I videste forstand betegnelse på kontaktsonen mellom fosterhinnene og livmorslimhinnen hos pattedyr, hvorved nær kontakt opprettes mellom fosterets og mordyrets blodomløp. Kontaktsonen kan være et eget organ (morkake) som både foster og mordyr bidrar til.

Når det befruktede egget er innplantet i livmorens slimhinne, og fosteranlegget omgir seg med sine fosterhinner, vil den ytterste av hinnene, chorion, komme til å omslutte fosteret og de øvrige hinnene som en sekk. Fra fosterets blodåresystem vil årer gå gjennom navlesnoren ut til chorion og tilbake til fosteret. Chorionsekken danner på sin utvendige overflate et stort antall totter som mottar fine blodårer fra fosterets kretsløp. Tottene ligger innsunket i tilsvarende fordypninger i livmorslimhinnen, som på sin side er rikelig forsynt med blodårer fra morens kretsløp. Tottene på chorion utgjør til sammen den føtale placenta, den korresponderende delen av livmorslimhinnen er den maternale placenta.

Placenta sørger for overføring av oksygen og næringsstoffer fra morens blod til fosterets blod, samt avgivelse av avfallsstoffer fra fosterets stoffskifte til morens blod. Ikke på noe trinn i utviklingen er det direkte forbindelse mellom fosterets og morens blodomløp, som begge fungerer atskilt.

Placenta produserer en rekke hormoner, hvorav østrogen og progesteron hjelper til med å opprettholde svangerskapet og befordrer samtidig utviklingen av melkekjertlene i mor-organismen.

Chorion med totter er karakteristisk for høyerestående eller placentale pattedyr (Placentalia). Hos pungdyr, som har kort drektighetstid og føder lite utviklede unger, danner plommesekken sammen med chorion en glatt plommesekkplacenta, som ligger an mot livmorslimhinnen. Tilløp til dannelse av en plommesekk-placenta forekommer hos enkelte levendefødende haiarter og øgler.

Forbindelsen mellom chorionsekk og livmorslimhinne kan hos ulike pattedyr variere fra forholdsvis overfladisk (eks.: hovdyr, lavere aper, rovdyr) til at chorionsekken trenger dypt ned i livmorslimhinnen (eks.: pinnsvin, marsvin, menneske og menneskeaper).

Placenta inndeles etter tottenes fordeling på chorionsekkens overflate, men klassifiseres også etter hvor intim kontakt det er mellom morens og fosterets blodårer, dvs. omfanget av den vevsbarriere som molekyler av ulike slag må passere på sin vei fra morens blod til fosterets blod eller omvendt. Ved diffus eller cotyledon placenta er barrieren tykkest, og ved fødselen vil choriontottene løsne fra livmorslimhinnen uten at denne beskadiges, og det oppstår ingen blødning. Ved belte- eller skiveformet placenta kan sammenvoksningen mellom choriontotter og livmorslimhinne være så intim at livmorslimhinnen blir delvis oppløst. Tynnest er mor–foster-barrieren ved skiveformet placenta, som man finner hos mennesker, høyerestående aper og høyerestående gnagere. Her vil choriontottene likefrem flottere i morens blod. Ved fødselen vil da en del av livmorslimhinnen bli hengende ved fosterhinnene og følge med etterbyrden, ledsaget av blødning. Den avstøtte delen av livmorslimhinnen (decidua) må i stort omfang nydannes etter fødselen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.