Maranhão, delstat i Brasil, lengst nordvest i Nordøst-regionen, kyst til Atlanterhavet i nord, grenser til delstatene Piauí i øst og sørøst, Pará i vest, og Tocantins i sørvest; 331 983 km2 med 6 117 900 innb. (2007). Hovedstad: São Luís.

Landskapet karakteriseres av en vid og til dels sumpig kystslette (Litoral) i nord med en gradvis overgang til det brasilianske sentralplatået i sør. Den i alt 640 km lange kystlinjen preges av mange sanddyner og sandbanker. Kystlinjen brytes av São Marcosbukta, der hovedstaden São Luís ligger på en øy med samme navn. I sør splittes platålandet opp av flere lave fjellkjeder og mange elvedaler. Naturgeografisk tilhører Maranhão overgangssonen («Meio-norte») mellom den tørre Nordøst-regionen og den fuktigere Amazonas-regionen (Amazônia). Den østlige og sørlige delen preges av vidstrakte områder bevokst med babaçupalme. Vestover blir vegetasjonen gradvis mer frodig og artsrik og går i vest over i tropisk regnskog. Klimaet er tropisk, fuktig i vest og tørrere i øst.

Befolkningen er en blanding av etterkommere etter franske og portugisiske kolonister, afrikanske slaver og urbefolkningen indianere. I 2000 bodde 60 % i byer (lavest i Brasil), og de største byene (innb. tall 2007) er São Luís (922 200), Imperatriz (217 800) og Timon (126 600). De sosiale indikatorene er dårlige. Bl.a. er barnedødeligheten svært høy (46 promille), og utvandringen til nabodelstatene er høy.

Regnet etter både bruttonasjonalprodukt og sosial utviklingsindeks er Maranhão den fattigste av Brasils delstater. Landbruk er viktigste næringsvei med dyrking av ris på de sumpige kystslettene. Ellers dyrkes maniok, mais, soya og bønner. På landsbygda i øst er økonomien avhengig av babaçupalmen. Nøttene fra denne palmen kan både spises og brukes til å produsere kosmetikk, margarin, såpe og smøreolje. Flere steder, særlig på gresslettene på platålandskapet i sør, holdes kveg, svin, geiter, hester, esler og fjærkre. Fisk og andre marine produkter fanges for eget forbruk. Industrialiseringen begynte først i 1980-årene og omfatter aluminiumsverk (Alumar) og produksjon av fødevarer. Et moderne havnekompleks med terminalene Itaqui og Ponta da Madeira er bygd utenfor São Luís for å betjene utskipning av jernmalm fra Serra dos Carajás i delstaten Pará. En satellittoppskytningsbase ved Alcântara er viktig for den lokale økonomien.

Området ble opprinnelig kolonisert av franskmennene 1612. Portugiserne fordrev franskmennene 1615 og gjorde 1621 området til en del av staten Maranhão e do Grão-Pará. Hollenderne okkuperte São Luís 1641–44. I 1774 ble Maranhão en del av Brasil som egen delstat. Økonomien var opprinnelig basert på dyrking av sukkerrør og bomull i store plantasjer med indiansk og afrikansk arbeidskraft. Da markedet forsvant på 1800-tallet, gikk Maranhão inn i en lang økonomisk nedgangsperiode. Stagnasjonen varte helt til 1980-årene, da de føderale myndighetene satset på utvinning av de store mineralressursene i Amazonas, og det ble bygd et enormt aluminiumverk i São Luis. Ved utgangen av 1970-årene var halvparten av overgangsskogen mellom urskogen i Amazonas og savannevegetasjonen forsvunnet, hvilket førte til problemer for urbefolkningen indianerne. I 1997 ble São Luis' historiske sentrum satt på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.