Kenguruer av . CC BY 2.0

pungdyr

Hunnen hos kenguruer har en pung på magen som ungen bor i til den er stor nok til å hoppe rundt på egne bein.

Pungdyr er en gruppe helt spesielle pattedyr. Det finnes omtrent 360 arter i verden, fordelt på sju ordener og 19 familier. I tillegg kommer fire utdødde ordener. Vi finner pungdyr i Amerika og i Australasia.

Faktaboks

Også kjent som
Underklasse eller infraklasse Metatheria, tidligere Marsupialia

Pungdyrene har mange spesielle løsninger på økologiske utfordringer, men av utseende ligner mange på ulike placentadyr (pattedyr med morkake) på grunn av konvergent evolusjon. Det finnes langt flere placentadyr enn pungdyr, men pungdyr inneholder nesten samme mengde variasjon i levemåter som placentadyr, med unntak av kvaler og flaggermus.

Navnet pungdyr stammer fra hunnens pung (marsupium) på magen. Pungdyr er et vellykket alternativ innen evolusjon av pattedyr, selv om de i dag kun utgjør seks prosent av verdens pattedyr.

Evolusjon

Opprinnelsen

Klassen pattedyr deles oftest inn i to underklasser; prototheria (de eggleggende nebbdyr og maurpiggsvin) og theria. Sistnevnte deles inn i gruppene (infraklassene) metatheria (pungdyr) og eutheria (placentadyr eller placentale pattedyr, pattedyr med morkake). Denne inndelingen er under diskusjon.

Pattedyrenes historie kan spores 300–400 millioner år tilbake i tid, til krypdyr med enkelte pattedyrlignende karakterer. De eldste fossiler som uten tvil er pattedyr er rundt 200 millioner år gamle. Det eldste fossile dyret med karakterer som et pungdyr, Sinodelphis szalayi, er funnet i Kina og er 125 millioner år gammelt. Det eldste fossile placentadyr, Eomaia scansoria, stammer fra samme geologiske lag og er altså omtrent like gammelt. Pungdyr kan ha skilt seg fra placentadyr så tidlig som for 180 millioner år siden, noe som antakelig skjedde i Asia. Derfra spredte pungdyrene seg til alle kontinenter, eller rettere sagt over hele superkontinentet Pangea der alle landmasser hang sammen.

Kontinenters vandring

Pangea brøt først opp i en nordlig og en sørlig del. Pungdyrene levde i den nordlige delen, Laurasia, helt til for seks millioner år siden. Vi vet ikke hvorfor de forsvant derfra, muligens skyldtes det placentadyrenes framvekst. Pungdyrene fortsatte sin utvikling og reise i Gondwanaland, det sørlige kontinentet. Dette bestod av det som i dag er Sør-Amerika, Antarktis, Australia og den sørlige del av Ny-Guinea. De amerikanske og australasiatiske pungdyrene har siden ikke hatt noen forbindelse med hverandre og slektskapet mellom dem er temmelig uklart. En spesiell sør-amerikansk art, andesopossumen Dromiciops gliroides, representerer kanskje en forbindelse mellom dem.

Seksti millioner år gamle fossilførende lag i Sør-Amerika inneholder store mengder pungdyr, mens færre fossiler er funnet i Australia og Antarktis. Da landbroen mellom Nord- og Sør-Amerika (det som i dag er Mellom-Amerika) ble til for tre millioner år siden, vandret mange placentadyr sørover fra Nord-Amerika. Mange pungdyr forsvant fra Sør-Amerika på denne tiden. Dette skyldes ikke nødvendigvis konkurranse med placentadyr, fordi de fleste pungdyr begynte å forsvinne før placentadyrene vandret inn. De tretten arter av pungdyr som i dag lever i Nord- og Mellom-Amerika er innvandrere fra Sør-Amerika. Virginiaopossum Didelphis virginiana er spesielt tilpasningsdyktig. Den er vanlig i USA og har utvidet sitt leveområde til den sør-vestlige delen av Canada de siste tiårene.

