Brasils geografi

Brasil dekker 48 % av Sør-Amerikas areal, og er det femte største land i verden (etter Russland, Canada, Kina og USA). Landet har en til sammen ca. 15 720 km lang grense mot samtlige land i Sør-Amerika så nær som Ecuador og Chile.

Brasil har dessuten en 7 367 km lang kystlinje motAtlanterhavet; fra delstaten Amapás grense mot Guyane Française til Rio Grande do Suls grense mot Uruguay. Dette siste punktet hvor kystlinjen når Uruguays grense, er også Brasils sørligste punkt på 33° 44ʹ 32ʹʹ s.br. Brasils nordligste punkt befinner seg nord for ekvator, på Roraimas grense mot Guyana på 5° 16ʹ 20ʹʹ n.br. Vestligste punkt ligger på Acres grense mot Peru på 73° 59ʹ 32ʹʹ v.l. Fastlandets østligste punkt, som samtidig også er Sør-Amerikas østligste punkt, er Seixas i Paraíba på 34° 47ʹ 30ʹʹ v.l.

Fra nord til sør spenner Brasil over ca. 4 000 km, fra vest til øst er utstrekningen omtrent den samme. Brasil deles i nord av ekvator slik at 93 % av landets territorium befinner seg på den sørlige halvkule. Store deler av Brasil har derfor omvendt sesong for vinter og sommer enn hva den nordlige halvkule har. Omtrent ved São Paulo i sør krysser Steinbukkens vendekrets hvor solen når sitt sørligste punkt den 22. desember hvert år. 92 % av landets territorium befinner seg således i den tropiske sone nord for vendekretsen og 8 % i den tempererte sør for vendekretsen.

Til Brasil hører også noen små øyer i Atlanterhavet: Atol das Rocas, Fernando de Noronha og klippene Penedos de São Pedro e São Paulo; henholdsvis 240 km, 345 km og 900 km nordøst for delstaten Rio Grande do Norte, samt Trinidade og Martim Vaz ca. 1100 km øst for Espírito Santo.

Naturgeografisk kan Brasil deles inn i to høylandsplatåer (det brasilianske sentralplatået og Guyanahøylandet) og tre lavlandsområder (Amazonas-sletta, Pantanal og den lange smale atlanterhavskysten som strekker seg fra den uruguayske grensen til Maranhão).

Ved grensen lengst mot nord finnes Guyanahøylandet (Planalto das Guianas), som i det vesentlige ligger innenfor Venezuela og Guyanastatene. Den sørlige del av høylandet er forholdsvis lav, 200–300 moh., mens grensefjellene mot Guyane Française og Venezuela når opp i 1200–1500 moh., høyest er Pico da Neblina på Amazonas' grense mot Venezuela med 2994 moh. Dette er også Brasils høyeste fjell. Berggrunnen består hovedsakelig av gneis, i tillegg finnes en del granitt og sedimenter.

Det brasilianske sentralplatå (Planalto Brasileiro) er et gammelt grunnfjellsområde av granitt, gneis og krystallinsk skifer som dekker mesteparten av landet sør og sørøst for Amazonas-sletta. Dette platået strekker seg inn i samtlige delstater så nær som Acre, Roraima og Amapá. Grunnfjellsskjoldet er enkelte steder dekket av sandstein, kalkstein og basaltlag, som sammen med utløpere av krystallinsk fjell danner mindre rader av høydedrag. Disse høylandsområdene hever seg over det alminnelige platånivået til høyder på 1500–1800 moh. Platåblokken har bratt, trinnvis fall ned mot Atlanterhavet. I enkelte områder i sørøst går skråningene opp i over 2000 moh. Høyest når Pico da Bandeira på grensen mellom Minas Gerais og Espírito Santo med 2892 moh. Bak kystfjellene skråner platåblokken gradvis mot vest, med en gjennomsnittlig høyde på mellom 350 og 900 moh.

Den nordlige del av sentralplatået har drenering til Rio Amazonas gjennom elver som Madeira, Tapajós og Xingu samt Tocantins som regnes som et selvstendig elvebekken. Den østlige del drenerer til den 3200 km lange São Francisco. Denne elven begynner helt sør i delstaten Minas Gerais, renner så nordøstover parallelt med vannskillet mellom seg og kysten, før den vender og renner ut i Atlanterhavet ved delstaten Sergipe. Den sørlige og vestlige del (Prata) dreneres til elvene Paraná og Uruguay. Disse elvene forenes senere i Rio de la Plata som renner ut mellom Uruguay og Argentina (ved Buenos Aires). Paraná og dens bielver danner en rekke store fossefall, blant annet Iguaçú-fallene, og vassdraget har en overveldende del av Brasils realistisk utbyggbare vannkraftreserver.

