Spissmus er en familie av pattedyr i ordenen insektetere. De tidligste pattedyrene som levde på dinosaurenes tid for 150 millioner år siden var spissmuslignende. Nålevende arter har beholdt flere karakterer som oppstod tidlig hos pattedyrene og som derfor regnes som «primitive». Kraniet er langt og smalt og mangler øyebuer. Hjernen er liten, spesielt de deler som har med intelligens å gjøre. De deler som er involvert i luktesansen er godt utvikla, noe som gjenspeiler betydningen av lukt i deres liv. Spissmusfamilien omfatter noe sånt som 385 nålevende arter i 26 slekter.

Spissmus er små dyr med meget små øyne, fløyelsmyk, brun eller svart pels og en lang, spiss snute. Snuten gjør det lett å skille dem fra mus (smågnagere), som de i farten kan forveksles med. De fleste artene har én kloakk: en felles åpning for urin, lort og kjønnsåpning. Halen er gjerne omtrent like lang som kroppen og dekka av kort pels. Hos slekten Crocidura er halen dekka av noe lengre og stivere hår, som muligens er en del av følesansen. Noen arter har naken hale. Flere arter, som krattspissmus, mister behåringen på halen etter som dyrene blir eldre, noe som til en viss grad kan brukes til aldersbestemmelse. Noen arter lagrer fett i halen for dårlige tider. Arter som leter etter mat i vann har visse tilpasninger til svømming, som spesielt store føtter med en kant av stive hår («svømmehår»). Dette gjelder for eksempel vår vannspissmus, som også har en «kjøl» av stive hår på undersiden av halen. Disse artene har også en tykkere og mer vannavstøtende pels.

Spissmus varierer i størrelse fra knøttsmå til musestørrelse. Pygméspissmusen Suncus etruscus er blant verdens tre minste pattedyr, med en vekt ned mot 1,5 gram. Vår egen knøttspissmus er ikke så mye større. Den største arten er antakelig Suncus murinus, som kan veie over 100 gram og bli 15 centimeter lang. De fleste artene er ganske små, typisk er vår egen krattspissmus, som veier rundt 6-12 gram og er rundt 12 centimeter lang inkludert halen.

Den lange snuten er svært bevegelig og har lange værhår. Føle- og luktesansene er viktige, hørselen er også ganske viktig, mens synet er mindre viktig. Luktesansen brukes ikke bare til å lete etter mat, men også i sosiale sammenhenger. Spissmus har mange duftkjertler i huden på ulike deler av kroppen; på hodet og halsen, under føttene, ved halerota og ikke minst på kroppssidene. Hørselen er også viktig i spissmusenes sosiale liv, de lager mange forskjellige lyder og bruker også ultralyd (ikke hørbar for oss). Øret er ganske lite hos de fleste arter og ofte skjult i pelsen, utformingen varierer dog mye. Det lille øyets (diameter 0,7-1,5 millimeter) viktigste funksjon er kanskje å registrere lys og mørke (og sikkert bevegelse). De tilhørende deler av hjernen er også små. Synet varierer nok mye fra art til art. Hos én art, Nectogale elegans, er øyet overvokst av hud, så den får ikke sett noe av verden rundt seg.

Et av de merkeligste anatomiske trekk finner vi hos herospissmusa Scutisorex somereni i tropisk Afrika. Dens ryggsøyle består av meget kraftige virvler og den har også flere virvler enn det som er vanlig. Ryggvirvlene har tagger på alle sider som hekter seg inn i hverandre, det ser nesten ut som om virvlene er vokst sammen. Ryggsøyla er imidlertid fortsatt bevegelig, men den er meget sterk. Den skal etter sigende være så sterk at den ikke tok skade av at en mann på 70 kilogram stod på én fot oppå ryggen dens (aldri prøv dette!). Hvorfor den har en slik tilpasning er ukjent. I det hele tatt er kunnskapen om mange spissmus nesten helt fraværende.

Tennene er ganske spesialiserte og karakteristiske. Det første tannsettet (melketennene) absorberes under fosterutviklingen. Spissmus kommer derfor til verden ferdig med sitt endelige tannsett. Fortennene er lange, kraftige og peker framover, de har ofte flere spisser eller tagger. Bak hver fortann er det en lang rekke tenner som kan se ganske like ut, men som varierer i størrelse. De første er minst og enspissede, mens de bakre har 2-3 spisser. Den midterste spissen er gjerne kraftigst. Egentlige hjørnetenner mangler. De spisse tennene er effektive til å holde og knuse insekter og andre smådyr med. Underkjeven er ledda på en måte som gir liten sideveis bevegelse, men som gjør den til en effektiv «saks» eller «pinsett». Antall tenner varierer mellom 26 og 32, avhengig av art. Tennene må vare i hele dyrets ofte korte levetid og kan bli kraftig slitt.

