Ikkevold, pasifisme, motstand med andre midler enn voldelige, som for eksempel demonstrasjoner. Det det ytes motstand mot, er vanligvis iverksettelsen av politiske beslutninger som, av dem som tar til orde for ikkevold, betraktes som moralsk gale.

Ikkevoldspolitikk og -tenkning har fått betydelig tilslutning i årene etter 1945, spesielt på venstresiden. Den ble fremholdt som et effektivt alternativ til bruk av våpen (vold) i konfliktsituasjoner, men ble også begrunnet som verdifull i seg selv.

Tilhengerne av ikkevold omtalte seg etter andre verdenskrig ofte som pasifister, og nektet blant annet å avtjene militær verneplikt.

Ikkevoldstenkningen representerte imidlertid mer enn det negative, passivt å motarbeide en politikk. Inspirert av Mahatma Gandhi og hans ikkevoldelige kamp for indisk selvstyre, men også av de relativt nye samfunnsvitenskaper, ble det utviklet en offensiv teori og praksis med ikkevold som utgangspunkt.

I Norge fikk ikkevoldstenkningen en ganske prominent plass i samfunnsdebatten, ikke minst på grunn av sosiologen Johan Galtungs innsats. Galtung etablerte fredsforskning som fag i Norge og ble en av de internasjonalt viktigste ikkevolds- og fredsforskere.

Radikaliseringen av de intellektuelle miljøer fra slutten av 1960-årene, som blant annet skapte en ny revolusjonsromantikk på venstresiden, svekket interessen for ikkevoldstenkningen noe. Den har ennå ikke tatt seg særlig opp igjen.

På den annen side har motstand, til dels ganske aktiv og av og til nesten voldelig, fortsatt betydning i politikken. Nå omtales imidlertid slik motstand mest som sivil ulydighet. Denne motstand retter seg mindre mot militær virksomhet og mer mot politikk som mange mener er miljøtruende.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.