Intifada, navn først brukt på det folkelige palestinske opprøret mot israelske militære i de israelsk-okkuperte områdene på Vestbredden og Gazastripen 1987–93 (den første intifada). Uttrykket er brukt igjen om opprøret som brøt ut i 2000 (den andre intifada, eller al-Aqsa-intifadaen). Det debatteres i tillegg om hvorvidt en tredje intifada startet i Palestina i oktober 2015. Uttrykket intifada er også brukt om opprøret mot okkupasjonsmakten i Irak fra 2003. 

Den første intifadaen starten den 9. desember 1987 da innbyggerne i Jabalaya flyktningleir i Gaza kastet stein og bensinbomber mot israelske patruljer i protest mot at fire palestinere dagen før var kjørt i hjel av en israelsk bil. I løpet av få uker hadde uroen spredd seg til hele det okkuperte Palestina, og den ble sett på som en eksplosjon i frustrasjon etter 20 års okkupasjon uten noen politisk løsning på Palestina-problemet.

Opprøret var langt på vei spontant, men ble snart søkt kontrollert av PLO. Det var under den første intifada at radikale islamistiske grupper, som Islamsk Jihad og Hamas, gjorde seg gjeldende som faktorer i motstandskampen. Intifadaen fortsatte med uforminsket styrke til 1991, da den avtok, men fortsatte til 1993. 

Intifadaen var med på å fremskynde prosessen som førte til fredsavtalen 1993. I perioden 1987–93 ble ca. 1200 palestinere drept av israelere under opprøret, mens 160 israelere ble drept av palestinere. Intifadaen tok slutt som et resultat av Oslo-avtalen.

Den andre intifadaen var mer enn den første organisert av PLO og andre militante palestinske grupper. Den utviklet seg til en krigstilstand mellom De palestinske selvstyremyndighetene og Israel. Opprøret brøt ut i protest mot at Ariel Sharon, den gang israelsk opposisjonsleder, 28. september 2000 besøkte Haram al-Sharif (Tempelhøyden) i Jerusalem, der al-Aqsa-moskeen ligger.

Mens den første intifada sprang ut fra oppdemmet frustrasjon mot okkupasjon og undertrykking, var den andre intifada en reaksjon på de sterke begrensninger som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat – og følgelig langt på vei en kamp mot okkupasjon og for selvstendighet.

Flere palestinske aktører tok del i opprøret, og særlig Hamas spilte en mer fremtredende rolle enn før, blant annet med rakettangrep mot mål i Israel. Radikale islamister tok også i utstrakt grad i bruk selvmordsbombere, mens Israel svarte både med reokkupasjon av deler av Vestbredden, avstenging av Gazastripen og drap på islamistiske ledere. En avtale mellom partene i 2005 tok sikte på å gjøre slutt på al-Aqsa-intifadaen.

Den andre intifadaen var langt blodigere enn den første. Antall drepte var på rundt 3000 palestinere og 1000 israelere.

Siden oktober 2015 har det foregått en lang rekke sammenstøt på Vestbredden og i Jerusalem, og det blir stadig debattert om dette utgjør en tredje intifada. Argumentet mot at det kan regnes som en intifada er at det er totalt fravær av en politisk ledelse bak angrepene.

Det er to trender i denne perioden siden 2015 som utmerker seg. Det ene er palestinske demonstrasjoner på Vestbredden. Det andre er palestinske knivangrep mot israelere. Derav navnet "kniv-intifadaen". Knivangrepene har i hovedsak skjedd i Øst-Jerusalem og i Hebron.

Knivangrepene utføres stort sett av unge palestinere som står utenfor de politiske partiene. Israel har besvart knivangrepene med å skyte angriperen, noe som forklarer de høye dødstallene. Per oktober 2016 er omtrent 250 palestinere og 30 israelere blitt drept. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.