Mangfoldet av pungdyr var stort over hele Gondwana. Pungdyrene gjorde det svært godt i den australske delen av Gondwana, hvor de ankom for 60-65 millioner år siden. I perioden mellom 23 og 16 millioner år siden levde det svært mange pungdyr i Australia, med stor variasjon. Klimaet var da varmt og fuktig og skoger utbredt. Deretter ble det mindre regn og klimaet ble stadig tørrere og kjøligere. Det meste av de store skogene forsvant og ble erstattet av gras-savanne. Dette førte til at mange trelevende arter døde ut, men savannen ga nye muligheter for andre arter som kenguruer og vombater.

Nyere historie

Virginiaoppossum er det eneste pungdyret som har en vid utbredelse i Nord-Amerika.
Didelphis virginiana

For 50 000 år siden så pungdyrfaunaen i Australia ganske annerledes ut enn i dag, landskapet var dominert av store arter, en megafauna. Mange av de små artene så ut som i dag, men det fantes mange store, til dels svært store, arter. Den største var Diprotodon optatum ("pungneshornet") som kan ha vei oppimot tre tonn. Flere andre arter veide over 100 kg og en art veide 500 kg. Noe sånt som femten kenguruer veide også over 100 kg, det fantes kjøttetende kenguruer og det fantes store vombater og moskuskenguruer. Det største rovdyret var «pungløven» Thylacoleo carnifex, som antakelig veide over 100 kg. Denne megafaunaen forsvant omtrent da mennesket ankom Australia for 45-50 000 år siden.

Ny Guinea er et resultat av kollisjonen mellom den australske platen og stillehavsplaten. Arter i tre ordener koloniserte Ny-Guinea og omkringliggende øyer over landbroer fra Australia. Dette skjedde første gang for rundt 20 millioner år siden og deretter i flere omganger. Ny-Guinea var sist forbundet med Australia gjennom en landbro i siste istid.

Pungdyrene ble først oppdaget i Amerika og deres pung ble straks erkjent som en helt ny «oppfinnelse». Klassifikasjonen av dem bød imidlertid lenge på vanskeligheter, det er nok først i dag at man begynner å få oversikt over slektskap og utvikling. Slektsnavnet Didelphis betyr to livmorer, antakelig i betydningen at de har både livmor og pung (Carl von Linné). De amerikanske artene ble gjerne betraktet som variasjoner over samme tema og kalt opossumer.

Først når europeerne kom til Australia oppdaget de det store mangfoldet blant pungdyr. «Opossum» ble brukt også om flere australske, trelevende arter. Andre arter fikk gjerne navn etter lignende europeiske placentadyr som europeerne kjente fra før. Dette har resultert i et navnekaos som fortsatt eksisterer. I Australia kalles mange trelevende pungdyr fortsatt for «possumer», da riktignok uten forbokstaven «o», til tross for at de er temmelig ulike de amerikanske opossumer i familien Didelphidae. Sånn sett er det possumer i seks familier av australasiatiske pungdyr.

Beskrivelse

Klippepossumen ble første gang beskrevet av Robert Collett etter dyr innsamlet av Knut Dahl i 1895. Akvarell fra den opprinnelige publikasjon i 1897.
Petropseudes dahlii

De amerikanske pungdyrene består av tre ordener med kun én familie hver, totalt 111 arter. De fleste artene er temmelig små, 95 % av dem veier godt under ett kilo. Den største arten veier rundt 2,5 kg, dog kan enkelte individer veie 5 kg (de lagrer fett på kroppen). De amerikanske artene kan generelt beskrives med korte bein og lang kropp, lang hale (mange har gripehale), store øyne og temmelig spiss snute. De er mer eller mindre sålegjengere, men føttene er ofte tilpasset til å gripe rundt greiner. Pelsen er gjerne kort og tett. Pelsfargen går mest i brunt og grått, men enkelte har fargetegninger i svart og kvitt. De er gjerne altetende og spiser både planter, insekter og smådyr. De finnes arter som lever på bakken og arter som lever i trær, og noen som lever begge steder. Kun én art har spredd seg nordover fra Mexico, virginiaopossumen.