Den lange, smale kystlinjen (Litoral) forbinder det brasilianske sentralplatået med Atlanterhavet. Fra Rio Grande do Sul og helt opp til Bahia når fjellene helt ut til kysten. Stupbratte fjellsider gjør elver umulig å manøvrere. Spesielt i delstatene Rio de Janeiro og Espírito Santo er kyststrekningen steinet og irregulær med mange øyer, bukter og plutselige granittopper; slik som Sukkertoppen (Pão de Açúcar) i Rio de Janeiro. Nord for Bahia er kystområdene flatere og overgangen til høylandet innenfor mer gradvis. Her finnes det seilbare elver. Kysten er mer jevn uten innhogg, og den er beskyttet av korallrev.

Amazonaselven danner sammen med sine 1000 bielver verdens største elvebekken (Amazônica) med et areal på 5 780 000 km². ²/₃ av Amazonasbekkenet ligger i Brasil og omfatter delstatene Amazonas, Acre, Rondônia, Roraima, det meste av Pará samt over halvparten av Mato Grosso. Amazonaselven har verdens største vannføring med 100 000 m³/s, og i Brasil har den en lengde på 3830 km. Hovedelven er farbar helt til den østre del av Peru. Med bielver inneholder Amazonasbekkenet 23 000 km farbare elver. Lavlandet Amazonas-sletta (Planície Amazônica) som ligger mellom Guyanahøylandet og det brasilianske sentralplatået, ligger i sin helhet lavere enn 200 moh. Sletta har sin største utstrekning i den vestlige delen. Mot øst innsnevres sletta til knapt 200 kms bredde ved Santarém, men vider seg ut igjen nær Atlanterhavet.

Pantanal (Planície do Pantanal) er et 230 000 km² stort våtmarksområde langs elven Paraguay, berømt for sitt dyreliv. 130 000 km² ligger i delstatene Mato Grosso og Mato Grosso do Sul, resten i Paraguay og i Bolivia. Den seilbare Paraguay-elven er Paranás største bielv. Til tross for at Pantanal ligger 2000 km fra munningen av Rio de la Plata, ligger området bare mellom 100 og 200 moh.

Mesteparten av Brasil tilhører den tropiske klimasone. Bare den sørligste delen av landet går inn i subtropene. Innenfor den tropiske sonen kan det skilles mellom et ekvatorialt klima, med store og forholdsvis jevnt fordelte nedbørmengder, og de sørligere områder med et utpreget skifte mellom regntid ogtørketid. De fleste steder i Brasil har en årsnedbør på 1000–2000 mm. Amazonasbekkenet har et varmt og fuktig klima. Middeltemperaturen ligger rundt 26–28 °C, med svært små årstidsvariasjoner. Årlig nedbørmengde ligger omkring 2000 mm, med en «tørketid» som omfatter de tørreste månedene, som regel oktober og november, og en «regntid» fra januar til mai. Langs kysten østover fra munningen av Amazonas avtar nedbøren mot øst, og tørketiden blir lenger.

I Nordøst-Brasil har innlandet (Sertão) et påfallende tørt klima, spesielt omkring São Franciscos mellomste løp og tilgrensende deler av statene Pernambuco, Paraíba og Ceará. I denne «tørkelommen» er vinteren ekstremt tørr, men også regntiden kan utebli flere år på rad med katastrofale følger for jordbruket. Aller minst nedbørhar den nordlige del av São Franciscobekkenet med ca. 250 mm i året.

Langs sørøstkysten tvinges sørøstpassaten til oppstigning mot det brasilianske høylandet, og kystsonen får som regel nedbør i alle årstider. Særlig store blir nedbørmengdene i skråningene opp mot høylandet.

Temperaturene avtar gradvis fra nord mot sør, samtidig som årstidsvariasjonene øker. Rio de Janeiro har således 21 °C i juli og 26 °C i januar som middel, og Pôrto Alegre, som ligger i den subtropiske del av landet, har middeltemperaturer for juli og januar på henholdsvis 14 °C og 25 °C. I det brasilianske høylandet er temperaturene lavere enn ved kysten, spesielt i sør. Curitiba, som ligger ca. 900 moh., har 12 °C i middel i juni og 21 °C i februar. Den nordlige grense for nattefrost løper gjennom den nordlige del av delstaten Paraná og den sørlige del av delstaten São Paulo.

Detaljert klimainformasjon om Brasil på Den meteorologiske verdensorganisasjon sine hjemmesider.

Les mer om Planteliv i Brasil og Dyreliv i Brasil.