samenes historie

Koloniseringen startet først ute ved kysten, men trakk seg gradvis innover i fjordene og opp langs elvene. Som en følge av koloniseringen tapte samene etter hvert sin autonomi. De ulike gruppene bodde så spredt og var så lite samlet at de aldri klarte å mobilisere noen større opposisjon mot tapet av land og vann.

Den sterke utnyttingen av naturgrunnlaget som fulgte med økt skattlegging og kolonisering, førte også til at det gamle veidesamfunnet mer og mer måtte gi tapt. Det ble erstattet av en næringsmessig differensiering som blant annet gikk ut på en snevrere utnyttelse av færre nisjer. På denne bakgrunnen oppstod tamreindriften, feholdet, sjø- og elvefisket og utmarksnæringene. Man la altså mer vekt på å utnytte én nisje som hovednæringsvei fremfor å satse på et vekselbruk der man kombinerte alle mulighetene.

Allerede tidlig ble samene utsatt for både røvertokter og skattlegging (se finnskatten) fra de omkringboende folkene. En del samegrupper ble faktisk til tider skattlagt av tre forskjellige land: både Danmark-Norge, Sverige-Finland og Russland.

Vi vet at for eksempel at vikingene reiste nordover for å plyndre og røve, men i andre tilfeller også for å skaffe seg båter og rådføre seg med de samiske sjamanene. Samene ved kysten var nemlig kjent som dyktige båtbyggere allerede fra sagatiden, og samiske sjamaner, noaiddit, har nordmenn alltid hatt respekt for.

Det eksisterer utallige historier om noaidenes bragder, både når det gjelder å bringe til veie informasjon om det som skjer andre steder enn der man selv befinner seg for øyeblikket, og om deres evner når det gjaldt å bruke trolldom. Sjamanen var en viktig institusjon i det gamle samiske samfunnet; han var den som tok vare på og formidlet videre myter og riter, og han kunne nok også skape nye ritualer.

• Les mer om samenes historie i middelalderen.

Sameland er og har vært av sentral strategisk og politisk betydning, både på grunn av sin plassering, sine naturrikdommer og sine isfrie havner. Likevel har grensene i dette hjørnet av Europa holdt seg svært stabile. Riksgrensen mot Sverige gjennom de samiske områdene ble trukket opp i 1751, og grensen mot Russland ble bestemt i 1826.

Ved grensetraktaten i 1751 ble reindriftssamene sikret visse særrettigheter i et tillegg til traktaten som fikk navnet Lappekodisillen. Dette dokumentet har gjennom tidene vært tolket som en viktig juridisk akseptasjon av samiske rettigheter, tilkjent samene som en egen folkegruppe. Lappekodisillen har fremdeles relevans i de pågående utredningene om samenes rettigheter til land og vann i de samiske områdene.

Allerede tidlig ble samene utsatt for misjonering fra de omkringliggende statene, men misjoneringsarbeidet skjøt fart først på 1700-tallet, da Thomas von Westen formaliserte misjons- og opplysningsarbeidet. Bakgrunnen for denne aktiviteten var pietismen som åndsretning, men også sikkerhetspolitiske motiver spilte en rolle. Misjoneringsarbeidet, sammen med læstadianismens framvekst i de samiske menighetene fra omkring midten av 1800-tallet, førte til at den gamle samiske religionsformen etter hvert forsvant helt.

Fra midten av 1800-tallet ble det innledet en linje i kulturpolitikken overfor samene og kvenene med en stadig klarere fornorskingsprofil. Skolelovene fra slutten av 1800-tallet slo fast at all undervisning skulle foregå på norsk, og det ble nærmest utarbeidet et premieringssystem for de lærerne som klarte å fornorske mest. Denne politikken stod fast helt til etter andre verdenskrig.

Fornorskingspolitikken må sees på bakgrunn av den økende nasjonalfølelsen i Norge i siste halvdel av 1800-tallet. Dessuten førte krisen i samisk næringsøkonomi i flere områder til at samene falt utenfor systemet. For eksempel ble driften i så vel jordbruk som fiske mer intensivert og dermed kapitalkrevende.

Dette ga også grobunn for en nedvurdering av samekulturen. Masseinnvandringen av kvener til de nordlige områdene gjorde det mulig å gi sikkerhetspolitiske argumenter for en fornorskningspolitikk. Samtidig ga sosialdarwinistiske vurderinger på det ideologiske planet legitimitet til en hierarkisk plassering av den norske kulturen på et høyere nivå enn den samiske.

Det eksisterte en viss samisk opposisjon mot denne politikken på begynnelsen av 1900-tallet. Blant annet fikk man på denne tiden en begynnende samisk organisering av skribentvirksomhet som trakk fram at samene har rettigheter som et eget folk innenfor nasjonalstaten Norges grenser.

Isak Saba var i 1906–1912 en egen samisk stortingsrepresentant valgt etter samisk mobilisering, spesielt gjennom avisen Sagai Muittalægje, som skolemannen og forfatteren Anders Larsen stod bak.

I det sørsamiske området arbeidet Elsa Laula (senere Laula Renberg) iherdig på begge sider av den norsk-svenske grensa med å organisere samene. Hun var leder for en av de første sameforeningene i Norden i 1904. Hun var også en av de mest sentrale personlighetene på det første samiske landsmøtet i Trondheim i 1917.

Den gryende arbeiderbevegelsen slukte imidlertid hele den etnisk baserte mobiliseringen opp i det store fellesskapet og reduserte for så vidt på den måten hele samesaken til et spørsmål om sosial rettferdighet og likhet. Etter dette ble det ikke fart i den samiske organiseringen igjen før etter 1945.