De nålevende australske (eller mer korrekt australasiatiske) pungdyrene er gruppert i fire ordener og 16 familier, total 248 arter. Flere utdødde arter er også kjent. De varierer voldsomt i utseende, fra de store og velkjente kenguruene til arter som svever mellom trærne og små arter som slikker nektar fra blomster. Best kjent er de hoppende kenguruene, med sine store bakføtter og lange hale. Koalaen er også godt kjent. Pelsfargen går mest i brunt og grått, men enkelte har svarte og kvite streker. De ulike artene er tilpasset sitt levested, med spesialiseringer innen hopping, klatring og løping. Store pungdyr som veier over 20 kg finnes kun i Australia. Den minste arten er langhale-planigalen Planigale ingrami, som kun veier 4,5 g. Hos den største kenguruen, rødkenguruen Macropus rufus, kan hannen veie inntil 85 kg.

Spesielle karaktertrekk

En liten stripepossum viser den ekstra lange fingeren som brukes til å fiske fram insekter og larver med.
Dactylopsila trivirgata

Nesten alle pungdyr har to epipubiske knokler, de såkalte pungbein. Disse knoklene er festet til hoftebeina og peker framover. De gir antakelig feste for muskler som stiver av kroppen under bevegelse. Pungulven hadde kun bruskrester av disse knoklene, mens de hos punggravere er redusert til små knopper.

Pungdyr skiller seg også fra placentadyr i føttene. Mange arter har fem tær på bakføttene. Hos klatrende arter brukes den første tåen som en «tommel» til å gripe rundt greiner med. Hos arter som lever på bakken er den første tåen ofte redusert og hos kenguruer mangler den helt. Andre og tredje tå henger tett sammen gjennom en hudfold hos flere familier, slik at bare klørne stikker ut. Disse brukes som en kam til å stelle pelsen med. Hos kenguruene er fjerde tå forstørret og forlenget og er den som besørger forflytningen (hoppingen). Framføttene er mindre spesialiserte, bortsett fra hos punggravere der tredje og fjerde finger er brede med kraftige klør for graving. Hos stripepossumen Dactylopsila trivirgata er fjerde finger slank og lang og brukes til å lirke larver ut av trestammer. Mange klatrende arter har motstående fingre, noe som gir godt grep om trestammer og greiner.

Hjernen til pungdyr er mindre med enklere folding enn hos placentadyr av samme størrelse. Pungdyr har også enklere sosial organisering, kommunikasjon og lek. Om dette gjør dem mindre smarte, kan imidlertid diskuteres; de har god evne til å lære. Duftkjertler er vanlige, og duft utgjør en viktig kommunikasjonsform. Pungdyr har fargesyn, til tross for at de fleste er nattaktive. De skiller seg fra placentadyr også i mange egenskaper ved skjelettet og tennene. Dessuten har de en enkelt åpning for avfallsstoffer, en kloakkåpning.

Formering

Anatomi

Hos hannen er testiklene plassert foran penis, og hos punggraverne ligger testiklene inne i bukhulen. Penis ligger til vanlig trukket tilbake i kroppen (i kloakken). Hos amerikanske pungdyr slår spermiene seg sammen parvis. X-kromosomet er betydelig kortere enn hos placentadyr. Pungdyrhanner har ikke rudimentære patter som placentadyr. Hanner er som regel større enn hunner, men hos to arter er hunnen størst. Hannen deltar svært sjelden i oppfostringen av ungene. Mange arter formerer seg sesongmessig.

Hos alle arter i slektene Antechinus og Phascogale, samt hos flere andre arter, inkludert to amerikanske arter, dør hannen etter formeringen. Det er bare hunnen som lever videre og ungene får aldri se sin far. I formeringstiden vokser hannens testikler og blir enormt store og hannene konkurrerer intenst om hunnene. Hannen dør som følge av økt produksjon av hormonet kortisol. Dette hormonet øker hannens aggresjon og hans evne til å konkurrere om hunnene. I løpet av paringstiden spiser han lite og kan miste 40 % av kroppsvekten og får dessuten sår som følge av all slåssingen. Kortisol hemmer immunsystemet, slik at hannene lettere angripes av kreft, sykdommer og parasitter, noe som gir en rask død.