Mange arter lever i fuktige habitater med en rik vegetasjon og rike forekomster av virvelløse dyr, men spissmusfamilien har vid utbredelse i en mengde forskjellige habitater. Noen arter finner endog sin føde i ferskvann. Noen arter kan finnes nær mennesker, noen ganger også inni hus. Spissmusene er rovdyr, de spiser insekter, edderkopper, meitemark og andre smådyr. Variasjonen i deres føde er meget stor, fra spretthaler til fisk og frosk. Flere arter spiser også frø og annet vegetabilsk materiale. De fleste lever på og under bakken, de graver lite selv men benytter naturlige ganger eller slike som er gravd ut av andre dyr. De kan til en viss grad klatre i busker og trær, og noen er flinke svømmere som dykker under vann for å finne mat. Enkelte arter er gode gravere med velutvikla føtter og klør, deriblant Anourosorex squamipes som ligner på en moldvarp. I områder med snø om vinteren kan virvelløse dyr være aktive under snøen, der det sjelden blir mange kuldegrader, slik at spissmusene fortsatt kan finne mat.

Spissmus har altså liten størrelse og er aktive hele året. Den lille størrelsen gjør at de ikke kan lagre mye fett og pelsens tykkelse er også begrenset. De kan heller ikke gå i vinterdvale, selv om enkelte arter kan gå i en liten dvale som varer noen timer om dagen når det er lite mat (for eksempel husspissmus Crocidura russula, ingen norske arter). Mange arter hamstrer føde. De har en høy forbrenning og dermed også et høyt næringsinntak i forhold til størrelsen og må spise ofte og jevlig. De spiser omtrent sin egen kroppsvekt hvert døgn. Krattspissmus spiser daglig 80-90 prosent av vekta, mens dvergspissmus spiser 125 prosent. Små arter i nordlige, tempererte omgivelser må finne mat hver andre til tredje time for å overleve.

Frekvensen av hjerteslag øker fra 88 per minutt i kvile til 1 320 per minutt når de er svært aktive, så de kan se ganske hyperaktive ut. Aktive perioder avbrytes av korte kvileperioder gjennom hele døgnet. Til tross for dette er spissmus tøffe dyr som overlever i mange barske miljøer. Hos krattspissmus er for eksempel vinterpelsen lenger og tettere enn sommerpelsen, slik at den isolerer 30 prosent bedre og dyret kan klare seg med mindre mat.

Sosial organisasjon er studert hos kun få arter. Både krattspissmus og dvergspissmus regnes for å være territorielle med lite overlapp mellom individenes leveområder. Til tross for en mye mindre kroppsstørrelse, har dvergspissmus større territorier enn krattspissmus, henholdsvis inntil 1 860 og 630 kvadratmeter ifølge en studie. I formeringstida er ikke territoriene like faste, spesielt hanner beveger seg gjerne ut av sine tidligere territorier. Leveområdene kan derfor være mye større om sommeren enn om vinteren.

Enkelte spissmus har et giftig spytt. Spesielt to arter er kjent for dette, vannspissmus Neomys fodiens og amerikansk korthalespissmus Blarina brevicauda. De har en kjertel i snuten som lager en gift som virker på nervesystemet hos byttedyr. Giften renner ut i en kanal på de nedre fortennene og blandes med spytt. Vannspissmus er eksempelvis beskrevet som å «sleive» med spytt når den angriper et bytte. Giften lammer og kan endog drepe så store bytter som frosk og mus. Om et menneske blir bitt gir det ikke så mye mer enn et rødt utslett. Begge disse artene jakter på temmelig store byttedyr, som de nok ville hatt vanskeligheter med uten hjelp av gift.

Noen arter av spissmus har en sjelden sett atferd: de «pumper opp» og presser ut 5–10 millimeter av endetarmen i form av en stiv tube. Så krøller de kroppen sammen slik at snuten når denne del av endetarmen, som de så slikker på. I dyr som ble dissekert like etter en slik handling, ble det funnet en fettrik, melkelignende væske i magen og fremste del av tynntarmen. Det er uklart om denne væsken stammer fra slikkingen, og dens funksjon eller nytte er også uklar. Det er heller ikke kjent hvor vanlig denne atferden er. Fenomenet er funnet hos minst 19 arter spissmus i 7 slekter. Denne atferden må ikke forveksles med koprofagi.

