Mato Grosso

Brasils tredje største delstat, i regionen Sentral-Vest, grenser i sørvest til Bolivia og til delstatene Mato Grosso (sør), Goiás (øst), Tocantins (nordøst), Pará, Amazonas (nord) og Rondônia (nordvest); 903 358 km² med 2 854 400 innb. (2007). Hovedstad: Cuiabá.

Det meste av delstaten ligger på det brasilianske sentralplatået (Planalto Brasileiro). I sørvest omfatter delstaten den nordlige delen av det lavtliggende våtmarksområdet Pantanal. Lengst i nordøst ligger et annet lavtliggende våtmarksområde i tilknytning til elven Araguaia. Platålandet er høyest i sør med gjennomsnittshøyde over 500 moh., og det skråner nedover mot nord der det dreneres av bielver til Amazonas. Flere steder brytes platålandet av lave fjellkjeder, og terrenget er ellers sterkt oppskåret av elvedalene. Pantanal i sør tilhører elvesystemet Prata som ender ut i Rio de la Plata ved Buenos Aires. Det meste av platålandet har savannevegetasjon, men områder i nord og vest har tropisk regnskog. I Pantanal er vegetasjonen særdeles variert. Klimaet er tropisk.

I utgangspunktet er 50 % av arealet dekket av regnskogen Amazonas, mens 40 % er forholdsvis tettbevokst savanneskog (cerrado). Pantanal omfatter de siste 10 %. Imidlertid er Mato Grosso blant delstatene hvor ødeleggelsen av regnskogen har vært særlig omfattende. Rydding av urskog for dyrking av nytt jordbruksland har foregått i stort omfang og blitt møtt med sterk kritikk fra miljøorganisasjoner. Pantanal ble 2001 satt på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv.

Mato Grosso ble opprinnelig kolonisert av spaniere, portugisere og bolivianere. Mato Grosso er også et av de viktigste områdene for den gjenværende indianerbefolkningen i Brasil. Ved «åpningen» av de tynt befolkede brasilianske innlandsområdene, som begynte i 1950-årene, startet en ny innvandringsbølge fra andre regioner i landet. Fra 1940 til 1960 økte antallet innbyggere fra 430 000 til 1,6 mill. gjennom innvandring av fattige arbeidssøkende fra Nordøst-regionen og entreprenører fra Sørøst- og Sør-regionen. Den overveiende delen av befolkningen bor i den sørlige halvdelen av delstaten. 80 % bor i byer, og de største byregionene (innb.tall fra 2007) er hovedstaden Cuiabá (527 100) og Rondonópolis (162 800). De sosiale forskjellene er store. 90 % av befolkningen over 15 år er funksjonelle analfabeter, ²/₃ av kommunene mangler avløpssystemer, og mer enn ¹/₃ mangler offentlig vannforsyning.

Mato Grosso er først og fremst en landbruksregion. Delstaten er Brasils største produsent av både soyabønner, bomull og storfekjøtt. Gjennom 1990-årene ble arealet for dyrking av soyabønner økt med 400 % gjennom bl.a. rydding av urskog. Ved Sorriso finnes det største sammenhengende soyadyrkingsområdet i verden. Bomullsproduksjonen er konsentrert til området rundt Rondonópolis. I elvene drives fiske til eget forbruk, som gjerne spises sammen med lokale sorter bananer og tørket kjøtt. Industrien er basert på bearbeiding av landbruksprodukter. Både tjenestenæringene og infrastrukturen har en struktur som først og fremst betjener jordbruket.

Ifølge Tordesilhas-avtalen av 1494 var Mato Grosso opprinnelig tiltenkt Spania, men området ble først utforsket av portugiserne. De første europeiske bosetterne var prester fra Jesuittordenen. Senere tiltrakk funn av gull migranter og eventyrlystne. Portugal koloniserte området formelt i 1748, og avtaler av 1750 og 1777 regulerte grensen mellom de spanske og portugisiske koloniene i Sør-Amerika. Utvinning av gull fortsatte å være basis for økonomien utover 1800-tallet. I 1892 ble en separatistbevegelse nedkjempet av de føderale styrkene. Den begynnende utnyttelsen av naturressursene førte til at økonomien vokste gjennom hele 1900-tallet. Splid mellom nord og sør førte til en intervensjon av føderale styrker 1917. Imidlertid fortsatte spliden, og den sørlige delen ble etter hvert skilt ut som egen delstat under navnet Mato Grosso do Sul 1977.