Hunnens reproduksjonskanal skiller seg klart fra alle andre pattedyr, med to separate livmorer (ovidukter) og tre kanaler i vagina. De to sidekanaler er for transport av spermier, mens den sentrale kanalen åpner seg før fødselen og slipper fosteret ut. Det er en felles åpning, en kloakkåpning, for både urin, lort og foster. Alle arter har en morkake (placenta), som gir næring til fosteret gjennom dets plommesekk. Forbindelsen mellom livmorvegg og fosteret er imidlertid mye enklere og langt mer kortvarig enn hos placentadyr. Noen arter, som koala og vombater, har en mer avansert morkake som gir bedre utveksling av næring mellom mor og foster. Denne ligner på placentadyrenes morkake, men drektighetstiden er likevel kort.

Fosteret oppholder seg kun kort tid i livmoren, så drektighetstiden er kort. Fosteret hos pungdyr tilbringer mellom tolv dager (hos bandikuter) og én måned i livmoren. Det finnes en skallmembran ytterst rundt fosteret i livmoren, men ikke et eggeskall. Hos mange, men ikke alle arter, har hunnen et marsupium, latinsk for pung. Dette er en lomme på magen som dekker spenene. Pungen som ungene bæres i, kan være permanent eller kun midlertidig som små hudfolder. Den være grunn eller dyp, og åpningen kan peke framover eller bakover eller være midt på pungen. Numbaten, insektetere og rovpungdyr mangler pung. Her er spenene omgitt av en ring av muskler som trekker seg sammen og danner et skjul til ungene. Antall spener varierer fra 2 til 12.

Fra fødsel til pung

Pungdyr fødes på et meget tidlig stadium. Denne nyfødte kenguru-ungen er så liten at den kan få plass i fingerbølet. Ungen suger seg fast til en spene så snart den kommer inn i pungen.

Av /NTB Scanpix ※.

Ved fødselen er ungene svært små, generelt i størrelsesorden 1 cm lange. Hos de minste artene veier ungen mindre enn 5 mg og er ikke større enn et riskorn, hos store arter kan den vei 800 mg. Før fødselen slikker hunnen seg mellom kloakken og pungen, slik markeres «stien» som ungen må følge. Ungene fødes med en relativt velutviklet luktesans og framføtter, noe som gjør dem i stand til å finne fram til og vrikke seg inn i morens pung. Hodet er relativt stort i forhold til kroppen, slik at ungen klarer å suge seg fast til spenen. Bakføttene er knapt knopper, øynene kun flekker og hjerteventilene er åpne. Utviklingen av de indre organer kan trenge 30-100 dager. Moren sitter gjerne i en spesiell stilling under fødselen, for å lette fosterets vei til pungen. Hos enkelte arter fødes flere unger enn det er spener til. De som ikke får tak i en spene dør, med dette sikrer hunnen seg at flest mulig spener tas i bruk til liten kostnad.

Utviklingen skjer overveiende i pungen og altså ikke i livmoren som hos placentadyr. Hunnen produserer dermed melk i en svært lang periode. Den totale kostnaden ved å produsere en unge er imidlertid omtrent den samme som hos placentadyr av samme kroppsstørrelse. Melkens sammensetning varierer gjennom dieperioden, både gjennom ulikt innhold av karbohydrater, fett og proteiner og ved at selve molekylene endrer seg. Noen arter, som kjempekenguruer, kan produsere melk med helt ulikt innhold fra to spener samtidig, en helt unik egenskap. Disse hunnene kan derfor samtidig die både en nyfødt og en stor unge som har forlatt pungen. Den nyfødte får mer karbohydrater, mens den store får mer fett.

