Algeries samtidshistorie

FIS var i utgangspunktet et ikkevoldelig samlingsparti, men det fikk støtte fra en rekke ulike grupperinger, blant dem militante islamske organisasjoner. Flere slike sto i 1990-årene for voldshandlinger som kan ha krevd så mange som 100 000 menneskeliv. Voldsaksjonene fra islamistiske grupper var særlig utbredt i midten av 1990-årene, før de avtok mot slutten av tiåret og etter århundreskiftet. Flere væpnede grupperinger sto bak voldskampanjen, som først ble rettet mot utenlandske statsborgere, algeriske intellektuelle og offentlige tjenestemenn, etter hvert i tiltagende grad også mot andre borgere. Også statens maktapparat – særlig sikkerhetsstyrkene – ble anklaget for voldsbruk; blant annet skal de ha vært ansvarlig for at et betydelig antall mennesker forsvant.

Framveksten av den væpnede islamistiske motstanden mot det sekulære regimet i Algerie spores tilbake til den militære tradisjon fra frigjøringskrigen i 1950-årene. Tidlige islamistiske grupperinger som vokste fram på 1970-tallet, blant dem Harakat al-Mujtama al-islami (Hamas) og al-Nahda, var påvirket av Det muslimske brorskap i Egypt. Blant annet som følge av revolusjonen i Iran i 1979 utviklet det seg en mer radikal islamsk retning. En tilsvarende innflytelse hadde motstandskampen mot den sovjetiske okkupasjon av Afghanistan. Enkelte grupper var inspirert av den reaksjonære wahabi-bevegelsen i Saudi-Arabia.

De første, små militante gruppene så dagens lys tidlig på 1980-tallet, og i motsetning til andre ideologiske retninger i landet, greide islamistene å samle mange ulike grupperinger til et felles politisk parti (FIS). Etter islamistenes lokalvalgseier i 1990 og avlysningen av parlamentsvalget i januar 1992 startet bevegelsen den væpnede opposisjonen. I starten viste motstanden mot regjeringen seg gjennom omfattende demonstrasjoner i de store byene. Regjeringens overgrep mot FIS og andre islamske grupper begynte for alvor med arrestasjoner i januar–mars 1992 av en rekke sentrale FIS-ledere. Partiet ble forbudt i mars 1992. Myndighetene førte en politikk som også på andre områder begrenset de borgerlige rettigheter, herunder innskrenket presse- og organisasjonsfrihet.

General Zeroual forsøkte en noe mer forsonende politikk da han tok over etter Kafi i 1994. Han beholdt som forsvarsminister kontrollen over de væpnede styrker, og makten ble samlet hos en liten gruppe militære ledere. Zerouals politiske linje – med militær opptrapping av konflikten kombinert med forsøk på dialog – førte til økte voldshandlinger, også fra regjeringens side. Terroren fra den islamistiske militsen ble etter hvert rettet vel så mye mot sivile som mot det offentlige maktapparat; voldsmennene ble beryktet for sin brutalitet. To av de mest omtalte voldshendelsene var drapet på en av landets mest lovende forfattere og skribenter, Tahar Djaout, i 1993, og de bestialske drapene av syv munker i Tibhirine i 1996. Djaout var en kjent tilhenger av sekularisme og talte imot fanatismen til islamistene.

Rettergang etter voldshandlinger gjennomført av islamister ble i stor grad ført i lukkede militærdomstoler, og disse var nært knyttet til det politiske regimet. Rettsikkerheten for ofre på begge sider i konflikten var dermed minimal.

Flere væpnede islamistiske grupperinger vokste fram fra tidlig i 1990-årene; de to viktigste var Groupe islamique armé (GIA) – bestående av flere mindre grupper – og den væpnede gren av FIS, Armée islamique du salut (AIS). En utbrytergruppe fra GIA, Groupe salafiste pour la prédication et le combat (GSPC), ble etablert i 1998.

Ved Algeries første frie presidentvalg i november 1995 ble president Zeroual gjenvalgt, mot to motkandidater. I 1996 ble en ny grunnlov vedtatt i folkeavstemning. Islam ble gjort til statsreligion, men grunnloven forhindret partier fra å bygges på en religiøs plattform.

Det første frie parlamentsvalget ble avholdt i 1997; kandidater fra 39 partier samt uavhengige stilte, men forbudet mot FIS sto ved lag. Zerouals nye parti, Rassemblement national pour la démocratie (RND), ble størst med 38,1 prosent av stemmene, og dannet regjering med det islamistiske Mouvement de la société pour la paix (MSP) og FLN.

Etter at Zeroual gikk av i 1998, og de øvrige kandidatene boikottet presidentvalget i 1999, ble tidligere utenriksminister Abdelaziz Bouteflika valgt til ny statssjef, etter 26 år i eksil. Han prioriterte å gjenskape sikkerhet og stabilitet i landet, og fikk tilslutning for sin fredsplan, med tilbud om amnesti for opprørere, gjennom en folkeavstemning i 2000. Med det avtok volden, da mange islamister oppgav voldsbruken da de fikk amnesti for sine tidligere handlinger. Bouteflika gjennomførte dessuten store militæraksjoner for å nedkjempe de mest ekstreme islamistgruppene som ikke ville gi opp kampen. En regner borgerkrigen for avsluttet i 2002 da en opplevde sterk nedgang i antall terroraksjoner i landet og amnestilovene var i full vigør. Algeriere selv kaller perioden det svarte tiåret, og få algeriske familier unngikk traumatiske opplevelser i denne perioden.

