Brasils geografi

Naturgeografisk kan Brasil deles inn i to høylandsplatåer (det brasilianske sentralplatået og Amasonasskjoldet) og tre lavlandsområder (Amazonas-sletta, Pantanal og den lange smale atlanterhavskysten som strekker seg fra den uruguayske grensen til Maranhão).

Ved grensen lengst mot nord finnes Amasonasskjoldet (Planalto das Guianas), som i det vesentlige ligger innenfor Venezuela og Guyanastatene. Den sørlige del av høylandet er forholdsvis lav, 200–300 meter over havet, mens grensefjellene mot Fransk Guyana og Venezuela når opp i 1200–1500 meter over havet, høyest er Pico da Neblina på Amazonas' grense mot Venezuela med 2994 meter over havet. Dette er også Brasils høyeste fjell. Berggrunnen består hovedsakelig av gneis, i tillegg finnes en del granitt og sedimenter.

Det brasilianske sentralplatå (Planalto Brasileiro) er et gammelt grunnfjellsområde av granitt, gneis og krystallinsk skifer som dekker mesteparten av landet sør og sørøst for Amazonas-sletta. Dette platået strekker seg inn i samtlige delstater så nær som Acre, Roraima og Amapá. Grunnfjellsskjoldet er enkelte steder dekket av sandstein, kalkstein og basaltlag, som sammen med utløpere av krystallinsk fjell danner mindre rader av høydedrag. Disse høylandsområdene hever seg over det alminnelige platånivået til høyder på 1500–1800 meter over havet. Platåblokken har bratt, trinnvis fall ned mot Atlanterhavet. I enkelte områder i sørøst går skråningene opp i over 2000 meter over havet. Høyest når Pico da Bandeira på grensen mellom Minas Gerais og Espírito Santo med 2892 meter over havet. Bak kystfjellene skråner platåblokken gradvis mot vest, med en gjennomsnittlig høyde på mellom 350 og 900 meter over havet.

Den nordlige del av sentralplatået har drenering til elven Amazonas gjennom elver som Madeira, Tapajós og Xingu samt Tocantins som regnes som et selvstendig elvebekken. Den østlige del drenerer til den 3200 kilometer lange São Francisco. Denne elven begynner helt sør i delstaten Minas Gerais, renner så nordøstover parallelt med vannskillet mellom seg og kysten, før den vender og renner ut i Atlanterhavet ved delstaten Sergipe. Den sørlige og vestlige del (Prata) dreneres til elvene Paraná og Uruguay. Disse elvene forenes senere i Rio de la Plata som renner ut mellom Uruguay og Argentina (ved Buenos Aires). Paraná og dens bielver danner en rekke store fossefall, blant annet Iguaçufallene, og vassdraget har en overveldende del av Brasils realistisk utbyggbare vannkraftreserver.

Den lange, smale kystlinjen (Litoral) forbinder det brasilianske sentralplatået med Atlanterhavet. Fra Rio Grande do Sul og helt opp til Bahia når fjellene helt ut til kysten. Stupbratte fjellsider gjør elver umulig å manøvrere. Spesielt i delstatene Rio de Janeiro og Espírito Santo er kyststrekningen steinet og irregulær med mange øyer, bukter og plutselige granittopper; slik som Sukkertoppen i Rio de Janeiro. Nord for Bahia er kystområdene flatere og overgangen til høylandet innenfor mer gradvis. Her finnes det seilbare elver. Kysten er mer jevn uten innhogg, og den er beskyttet av korallrev.

Amazonaselven danner sammen med sine 1000 bielver verdens største elvebekken (Amazônica) med et areal på 5 780 000 km². ²/₃ av Amazonasbekkenet ligger i Brasil og omfatter delstatene Amazonas, Acre, Rondônia, Roraima, det meste av Pará samt over halvparten av Mato Grosso. Amazonaselven har verdens største vannføring med 100 000 m³/s, og i Brasil har den en lengde på 3830 kilometer. Hovedelven er farbar helt til den østre del av Peru. Med bielver inneholder Amazonasbekkenet 23 000 kilometer farbare elver. Lavlandet Amazonas-sletta (Planície Amazônica) som ligger mellom Amasonasskjoldet og det brasilianske sentralplatået, ligger i sin helhet lavere enn 200 meter over havet. Sletta har sin største utstrekning i den vestlige delen. Mot øst innsnevres sletta til knapt 200 kilometers bredde ved Santarém, men vider seg ut igjen nær Atlanterhavet.

Pantanal er et 230 000 km² stort våtmarksområde langs elven Paraguay, berømt for sitt dyreliv. 130 000 km² ligger i delstatene Mato Grosso og Mato Grosso do Sul, resten i Paraguay og i Bolivia. Den seilbare Paraguayelven er Paranás største bielv. Til tross for at Pantanal ligger 2000 kilometer fra munningen av Rio de la Plata, ligger området bare mellom 100 og 200 meter over havet.

Mesteparten av Brasil tilhører den tropiske klimasone. Bare den sørligste delen av landet går inn i subtropene. Innenfor den tropiske sonen kan det skilles mellom et ekvatorialt klima, med store og forholdsvis jevnt fordelte nedbørmengder, og de sørligere områder med et utpreget skifte mellom regntid og tørketid. De fleste steder i Brasil har en årsnedbør på 1000–2000 millimeter. Amazonasbekkenet har et varmt og fuktig klima. Middeltemperaturen ligger rundt 26–28 °C, med svært små årstidsvariasjoner. Årlig nedbørmengde ligger omkring 2000 millimeter, med en «tørketid» som omfatter de tørreste månedene, som regel oktober og november, og en «regntid» fra januar til mai. Langs kysten østover fra munningen av Amazonaselven avtar nedbøren mot øst, og tørketiden blir lenger.

I Nordøst-Brasil har innlandet (Sertão) et påfallende tørt klima, spesielt omkring São Franciscos mellomste løp og tilgrensende deler av statene Pernambuco, Paraíba og Ceará. I denne «tørkelommen» er vinteren ekstremt tørr, men også regntiden kan utebli flere år på rad med katastrofale følger for jordbruket. Aller minst nedbør har den nordlige del av São Franciscobekkenet med cirka 250 millimeter i året.

Langs sørøstkysten tvinges sørøstpassaten til oppstigning mot det brasilianske høylandet, og kystsonen får som regel nedbør i alle årstider. Særlig store blir nedbørmengdene i skråningene opp mot høylandet.

Temperaturene avtar gradvis fra nord mot sør, samtidig som årstidsvariasjonene øker. Rio de Janeiro har således 21 °C i juli og 26 °C i januar som middel, og Porto Alegre, som ligger i den subtropiske del av landet, har middeltemperaturer for juli og januar på henholdsvis 14 °C og 25 °C. I det brasilianske høylandet er temperaturene lavere enn ved kysten, spesielt i sør. Curitiba, som ligger cirka 900 meter over havet, har 12 °C i middel i juni og 21 °C i februar. Den nordlige grense for nattefrost løper gjennom den nordlige del av delstaten Paraná og den sørlige del av delstaten São Paulo.

• planteliv i Brasil
• dyreliv i Brasil
• landbruk og fiske i Brasil
• byer og delstater i Brasil

• detaljert klimainformasjon om Brasil på Den meteorologiske verdensorganisasjon sine hjemmesider