Ungen suger seg fast til spenen, som også sveller i munnen dens. Dermed sitter ungen fysisk fast til spenen gjennom første del av dieperioden. Ungen er naken ved fødselen og kan ikke selv produsere varme. Den er derfor helt avhengig av morens varme. Den har lav forbrenning og langsom utvikling, dermed trenger den heller ikke mye melk. Den første melken er rik på antistoffer som beskytter mot bakterier.

Tilpasning til et uproduktivt miljø

En stor unge som fortsatt dier fra en spene i pungen, antakelig har moren også en nyfødt unge i pungen (østlig gråkenguru).
Macropus giganteus

Etter en tid begynner ungen å slippe taket i spenen mens den er i pungen. Den dier fortsatt, men henger ikke lenger kontinuerlig fast i spenen. Perioden fram til nå tilsvarer omtrent den perioden fosteret er i morens mage hos placentadyr. Hos pungdyr er det nå at vekst og utvikling virkelig skyter fart, helt til ungen «fødes» på nytt idet den forlater pungen for første gang. Deretter bruker ungen stadig mer tid ute av pungen og begynner å spise fast føde, men den kan enda die en periode selv etter at den har forlatt pungen for godt. Hos arter som ikke har pung eller der pungen er lite utviklet, henger ungene ut av pungen og mer eller mindre fritt under moren. Når de blir så store at hun ikke lenger kan bære dem under magen, blir de enten forlatt i et reir eller de klamrer seg til morens rygg. Før dette skjer kan det se ganske ubehagelig ut for både mor og unger, når ungene er så store at de nærmest sleper langs bakken.

Moren holder pungen rein og slikker ungens kloakk for å stimulere den til å gjøre fra seg. Når ungen begynner å forlate pungen tilbringer den stadig mer tid ute, men moren vil kalle den tilbake dersom fare truer. Moren kan kaste ungen ut av pungen ved å slappe av pungens muskler og bruke magemusklene, og til slutt hindrer hun ungen i å komme inn i pungen.

Tiden fra befruktning til avvenning er lenger hos pungdyr enn hos placentadyr av samme størrelse. Hos for eksempel koalaen er den totale mengden energi som kreves per unge like stor som hos andre pattedyr, men toppen i investeringen er svært liten slik at hunnen bruker lite fettressurser til å produsere melk. Dette er en tilpasning til en føde som inneholder lite næringsstoffer, koalaen spiser tungtfordøyelige eukalyptusblader. Bandikuter har den raskeste formeringen blant pungdyr, den er like rask som hos placentadyr. Produksjonen av melk er da mye mer intensiv, for å klare det må hunnen bruke av sine fettreserver.

Fra fødsel til avvenning trenger australasiatiske pungdyr omtrent 1,5 ganger lenger tid enn et placentadyr. Dette gir en langsommere bestandsvekst. De amerikanske pungdyrene har en langt høyere formeringsrate, noe som støtter oppfatningen av at det er produktiviteten i habitatet som begrenser de australske pungdyrene.

Diapause: foster i dvale

Kenguruer og tre andre familier med spesielt langsom utvikling av ungene har såkalt diapause. Kenguruene er best studert: samtidig med fødselen modnes et nytt egg i eggstokken og paring og befruktning skjer like etterpå. Dette skjer før ungens diing utløser nok av hormonet prolaktin til at utviklingen av det nye egget stanses. Det befruktede egget rekker å dele seg og danne en blastocyst bestående av inntil 100 celler, før prolaktinet stanser utviklingen. Det går nå i dvale, diapause, helt til diingen og melkeproduksjonen avtar. Dette skjer når ungen begynner å forlate pungen. Straks den har forlatt pungen for godt fødes den nye ungen. Dette forekommer hos arter som har kontinuerlig formering, slik at hunnen kan ha tre unger samtidig: et «foster» i diapause i livmoren, en liten unge i pungen og en stor, men fortsatt diende, unge utenfor pungen.

En fordel med denne type formering er at den maksimale kostnaden for hunnen er mye mindre enn om hun skulle oppdratt tre unger samtidig. Den store kostnaden for disse artene er å produsere mye melk til en stor unge, mens et foster og en liten unge i pungen krever lite energi. Dersom en unge dør er den neste straks klar til å utvikle seg. Dette er en tilpasning til et relativt tørt og uproduktivt landskap med dårlig næringstilgang.

For arter som kun formerer seg i en bestemt sesong, kan diapausen vare lenger og fortsette selv om den store ungen er avvent. Dette ser ut som en genial tilpasning til et vanskelig og uforutsigbart miljø. Diapausen tilsvarer forsinket implantasjon hos placentadyrene. Hos de største kenguruene er drektighetstiden minus diapausen 30 dager, ungen oppholder seg deretter i pungen i åtte måneder og dier i ytterligere 3-4 måneder. I den første tiden er jo ungen svært liten og krever lite melk, slik at den kan overleve selv om moren får lite mat.

Føde og fordøyelse

Kenguruer spiser mye gras, mikroorganismer i fordøyelseskanalen er absolutt nødvendig for å bryte ned slik føde ("piskehalewallaby").
Macropus parryi

De fleste arter som veier mer enn ett kilo er planteetere, mens de minste artene er insektetere eller altetende. I Amerika er kun tre arter mer utpregede rovdyr som jakter på alle mulige slags mindre dyr. Mange pungdyr spiser frukt, sopp, røtter og blomster, dessuten nektar og sevje. Rene planteetere som spiser overveiende blader finnes kun i Australia og på Ny-Guinea.

De fleste pungdyr har mellom 40 og 50 tenner, enkelte har færre tenner. De har nesten ingen melketenner, det er kun tredje premolar i hver kjevehalvdel som blir skiftet ut. Tennene er tilpasset dietten. Spesielt for planteetere er at de kun har to fortenner i underkjeven. Disse er skarpe og peker framover og brukes til å klippe av plantedeler sammen med tennene i overkjeven. Hos de fleste ordener er hjørnetennene velutviklet, bortsett fra hos arter i ordenen Diprotodontia som mangler dem helt.

Hos rovdyr er kinntennene (molarer og premolarer) smale og spisse, mens de hos planteetere er flate og brede. Hos vombater vokser tennene hele livet, dette kompenserer for slitasjen som følge av den grove planteføden. Noen kenguruer har en helt spesiell tilpasning: nye kinntenner dannes bakerst i kjeven og så flytter hele tannrekken seg framover ettersom de fremste blir slitt og faller ut. Alle unntatt nektarpossum og koala har den særegne «pungdyrhyllen», en ekstra kant på innsiden av underkjeven. Denne gir feste til ekstra muskler som beveger kjeven sideveis, noe som gir mer effektiv tygging av plantefibre.

Det er stor variasjon i fordøyelsesorganene, altså i hvilken del av fordøyelsen som er best utviklet. Det kan være stor mage, lang tynntarm, lang tykktarm eller lang blindtarm. Planteføde fordøyes med enzymer og/eller med bakterier, andre mikrober og gjæring. Dette avhenger av føden og dens innhold av forsvarsstoffer og tungt fordøyelige deler. Noen pungdyr bruker koprofagi, disse har stor en blindtarm der mikrober bryter ned plantedeler. Hos virginiaopossumen tilsvarer blindtarmen hele 20–40 % av kroppslengden.

Flere arter kan redusere forbrenningen og gå i kortvarig dvale, men kun noen få arter kan gå i full dvale. Da reduseres forbrenningen til én prosent av det normale. Generelt har pungdyr 30 % lavere forbrenning enn placentadyr av samme størrelse og en kroppstemperatur som er nesten tre grader lavere, kun 35,5 oC.

Levevis

Kusuen er den mest tilpasningsdyktige possumen i Australia (hann).