Krattspissmus kan brukes som et eksempel på formering hos spissmus. Hos denne artene er ungene omtrent utvokste når de forlater reiret. Før formeringen starter om våren vokser de betydelig i kroppen, det er her variasjonen i vekt fra 6 til 12 gram kommer inn. Formeringsorganene vokser tilsvarende. Hos hannen vokser testiklene så voldsomt, de firedobles, at selv om de ligger inni kroppen er de likevel merkbare under buken. Hos hunnen vokser livmoren tilsvarende og spenene blir lett synlige. Utviklingen styres av lysstyrken gjennom hormoner, temperaturen kan også spille en rolle. Aktiviteten øker også og spissmusene blir mer aggressive mot hverandre. Kurtisen er ganske enkel, hannen følger etter hunnen som holder ham på avstand inntil hun er klar til å pare seg. Hunnen kan pare seg igjen like etter at et kull er født, slik at hun både kan die og være drektig samtidig. Hannen deltar ikke i oppfostringen av ungene. Formeringssesongen i Norge er antakelig hovedsakelig mai-august.

Drektighetstida hos krattspissmus er rundt 25 dager. Hunnen bygger et større og bedre reir enn vanlig der ungene fødes. Reiret lages av tørt gras og blader som hun vever sammen med snuten, det er 12-15 centimeter i diameter. Ungene fødes nakne og blinde, og de veier 0,5 gram ved fødselen. Det er stor variasjon i antall unger i kullet, men 5-7 er det vanlige. Ungene vokser fort og begynner å få pels ni dager gamle. To uker gamle veier de 5-7 gram, er dekka av en kort og grå pels og øynene begynner å åpne seg. Når de er 18 dager gamle er ungene omtrent like store som moren og veksten avtar. De begynner nå å bevege seg utenfor reiret. Hunnen spiser nå daglig 125 prosent av sin egen kroppsvekt for å kunne produsere nok melk. Ungene blir avvent når de er 22-25 dager gamle. De blir nå mer aggressive mot hverandre, sprer seg ut og må heretter klare seg selv. Dødeligheten er stor i de første levemånedene. Hunnen hos krattspissmus får antakelig ett til to, sjeldnere tre, kull i året.

Dette mønsteret varierer selvsagt mellom artene og hos noen deltar hannen i oppforstringen av ungene. En spesiell atferd som kalles en karavane, kan sees hos i det minste noen arter i slektene Crocidura og Suncus. Hver unge biter tak i pelsen over halen på den foran, og så toger de av gårde med mora som leder fremst i karavanen. Muligens er formålet å lede ungene til et nytt reir. De fleste spissmus dør etter at formeringen er overstått, slik at det kun er de unge dyrene som overlever vinteren. Derfor er det ikke uvanlig å finne døde krattspissmus om høsten. Bortsett fra hos ugler og noen rovfugler, er ikke spissmus så veldig populære hos rovdyr. Dette skyldes muligens deres spesielle lukt, spesielt fra kjertlene på kroppssidene. Katter fanger og dreper gjerne spissmus, men spiser dem svært sjelden.

Spissmusene er utbredt over nesten hele Jorden; i Europa, Asia, Afrika, Nord-Amerika og det nordvestligste hjørnet av Sør-Amerika. De to største slektene er Sorex (rødtanna spissmus) med 142 arter, og Crocidura (kvittanna spissmus) med 180 arter. Den første har vid utbredelse på den nordlige halvkule, mens den andre har en sørligere utbredelse; i Afrika og det sørlige Eurasia.

Spissmus er viktige for økosystemer og kan hjelpe oss mennesker ved å begrense bestander av skadeinsekter. De største truslene er insekt- og plantevernmidler, samt habitatødeleggelse.

I Norge forekommer to slekter (Sorex og Neomys) med til sammen seks arter (rangert etter størrelse):

I 2017 ble ett helt nytt pattedyr funnet i Norge: husspissmus Crocidura russula. Flere individer er nå funnet i Stavanger og på Jæren, slik at det må være en bestand der. Arten er antakelig innført med skipslast fra kontinentet. Som navnet antyder holder den gjerne til nær mennesker, også inne i hus, og dens evne til å gå i kortvarig dvale kan gjøre det lettere å spre seg med menneskelig hjelp.

  • Churchfield, S. 1990. The natural history of shrews. Christopher Helm Ltd, London.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.