Blåhval
Blåhvalen blir omkring 30 meter lang, og ser lang og smal ut ovenfra.
Av /NOAA.
utbredelse av blåhval
Utbredelse av blåhval (Balaenoptera musculus). Basert på data fra Den internasjonale naturvernunionen (IUCN Red List, versjon 3, 2017).
utbredelse av blåhval

Blåhval er en art av bardehvaler i familien finnhvaler. Den er Jordens største nålevende art, og antagelig det største dyret som noensinne har levd. Den blir rundt 30 meter lang, og kan veie opptil 190 tonn.

Faktaboks

Vitenskapelig navn
Balaenoptera musculus
Beskrevet av
(Linnaeus, 1758)
Rødlistestatus i Norge
VU – Sårbar
Global rødlistestatus
EN – Sterkt truet

Blåhvalen finnes over hele verden, men med adskilte bestander (muligens også underarter) i de forskjellige havområdene på den nordlige og den sørlige halvkule. Om vinteren trekker blåhvalen mot ekvator. Om våren og sommeren beiter den lenger nord og sør på kloden. Om høsten trekker blåhvalene sørover mot yngleområdene.

Blåhvalen spiser utelukkende krill. Den kan bli 80 til 90 år gammel, og dykker vanligvis i åtte til 15 minutter.

Beskrivelse

Blåhval

Som de andre finnhvalene har blåhvalen store furer som går på undersiden fra munnen mot buken.

Blåhval
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Blåhvalen er lysere enn alle andre store hvaler i våre farvann. Fargen er spettet blågrå både på rygg, buk og sveiver, men sveivene er lysere på undersiden. Bardene (270–395 på hver side) er blåsvarte, og blåhvalen har 55 til 88 furer på buken. Ryggfinnen er liten, sitter langt bak og kommer ikke til syne ved overflata før blåhvalen har sendt til værs sin loddrette, 10 til 12 meter høye, og lett synlige blåstsøyle. Når den dykker, løfter den ofte halefinnen litt over vannflata.

I Nord-Atlanteren blir blåhvalen 27–28 meter lang, og inntil 150 tonn tung. Hunnene blir litt større enn hannene, men det er ingen åpenbare forskjeller i utseende mellom kjønnene. Blåhval på den sørlige halvkule blir større enn de nordlige individene, inntil 32 meter lange og 190 tonn tunge.

Levevis

Blåhval som dykker
Når blåhvalen dykker løfter den ofte halefinnen opp av vannet.
Blåhval som dykker
Av .
Blåhval
Blåhvalen spiser krill, som er små, rekeliknende krepsdyr. Den fyller munnen med krill og vann, og presser vannet ut igjen gjennom bardene.
Av /NOAA.

Blåhvalen kan bli 80 til 90 år gammel, muligens mer. Den opptrer som oftest alene, men små grupper er også vanlig, særlig hvis mattilgangen er god. Blåhvalen holder seg aller helst i åpne farvann, og kommer bare unntaksvis helt inn til kysten. Den kan komme opp i 16 til 17 knops fart hvis nødvendig. Vanligvis holder den rundt to til tre knop, og når den dykker går den sjelden dypere enn 100 til 150 meter. Dykkenes varighet er vanligvis 8 til 15 minutter.

Beitevaner

Blåhvalen spiser ikke fisk, men lever utelukkende av krill (små rekeliknende krepsdyr). Krillen vandrer opp og ned i vannsøyla gjennom døgnet. Blåhvalene beiter derfor gjerne ved overflata om kvelden og på natta, når krillen er der. På dagtid står krillen dypere og da beiter hvalen gjerne litt dypere i vannsøyla (100 til 150 meter). De beiter ved å fylle munnen med vann og krill, for så å presse vannet ut gjennom bardene som fungerer som en sil.

Beiteaktiviteten varierer med årstida. Som de andre bardehvalartene må blåhvalen om sommeren ikke bare spise for å dekke det daglige energiforbruket, men også for å bygge opp et solid spekklag som den kan tære på i vinterhalvåret. Om vinteren spiser blåhvalene mye mindre.

Forplanting

Blåhval blir kjønnsmoden mellom åtte til ti års alder. De kjønnsmodne hunnene får vanligvis en enkelt unge hvert annet eller hvert tredje år. Paringen skjer på sein høst og vinter i varmere strøk på lave breddegrader. Her fødes også kalvene etter en drektighetstid på ti til tolv måneder. Blåhvalungen er sju meter lang ved fødselen, og 16 meter lang når den slutter å patte etter om lag sju måneder.

Utbredelse og vandringer

Blåhval ved iskant
Nordgrensen for blåhvalens utbredelse om sommeren er iskanten - her fotografert nord for Svalbard.
Blåhval ved iskant
Av .

Blåhvalen er utbredt over hele kloden. Både sørlige og nordlige blåhvaler trekker mot ekvator om vinteren. Men ettersom det er sommer i sør mens det er vinter i nord, blander ikke blåhval fra den sørlige halvkule seg med blåhvalene fra nord.