Trichosurus vulpecula

I Sør- og Mellom-Amerika lever de fleste pungdyrene i skoger, spesielt i tropiske regnskoger. Enkelte lever kun oppe i trærne, andre kun på bakken, mens flere utnytter begge nisjer. Den spesielle andesopossumen foretrekker kjølige og fuktige skoger med bambus og er eneste spreder av frø fra mistelteinen Tristerix corymbosus. Disse frøene spirer kun dersom de har vært gjennom magen dens. Noen få arter lever i busklandskap og mer åpne habitater som savanne. Fire arter i slekten Didelphis er habitat-generalister og kan leve i de fleste habitater, også i byer.

De fleste artene på Ny-Guinea lever også i skoger, kun få arter lever i åpnere landskaper. De australske pungdyrene har størst variasjon i valg av habitater, de lever både i skoger, på savanne og i busklandskaper, halvørken og ørken. Noen få arter er generalister og kan leve i mange habitater, som kusuen Trichosurus vulpecula. Flere arter i Australia kan være viktige frøspredere, soppetere sprer soppsporer og noen arter sprer pollen. Graveaktiviteten til mange arter kan være viktig for økosystemet. Større arter kan leve 10-20 år, 27 år er kjent for rødkenguruen.

Kunnskapen om pungdyrenes atferd er mangelfull og kun få arter er godt studert. De fleste artene er nattaktive, store arter er mer dagaktive. Virginiaoppossumen kan spille død, den blir liggende helt passiv når den føler seg truet. Nattaktive arter kommuniserer mer med lyd og lukt enn med synet. Alle har god luktesans. Pungdyrenes sosiale organisering er generelt enklere enn hos placentadyr. De fleste arter lever alene eller i løse grupper, enkelte kenguruer kan samle seg i store grupper.

Utbredelse og vern

Klima og mennesket

Pungdyr lever over det meste av Sør-Amerika, unntatt mot sørspissen av kontinentet. De lever over hele Mellom-Amerika og i Mexico. Kun én art lever i USA, den har til gjengjeld en ganske vid utbredelse nord til det sørlige Canada. I Australasia lever det pungdyr i Australia, på Ny-Guinea og på noen øyer mellom Solomon-øyene i øst og Makassar- og Lombok-stredene i vest (de kan være brakt til mange av disse øyene av mennesker). Pungdyr finnes over store deler av det australske kontinentet, inkludert Tasmania, unntatt i de tørreste ørkener. Ny-Guinea har sitt eget sett med arter. Ingen pungdyr levde opprinnelig på New Zealand, men kusuen ble innført som pelsdyr og er blitt en landeplage der.

Omtrent femti arter som levde i Australia for 50 000 år siden var utdødde for 10 000 år siden. Omtrent seks arter forsvant fra Ny-Guinea i samme periode. Det var først og fremst de store artene over 40 kg som forsvant, kun én liten art forsvant. I denne istidsperioden ble klimaet i Australia tørrere og kjøligere, men slike klimaendringer hadde skjedd flere ganger tidligere uten at dyrene ble utryddet. Det er også i denne perioden at de første menneskene spredte seg over Australia. Vi kan ikke si det sikkert, men mye tyder på at menneskene spilte en avgjørende rolle for at megafaunaen forsvant. Disse artene hadde generelt en svært langsom formering, og arter som får mindre enn én unge per år er svært sårbare for predasjon og jakt. Slike arter kan forsvinne i løpet av kort tid, kanskje bare noen få hundre år, selv med lav jaktintensitet.

I perioden etter siste istid er kun to arter utryddet fra Australias fastland: pungulven og pungdjevelen. Disse to var de største rovdyrene i Australia inntil dingoen, Canis lupus dingo, ankom for rundt 4 000 år siden. Dingoen ga antakelig både pungulven og pungdjevelen nådestøtet på fastlandet, kanskje sammen med en økende bestand av mennesker. Begge artene overlevde på øya Tasmania, her var det jakt og habitatødeleggelse som til slutt tok knekken på pungulven. Den ble ansett som et skadedyr, selv om dens skadevirkning på saueholdet knapt er dokumentert og ikke ser ut til å ha vært særlig omfattende. Dersom pungulven hadde levd i dag, kunne den hatt enorm verdi for økoturismen. Pungulven på Ny-Guinea døde ut samtidig med ankomsten av ville hunder (Canis lupus) for 2000-3000 år siden.

Europeerne brakte død og fordervelse

Etter at europeerne ankom Australia på slutten av 1700-tallet, er minst 11 arter (7 %) blitt utryddet. Like mange er i dag truet av utryddelse. Mange grupper (taxa) og arter har fått utbredelsen kraftig redusert. Arter som før fantes over store deler av Australia finnes i dag kun i svært små områder, kun små flekker på kartet. Noen taxa er nå ekstremt sjeldne, deres bestander er redusert til nesten null. Forvaltning innebærer i flere tilfeller oppdrett i fangenskap. Utsetting på små øyer uten innførte rovdyr eller konkurrenter har vist seg å være en god strategi, men det er jo kun plass til relativt små bestander på slike øyer.

Jordbrukets utbredelse, sammen med enorme mengder beitedyr (sau og storfe), jakt på skadedyr og endring i forekomst av branner må ta en del av skylden. Innførte arter er imidlertid også et stort problem, særlig kanin, rødrev og padden Rhinella marina fra Sør-Amerika. Forvilla tamkatter, hunder og geiter er også en stor trussel mot den opprinnelige fauna og flora. Sykdommer innført med husdyr, for eksempel toksoplasmose fra katten, kan også ha store, negative konsekvenser. Noen få pungdyr klarer seg imidlertid fortsatt bra, men kun to store kenguruer er utbredt over en stor del av Australia.

De europeiske innvandrerne til Australia førte til over to hundre år med død og ødeleggelse. Gigantiske utryddelseskampanjer med jakt og gift drepte millioner på millioner av pungdyr (dessuten mange innfødte placentadyr). I perioden 1877-1930 ble noe sånt som 27 millioner bandikuter og makropoder (familien Macropodidae) utryddet for å beskytte jordbruksavlinger. Mange så på pungdyr som noe som helst burde fjernes. Dette gikk også ut over arter som umulig kan ha hatt noen negativ betydning for landbruket.

Vern, bevaring og tiltak har etter hvert blitt mye sterkere. Tiltak gjøres for å redde mange truede arter, men fortsatt ødelegges skoger som er hjemmet til mange arter. Klimaendringer og voldsomme branner utgjør nå også alvorlige trusler.

Mange er truet av utryddelse

På Ny-Guinea er de største truslene skogrydding, habitatødeleggelse og et altfor høyt jakttrykk. Hunden ankom til øya for 2000 år siden, og førte både til økt jakt og til direkte predasjon fra hunden selv. I tillegg til pungulven ble også to små wallabyer (pademeloner) utryddet. I Sør-Amerika er truslene ødeleggelse av skogen, både for landbruk og for tømmer.

I Australia er 49 arter truet av utryddelse; enten kritisk truet (CR), truet (EN) eller sårbare (VU). Hele 26 arter klassifiseres som nær truet (NT). På Ny-Guinea og i Indonesia er 21 arter truet, men for veldig mange er kunnskapen for mangelfull til at de kan klassifiseres. I Amerika er 21 arter truet. På den positive siden klarer man nå å holde kaninbestanden i Australia nede med en innført sykdom (myxomatose), bestanden av husmus er under bedre kontroll med modeller som kan forutsi bestandsutbrudd, og rødrevbestanden blir redusert med et naturlig forekommende giftstoff.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Armati, P., Dickman, C. & Hume, I. (2006). Marsupials. Cambridge University Press, Cambridge.
  • Collett, R. (1897). On a collection of mammals from north and northwest Australia. Proceedings of the Zoological Society of London XXVII: 317-337.
  • Dickman, C. & Woodford Ganf, R. (2007). A fragile balance: the extraordinary story of australian marsupials. Craftsman House, Melbourne.
  • Frafjord, K. (2006). Possumer – et forvirrende evolusjonært eksperiment? Fauna 59 (3): 95-101.
  • Helgen, K.M. & Veatch, E.G. (2015). Recently extinct australian marsupials and monotremes. S. 17-31 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg