intifada

Artikkelstart

Intifada er et navn som først ble brukt på det folkelige palestinske opprøret mot israelske militære i de israelsk-okkuperte områdene på Vestbredden og Gaza i 1987–1993 (den første intifada).

Faktaboks

Etymologi
arabisk ‘å riste av seg’, ‘opprør’

Uttrykket er brukt igjen om opprøret som brøt ut i 2000 (den andre intifada, eller al-Aqsa-intifadaen). Det debatteres i tillegg om hvorvidt en tredje intifada startet i Palestina i oktober 2015.

Uttrykket intifada er også brukt om opprøret mot okkupasjonsmakten i Irak fra 2003.

Den første intifada

Palestinske kvinner som demonstrerer mot israeske soldater i Jabalia, Gaza.

Den første intifadaen startet 9. desember 1987, da innbyggerne i Jabalaya flyktningleir i Gaza kastet stein og bensinbomber mot israelske patruljer i protest mot at fire palestinere dagen før var kjørt i hjel av en israelsk bil. I løpet av få uker hadde uroen spredt seg til hele det okkuperte Palestina, og den ble sett på som en eksplosjon i frustrasjon etter 20 års okkupasjon uten noen politisk løsning på Palestina-problemet.

Opprøret var langt på vei spontant, men ble snart søkt kontrollert av PLO. Det var under den første intifada at radikale islamistiske grupper, som Islamsk Jihad og Hamas, gjorde seg gjeldende som faktorer i motstandskampen. Intifadaen fortsatte med uforminsket styrke til 1991, da den avtok, men fortsatte til 1993.

Intifadaen var med på å fremskynde prosessen som førte til fredsavtalen i 1993. I perioden 1987–1993 ble ca. 1200 palestinere drept av israelere under opprøret, mens 160 israelere ble drept av palestinere. Intifadaen tok slutt som et resultat av Oslo-avtalen.

Den andre intifada

Israelsk soldat foran vegg med palestinske «martyrplakater» fra 2003

Den andre intifadaen var i større grad enn den første organisert av PLO og andre militante palestinske grupper. Den utviklet seg til en krigstilstand mellom De palestinske selvstyremyndighetene og Israel. Opprøret brøt ut i protest mot at Ariel Sharon, den gang israelsk opposisjonsleder, 28. september 2000 besøkte Haram al-Sharif (Tempelhøyden) i Jerusalem, der al-Aqsa-moskeen ligger.

Mens den første intifada sprang ut fra oppdemmet frustrasjon mot okkupasjon og undertrykking, var den andre intifada en reaksjon på de sterke begrensningene som ble lagt for utviklingen av en palestinsk stat – og følgelig langt på vei en kamp mot okkupasjon og for selvstendighet.

Flere palestinske aktører tok del i opprøret, og særlig Hamas spilte en mer fremtredende rolle enn før, blant annet med rakettangrep mot mål i Israel. Radikale islamister tok også i utstrakt grad i bruk selvmordsbombere, mens Israel svarte både med reokkupasjon av deler av Vestbredden, avstenging av Gaza og drap på islamistiske ledere. En avtale mellom partene i 2005 tok sikte på å gjøre slutt på al-Aqsa-intifadaen.

Den andre intifadaen var langt blodigere enn den første. Antall drepte var på rundt 3000 palestinere og 1000 israelere.

«Kniv-intifadaen»

I oktober 2015 startet en periode med mange sammenstøt på Vestbredden og i Jerusalem, og det ble mye debattert om dette utgjorde en tredje intifada. Argumentet mot at det kunne regnes som en intifada var det totale fraværet av en politisk ledelse bak angrepene. Blant palestinere blir det beskrevet som en «habba» (utbrudd).

Det er to trender i denne perioden i 2015-2016 som utmerket seg. Det ene var palestinske demonstrasjoner på Vestbredden. Det andre var palestinske knivangrep mot israelere – derav navnet «kniv-intifadaen». Knivangrepene skjedde i hovedsak i Øst-Jerusalem og i Hebron.

Knivangrepene ble stort sett utført av unge palestinere som stod utenfor de politiske partiene og militsene. Israel besvarte knivangrepene med å skyte angriperen, noe som forklarer de høye dødstallene. Per oktober 2016 var omtrent 250 palestinere og 30 israelere blitt drept.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg