige stilte, men forbudet mot FIS sto ved lag. Zerouals nye parti, Rassemblement national pour la démocratie (RND), ble størst med 38,1 % av stemmene, og dannet regjering med det islamistiske Mouvement de la société pour la paix (MSP) og FLN.

Etter at Zeroual gikk av i 1998, og de øvrige kandidatene boikottet presidentvalget i 1999, ble tidligere utenriksminister Abdelaziz Bouteflika valgt til ny statssjef, etter 26 år i eksil. Han prioriterte å gjenskape sikkerhet og stabilitet i landet, og fikk tilslutning for sin fredsplan, med tilbud om amnesti for opprørere, gjennom en folkeavstemning i 2000. Med det avtok volden.

Et charter for fred og forsoning ble vedtatt i en folkeavstemning i 2005, og borgerkrigen tok gradvis slutt, selv om det fortsatt var voldshandlinger, særlig fra GSPC. Denne gruppen tok i 2006 navnet Al-Qaida i Maghreb (AQIM), og ble drevet sørover inn i Sahara, for så å spre seg til nabolandene Mali, Mauretania og Niger. Det var utbrytere fra AQIM, ledet av algerieren Mokhtar Belmokhtar, som i 2013 sto bak terrorangrepet mot et gassanlegg i In Amenas, delvis eid og drevet av norske Statoil.

650 gisler ble tatt, før algeriske militære styrker ble satt inn for å nedkjempe angriperne. Norske spesialstyrker sto klare til å bli satt inn, men dette var ikke ønsket av Algerie. 39 utenlandske borgere, deriblant fem norske, ble drept under terroraksjonen, som er antatt å ha blitt iverksatt fra Libya. Gassanlegget Krechba, tilknyttet et hovedanlegg i In Salah, med Statoil som medeier, ble angrepet av raketter i mars 2016.

Borgerkrigen i Algerie krevde minst 100 000 menneskeliv; enkelte anslag går ut på 150 000.

I kjølvannet av borgerkrigen har det vært lagt vekt på å skape stabilitet i Algerie. Landet opplevde like fullt demonstrasjoner i januar 2011, sammenfallende med den arabiske våren. Protestene rettet seg mot økende matvarepriser og høy arbeidsledighet, så vel som mot politisk undertrykking – og med krav om at president Bouteflika måtte gå av.

Motstanden fikk ikke det samme omfang som i nabolandet Tunisia, og førte ikke til vesentlige endringer. Unntakstilstanden, som hadde vært gjeldende fra 1992, ble imidlertid opphevet, og det ble iverksatt økonomiske tiltak for å dempe uroen, inklusive økte subsidier på matvarer og høyere lønninger for offentlig ansatte. Forut for parlamentsvalget i 2012 ble flere reformer innført, herunder reduserte restriksjoner for media og legalisering av flere politiske partier.

Ved parlamentsvalget i 2002 fikk FLN rent flertall, og har beholdt regjeringsmakten siden. Ved valget i mai 2017 gikk FLN tilbake, men oppnådde flertall i parlamentet med 462 seter, sammen med koalisjonspartner Rassemblement national démocratique (RND); med til sammen 261 representanter. 796 partier og 128 politiske allianser stilte liste; 35 partier ble representert.

Bouteflika ble gjenvalgt som president i 2004, 2009 og 2014. Etter å ha blitt innsatt for sin fjerde periode etter valget i 2014, ga han tidligere statsminister Abdelmalek Sellal i oppdrag å danne ny regjering.

Parallelt med den politisk-religiøse konflikten er det i Algerie også en etnisk konflikt mellom berber-befolkningen og det arabiske flertallet, særlig knyttet til berbernes kjerneområde, Kabylia. Berberne fikk i 2002 gjennomslag for sitt fremste krav da deres språk tamazight ble erklært offisielt, sidestilt med arabisk.

Også i denne delen av landet har det vært militante grupper i virksomhet, og i 2001 var det omfattende opptøyer i flere deler av regionen. De sosiale spenningene i Algerie forsterkes ytterligere av den økonomiske situasjonen, med høy arbeidsledighet, særlig blant ungdommen.

• Algeries historie

• Vikør, Knut S. (2007). Maghreb – Nordafrika etter 1800. Samlaget.
• Long, David E. & Bernard Reich (red) (2002). Middle East and North Africa. Westview.
• Zoubir, Yahia H. (red) (1999). North Africa in Transition. University Press of Florida.
• Ageron, Charles-Robert (1991). Modern Algeria. A History from 1830 to the Present. Hurst & Company.