Et charter for fred og forsoning ble vedtatt i en folkeavstemning i 2005 for å forsøke å forene befolkningen etter krigsårene. Spredte voldshandlinger fortsatte likevel, særlig fra geriljagrupper som GSPC. Denne gruppen tok i 2006 navnet Al-Qaida i Maghreb (AQIM), og ble drevet sørover inn i Sahara, for så å spre seg til nabolandene Mali, Mauretania og Niger.

Borgerkrigen i Algerie krevde minst 100 000 menneskeliv; enkelte anslår at det kan ha vært så mange som 200 000.

I kjølvannet av borgerkrigen har det vært lagt vekt på å skape stabilitet i Algerie. Landet opplevde like fullt demonstrasjoner i januar 2011, sammenfallende med den arabiske våren. Protestene rettet seg mot økende matvarepriser og høy arbeidsledighet, så vel som mot politisk undertrykking – og med krav om at president Bouteflika måtte gå av.

Motstanden fikk ikke det samme omfang som i nabolandet Tunisia, og førte ikke til vesentlige endringer. Unntakstilstanden, som hadde vært gjeldende fra 1992, ble imidlertid opphevet, og det ble iverksatt økonomiske tiltak for å dempe uroen, inklusive økte subsidier på matvarer og høyere lønninger for offentlig ansatte. Forut for parlamentsvalget i 2012 ble flere reformer innført, herunder reduserte restriksjoner for media og legalisering av flere politiske partier.

Amnestiloven og nedgang i voldshandlinger var nok med å øke FLN's popularitet på 2000-tallet, og ved parlamentsvalget i 2002 fikk FLN rent flertall, og har beholdt regjeringsmakten siden. Ved valget i mai 2017 gikk FLN tilbake, men oppnådde flertall i parlamentet med 462 seter, sammen med koalisjonspartner Rassemblement national démocratique (RND); med til sammen 261 representanter. 796 partier og 128 politiske allianser stilte liste; 35 partier ble representert.

Bouteflika ble gjenvalgt som president i 2004, 2009 og 2014. Etter å ha blitt innsatt for sin fjerde periode etter valget i 2014, ga han tidligere statsminister Abdelmalek Sellal i oppdrag å danne ny regjering.

Parallelt med den politisk-religiøse konflikten er det i Algerie også en etnisk konflikt mellom berber-befolkningen og det arabiske flertallet, særlig knyttet til berbernes kjerneområde, Kabylia. Berberne fikk i 2002 gjennomslag for sitt fremste krav da deres språk tamazight ble erklært offisielt, sidestilt med arabisk.

Også i denne delen av landet har det vært militante grupper i virksomhet, og i 2001 var det omfattende opptøyer i flere deler av regionen. De sosiale spenningene i Algerie forsterkes ytterligere av den økonomiske situasjonen, med høy arbeidsledighet, særlig blant ungdommen.

Utbrytere fra Al-Qaida i Maghreb, ledet av algerieren Mokhtar Belmokhtar, stod i 2013 bak terrorangrepet mot et gassanlegg i In Amenas, delvis eid og drevet av norske Statoil.

650 gisler ble tatt, før algeriske militære styrker ble satt inn for å nedkjempe angriperne. Norske spesialstyrker sto klare til å bli satt inn, men dette var ikke ønsket av Algerie. 39 utenlandske borgere, deriblant fem norske, ble drept under terroraksjonen, som er antatt å ha blitt iverksatt fra Libya. Gassanlegget Krechba, tilknyttet et hovedanlegg i In Salah, med Statoil som medeier, ble angrepet av raketter i mars 2016.

I februar 2019, noen dager etter at Bouteflika hadde annonsert at han ville stille til en femte presidentperiode, brøt det ut fredelige demonstrasjoner i flere områder i Algerie. Protestbevegelsen, som startet i studentmiljøet, spredte seg raskt til hele landet, og snart var folk fra alle samfunnslag og aldre med i de ukentlige demonstrasjonene. Våren 2019 var det opp til 3 millioner personer som demonstrerte i ulike deler av landet samtidig. Demonstrasjonsbølgen ble kalt hirak – eller bevegelse på norsk. Hovedmålet til bevegelsen, som ikke hadde noen enhetlig ledelse, var å få Bouteflika til å trekke seg fra det kommende presidentvalget.

Etter først å ha levert inn sitt kandidatur, trakk Bouteflika seg fra valget i mars 2019. Men demonstrasjonene fortsatte da folket ønsket demokratiske rettigheter, reformer og utskiftning av den politiske eliten. Statsministeren gikk av samme måned, og presidentvalget ble utsatt til desember 2019. Under press fra militæret gikk Bouteflika av som president i april. Den nye regjeringen forsøkte å imøtekomme demonstrantene sine krav, og i løpet av sommeren og høsten ble en rekke tidligere ministre og topp-politikere arrestert med korrupsjons- og konspirasjonsanklager hengende over seg. Blant dem var president Bouteflikas bror, Saïd Bouteflika som senere ble dømt til 15 års fengsel.

Til tross for lovnader om politisk endring boikottet de fleste partiene og store deler av Hirak-bevegelsen presidentvalget i desember 2019 da de ønsket mer omfattende endringer i styringsstrukturen i landet. Resultatet ble at en tidligere stats- og forsvarsminiser, Abdelmajid Tebboune, ble valgt med 58 prosent av stemmene.

Demonstrasjonene fortsatte store deler av 2020, og sporadisk i 2021, men koronarestriksjoner gjorde det etter hvert umulig for folk å samles. Det ble opprettet en rekke organisasjoner i kjølvannet av Hirak, til støtte for ulike typer menneskerettigheter.