Blåhvalens utbredelse er dynamisk og endrer seg i takt med endringer i fordeling og forekomst av krill.

Blåhvalen i Nord-Atlanteren

Blåhval ved Island
Blåhvalblåst ved fjellet Snæfellsjökull på vestsida av Island - dette er blåhvalens viktigste beiteområder i Nord Atlanteren.
Blåhval ved Island
Av .

I Nord-Atlanteren ser det ut til at det finnes en vestlig delbestand som oppholder seg rundt Amerika og Grønland og en østlig delbestand som holder seg ved Island og lenger øst. De tetteste forekomstene av blåhval i Nord-Atlanteren finner vi ved Island og Grønland.

Blåhvalens vinterområder er lite kjent, men det antas at dyrene som beiter i våre farvann trekker ned mot, men ikke sør for, ekvator. De sørligste observasjonene av blåhval er gjort mellom kysten av Afrika og Kapp Verde-øyene, mens iskanten representerer den nordlige grensen. Om våren trekker den nordover til beiteområdene. Disse omfatter farvannene ved Svalbard, Norskehavet, områdene rundt Island og langs kysten av Øst-Grønland, og langs hele østkysten av Canada opp til de arktiske områdene mellom Canada og Vest-Grønland. Om høsten trekker blåhvalene sørover mot yngleområdene, som det ikke er kjent nøyaktig hvor er.

Blåhvalenes opphold på beiteområdene i nord er i hovedsak fra mai til oktober. Mye tyder også på at blåhvalen nå trekker lenger nord enn før, antakelig som et resultat av klimaendringer og isreduksjon som har bidratt til at også krillen nå forekommer lenger mot nord.

Farvannene på Islands vest- og nordside har alltid vært blåhvalenes viktigste beiteområder i Nord-Atlanteren. Her er det observert beitende blåhval så tidlig på året som i mars og april. Fra områdene nord for Island ser det ut til at en del av blåhvalene fortsetter nordover mot Bjørnøya og Svalbard hvor de beiter i store deler av sommersesongen (juniseptember).

For godt og vel 100 år siden var blåhvalen også vanlig forekommende sør i Barentshavet og langs kysten av Finnmark om sommeren, men etter den intense hvalfangstperioden i disse områdene i perioden 1864 til 1912 ser det ut til at arten er blitt helt borte her.

Bestand

Blåhvalen er en av artene som blir registrert i de regelmessige telletoktene som gjennomføres i Nord-Atlanteren. Til sammen består nå den sentrale og nordøstlige bestanden av blåhval av om lag 2500 dyr.

Fangst

Blåhval
Blåhval ved Svalbard - merk den lille ryggfinnen, det er et karakterkjennetegn i felt.
Blåhval
Av .
Blåhvalskjelett
Blåhvalskjelettet kalt 'Hope' har siden sommeren 2017 hengt i hovedhallen ved Naturhistorisk Museum i London.

Blåhvalen er den største av alle hvalene. Det gjorde den i sin tid til hvalfangstens mest ettertraktede art. Starten på regulær blåhvalfangst skjedde da metodikk for moderne hvalfangst ble utviklet av Svend Foyn og hans medarbeidere på kysten av Finnmark i perioden 1868 til 1904. Fangsten var landbasert – det vil si at fangstbåtene skjøt hvalene og tauet dem inn til land der det var etablert såkalte landstasjoner hvor hvalene kunne dras i land for flensing og koking av olje. Blåhvalen dominerte fangstene de første årene, og det antas at i alt rundt 3 500 eksemplarer av arten ble tatt i denne pionerperioden for den moderne hvalfangsten. Velbegrunnet bekymring for ressursgrunnlaget gjorde at denne landbaserte fangsten ble stoppet av norske myndigheter i 1904.

Allerede etter få år med fangst erfarte hvalfangerne at man måtte søke stadig lengre vekk fra landstasjonene for å finne blåhval. Løsningen ble å flytte virksomheten til andre områder i Nord-Atlanteren, og fra 1904 startet man også blåhvalfangst i Sørishavet. Mellom 1903 og 1909 ble det gjort forsøk med blåhvalfangst med landstasjoner både på Bjørnøya og Svalbard, også flytende kokerier ble prøvd. Fangstene avtok imidlertid og ble helt stoppet i 1912. Grunnet mangel på fett etter første verdenskrig, gjenåpnet norske myndigheter landbasert hvalfangst på norskekysten i 1918, med finnhval som viktigste ressursgrunnlag. Det ble også tatt noen få blåhvaler i denne fangsten fram til 1955 da arten ble fredet i Nord-Atlanteren. Etter dette har det ikke vært fanget blåhval i Norge.

Fangsten i Sørishavet medførte en voldsom overbeskatning av blåhvalen som ble totalfredet i området i 1966. Bestandsnivået er fremdeles lavt i sør.

Dagens overvåkning og forvaltning av blåhval skjer gjennom Vitenskapskomitéen i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) og gjennom Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO).

Les mer i Store norske leksikon

Faktaboks

blåhval
Balaenoptera musculus
Artsdatabanken-ID
48145
GBIF-ID
2440735

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg