Stormusøre
Stormusøre. Av . Begrenset gjenbruk

flaggermus

Rhinolophus euryale
Middelhavshesteskonese, en middelsstor insektspiser.
Rhinolophus euryale
Plecotus austriacus
Grålangøre har veldig store ører og lytter etter lyder som insektene lager
Plecotus austriacus
Eptesicus serotinus
Portrett av ei sørflaggermus
Eptesicus serotinus
Myotis blythii
Småmusøre, med rop som sveiper over et stort frekvensområde
Myotis blythii

Flaggermus. Skjelett og flygehud hos en flaggermus.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Flaggermus er en orden av pattedyr og de eneste pattedyr som kan fly. De fleste flaggermus bruker hørselen til å finne fram i mørket, dette kalles ekkolokalisering. Mange arter kan gå i dvale for å overleve ugunstige perioder.

Faktaboks

Også kjent som
skinnvenge
Etymologi
Chiroptera: av gresk ‘hånd’ og ‘vinge’
Vitenskapelig navn
Chiroptera

Det finnes minst 1439 kjente arter av flaggermus, og de er dermed den nest største ordenen av pattedyr etter gnagerne. Flaggermus utgjør over 20 prosent av alle pattedyrarter. Flaggermus har en mengde spesielle og interessante tilpasninger til sitt levevis og det miljøet de lever i, dette overgår det meste man ellers ser blant pattedyr.

Beskrivelse

Ansiktet til to tropiske arter av bladneser (familien Hipposideridae), med store ører og hudfolder rundt nesen som fokuserer lydbølger.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Spor etter en krabbende flaggermus.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

De fleste flaggermus er temmelig små dyr. De varierer i størrelse fra humleflaggermus, som veier 1,5–2 gram, til de største flygehundene, som kan veie 1,5 kg og som har et vingespenn på nærmere to meter.

De fleste flaggermus har ganske små øyne, men de er slett ikke blinde. Fruktflaggermus har relativt store øyne, med et lysreflekterende lag i netthinnen, noe som gir dem godt nattsyn. Alle flaggermus har mange følehår spredt rundt på kroppen, også over tærne slik at de kan føle seg fram med føttene.

Hos flaggermus som bruker ekkolokalisering henger kroppsstørrelse, vingelengde, lydfrekvens, øreutforming, byttedyr og jakthabitat nøye sammen. Derfor er det også så stor variasjon i flaggermusenes utseende.

Vingene

Vingene skiller flaggermus fra andre pattedyr. De tilsvarer armene hos mennesker, og har nøyaktig de samme knoklene, men mange knokler er svært forlenget. Spesielt andre til femte finger er kraftig forlenget, noe som øker vingenes areal. Fingrene er bøyelige i leddene, slik at vingens form kan endres etter behov. Flygehuden (ofte kalt vingemembranen) er utspent mellom armer, fingre, kroppssider og bakben, hos mange arter også mellom føtter og hale. Den består av et dobbelt lag med tynn hud, og mellom disse lagene finnes både muskler, sener og blodårer. Flygehuden er svært fleksibel, slik at vinkel og oppdrift kan endres.

I kvile foldes vingen helt sammen: armen legges inntil kroppsiden, fingrene bøyes bakover i sitt innerste ledd og så fremover i de ytterste leddene. Tommelen er derimot ganske liten og frittstående. Den deltar ikke i flygingens tjeneste, men er nyttig ved klatring.

Føttene

Føttene er hos de fleste arter ganske små og spinkle, men med skarpe klør. Flaggermus henger opp-ned etter bakbeina, eller mer korrekt: de henger etter klørne på bakbeina. En spesiell sene i foten låser tærne i krum stilling, slik at flaggermusen ikke bruker ekstra energi på å holde seg fast. Føttene er lite egnet til å gå med, men det finnes arter som er raske også på bakken (spesielt vampyrflaggermusene). Før den begynner å fly, må flaggermusen først gjøre noen slag med vingene og heve kroppen litt. Dermed løser den ut senen i foten, slik at foten slipper taket i det den holder fast i. De spinkle føttene er en strategi for å redusere vekten. Et flygende dyr må være så lett som mulig, fordi flyging er svært energikrevende.

Flyging

Artens levemåte er avgjørende for vingens form og bæreevne. Arter som flyr i åpent luftrom har gjerne lange og smale vinger, de er dermed raske flygere. Arter som flyr i tett skog har gjerne korte og brede vinger, noe som gjør at de både kan fly langsomt og er svært manøvreringsdyktige. Mellom disse ytterpunktene finnes et utall variasjoner. Flaggermus flyr på en helt annen måte enn fugler, som har stive fjær og dermed temmelig stive vinger. Flaggermus er mer manøvreringsdyktige, mens fuglene generelt flyr hurtigere.

Større flaggermus flyr i opptil 50 kilometer i timen, mens de raskeste artene, som Tadarida brasiliensis i familien tryneflaggermus, skal kunne oppnå hastigheter på 105 kilometer i timen.

Det koster fire ganger mer energi å fly enn å kvile. Dette stiller store krav til hjerte- og pustefrekvens, som øker voldsomt under flyging. Et flaggermus-hjerte er tre ganger større enn hjertet til et ikke-flygende pattedyr av samme størrelse. Flaggermus har også et mer effektivt opptak av oksygen.

Levevis

Pteropus conspicillatus
"Brilleflygehund" er ei stor fruktflaggermus fra Australia
Pteropus conspicillatus

Flaggermus er sosiale dyr som kan leve sammen i små og store kolonier. Store kolonier kan inneholde flere millioner dyr. Den største kjente kolonien blant små flaggermus er en grotte i Texas med anslagsvis fire millioner tryneflaggermus (dette tallet har variert voldsomt, fordi det er vanskelig å telle så mange individer). I et spesielt område i Zambia samles nærmere 10 millioner palmeflygehunder om høsten. De kommer fra store deler av Afrika. De fleste flaggermus lever dog i mindre kolonier, fra noen titalls til noen hundre dyr, og enkelte arter lever alene.

Om dagen gjemmer de fleste artene seg vekk; i huler, bergsprekker, hull i trær, under bark, i bygninger og andre skjul. Kun få arter henger ute i det fri, bortsett fra de fleste artene i familien fruktflaggermus, som henger høyt oppe i store trær. Noen få fruktflaggermus, i slekten Rousettus, bor i grotter om dagen. Disse bruker tungeklikking som en enkel form for ekkolokalisering, både for å finne frem og for å unngå kollisjoner. En ynglekoloni består av hunner med deres unger, samt et varierende antall hanner. Mange arter som går i dvale om vinteren samler seg gjerne også i store kolonier i grotter eller gruveganger. Slike kolonier kan inneholde flere arter.

Mange flaggermus gjemmer seg vekk på steder der de er ganske trygge for rovdyr, og ved å være nattaktive, unngår de mange rovfugler. Risikoen er størst når de flyr ut av og inn mot gjemmestedene. Da kan de bli utsatt for mange rovdyr; falker, våker, slanger og andre. Flaggermus kan også ha mange parasitter, som lopper, fluer og midd.

Næring

70 prosent av alle flaggermusarter lever av insekter og andre leddyr. Små insekter spises gjerne mens flaggermusen flyr, større insekter kan fraktes til et spisested. Noen flaggermus jakter på større byttedyr, som frosk, fisk, øgler, mus og til og med andre flaggermus. Andre lever helt eller i stor grad av planter, i form av nektar, pollen og frukt. Dette gjelder ikke minst fruktflaggermusene, som utelukkende lever av slik føde. Men også i andre flaggermusgrupper, særlig i Amerika, finnes det arter som har spesialisert seg på slik plantekost.

Enkelte arter som lever av nektar er svært spesialiserte, med lang tunge som er tilpasset lengden på blomsten hos de viktigste fødeplantene. Rekorden for lengst tunge har Anoura fistulata med 8,5 centimeter. Tungen dens er en halv gang lenger enn kroppen, så den må trekkes helt inn mot hjertet for å få plass i kroppen. Flere planter har utviklet blomsterstrukturer som gir karakteristisk ekko, slik at flaggermusene lettere kan oppdage dem. Fruktflaggermus bruker både syn og lukt for å finne sin føde.

Trekk

Enkelte fruktflaggermus trekker over lange avstander. Den nevnte palmeflygehunden trekker over store deler av Afrika for å utnytte sesongmessige forekomster av frukt, avstander på 1500 kilometer er registrert. De fleste mindre arter regnes som stedegne, men det finnes også veldig små flaggermus som trekker over lange avstander, for eksempel trollflaggermus. Slike trekk gjør at flaggermusens oppholdssteder sommer og vinter kan være helt forskjellige.

Formering

Flaggermus har svært langsom formering, fordi de føder få unger. De fleste artene får bare én unge i året, enkelte har tvillinger, og veldig få kan få mer enn to unger. Mange arter har forsinket befruktning eller forsinket implantasjon, særlig de som går i vinterdvale. Drektige hunner trenger varme oppholdssteder, fordi de må opprettholde kroppstemperaturen for å sikre en rask utvikling av fosteret. Dersom de må gå i kortvarig dvale, forsinkes utviklingen av fosteret. Hannen bidrar lite til oppfostringen av ungene, selv hos arter som lever i stabile grupper.

Ungen er relativt velutviklet ved fødselen og i stand til å henge etter bakbena, men den er uten pels. Den klamrer seg til moren med både vinger og bakben. Hos noen arter har hunnen utviklet falske spener som ungen biter seg fast i. Moren omfavner gjerne ungen med vingene som beskyttelse mot vær og vind og for å passe på den. Når hun drar ut for å lete etter mat, blir imidlertid ungen som regel etterlatt i kolonien. Ungene i en koloni kan da søke sammen i tette klynger.

Mor og unge kjenner hverandre igjen på lukt og lyd, men det kan nok være vanskelig å finne igjen sin egen unge i et mylder av millioner av flaggermus. Ungen dier til den er omtrent utvokst og flygedyktig, deretter må den klare seg selv. Hos de fleste arter bringer ikke moren fast føde til ungen. Hos små arter kan ungen nå omtrent voksen størrelse på to uker, men dette varierer med temperatur og næringstilgang.

Det kan være stor dødelighet blant ungene, men de som overlever, kan bli mye eldre enn andre pattedyr av lignende størrelse, hele 3,5 ganger eldre. Flaggermus som går i vinterdvale lever gjennomsnittlig seks år lenger enn de som ikke gjør det. En levealder på 10–20 år er slett ikke uvanlig. Den eldste kjente flaggermusen var en minst 41 år gammel skogflaggermus i Russland.

Dvale

flaggermus
Nordflaggermus i vinterdvale i Samuels gruve på Kongsberg
flaggermus
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Dvale brukes jevnlig av mange flaggermus. På engelsk brukes to ulike navn for dvale; torpor, som kan oversettes med lett dvale, og hibernation, som kan oversettes med langvarig dvale eller vinterdvale. Flaggermus er imidlertid veldig fleksible, så egentlig er det en kontinuerlig overgang mellom vinterdvale og full våkenhet. Jo dypere dvale, desto mer er kroppsfunksjonene åndedrett, hjerteslag og forbrenning nedsatt. I vinterdvale er kroppen nesten på nullnivå, så bortimot ingen energi forbrukes. Hjertefrekvensen kan gå ned mot ti slag i minuttet, mens den i våken kvile er opp mot 450 og under flyging kanskje 800 slag i minuttet.

Vinterdvalen kan vare i mange måneder, for nordflaggermus i Troms i opptil ni måneder. For en amerikansk art av lignende størrelse er forbruket av fett i dvale beregnet til fire milligram per døgn, slik at et fettlager på 2,5 gram vil kunne vare i nesten to år. Det forutsetter at flaggermusen ikke trenger å våkne opp, fordi hver oppvåkning forbruker mye energi.

Vinterdvale finnes først og fremst hos arter som lever i tempererte strøk, der vinteren ellers ikke er levelig for flaggermus. Ulike arter har litt forskjellige krav til vinteroppholdsstedet, så i en enkelt gruvegang kan artene fordele seg ulikt innover. Generelt må det være frostfritt, men flere arter tåler noen få kuldegrader. Blir det for kaldt, kan de forbrenne fett for å holde kroppstemperaturen innenfor det intervallet som er nødvendig. Mange arter våkner opp flere ganger i løpet av vinteren og kan flytte på seg eller drikke vann. Høy luftfuktighet er gunstig for å unngå uttørking av kroppen.

Lett dvale er derimot kortvarig, fra timer til noen dager, avhengig av temperaturen i omgivelsene og næringstilgang. Mange flaggermus bruker dette regelmessig og senker kroppsfunksjonene omtrent daglig. Også mange tropiske flaggermus bruker lett dvale.

Ekkolokalisering

Ekkolokalisering.
Spektrogram over lyder hos tre norske flaggermus: nordflaggermus (nederst), skjeggflaggermus (i midten) og dvergflaggermus (øverst). X-akse = tid i sekunder, Y-akse = frekvens.
Ekkolokalisering.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Ekkolokalisering hos flaggermus

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Ekkolokalisering innebærer at flaggermus roper og lytter etter ekkoet. Dette har medført en mengde spesialiseringer, både til det å lage lyd og til å oppfange og tolke ekkoet. Dette gjør at mange arter ser merkelige ut, hodet deres er mer tilpasset lyd enn syn. Ekkolokalisering gjør at flaggermus kan fly i stummende mørke, de fleste artene er helt nattaktive. Dessuten kan de fange små insekter i stummende mørke.

Det er energikrevende å lage ultralyd, og ekkolokalisering krever mange spesielle tilpasninger og har sine begrensninger. For hver enkelt lyd som produseres, må flaggermusen motta og tolke ekkoet. Informasjonen må være ferdig behandlet før neste lyd sendes ut. Ingen flaggermus er blinde, de fleste ser godt i svart-kvitt og kan navigere i terrenget med synet. Fruktflaggermus bruker ikke ekkolokalisering, men er avhengige av et svært godt nattesyn.

Ekkolokalisering med ultralyd har kort rekkevidde, oftest kun få meter. Høyere frekvenser gir kortere rekkevidde, men informasjon om flere og mindre detaljer. Når flaggermusen nærmer seg et insekt, øker antall lyder per sekund, mens rekkevidden minsker. Rask reaksjons- og manøvreringsevne er derfor påkrevd. Arter som jakter i åpent luftrom bruker gjerne lavere frekvenser med lenger rekkevidde enn arter som jakter i skog.

Flaggermusenes skrik kan høres med en ultralyddetektor. Denne omformer den ikke-hørbare ultralyden til hørbar lyd og er et svært nyttig hjelpemiddel for å studere flaggermus.

Systematikk og utvikling

Flaggermusenes systematikk og slektskap er ikke ferdig undersøkt. I dag deles de i to grupper, basert på nye molekylærgenetiske studier:

Tidligere ble flaggermus delt inn i to underordener; storflaggermus (megachiroptera, altså fruktflaggermus) og småflaggermus (microchiroptera, alle andre flaggermus).

De eldste kjente fossile flaggermus er cirka 50 millioner år gamle. Blant disse er det arter som kan ha hatt fullt utviklet ekkolokalisering. Det betyr at flaggermus må ha oppstått enda tidligere og antakelig for minst 65 millioner år siden, altså trolig mens dinosaurene ennå levde.

Utbredelse

Flaggermus er utbredt over det meste av verden, unntatt i polare strøk. De lever i alle mulige habitater, fra tropisk regnskog til ørken. Flest arter finnes rundt ekvator, og det blir færre arter jo lenger nord og sør man reiser. Sør-Amerika, Sørøst-Asia og Afrika sør for Sahara har en veldig stor andel av verdens arter. To områder er spesielt rike på flaggermus; Amazonas og øyriket mellom Asia og Australia.

Fruktflaggermus ser ut til å ha sitt kjerneområde i det sørøstlige Asia. Musøreslekten (Myotis) har både flest arter (103) og videst utbredelse i verden.

Nytte og trusler

Flaggermus utgjør en svært viktig del av mange økosystemer. De kan holde insektbestander nede, de pollinerer fruktplanter og de sprer frø og bidrar til gjenvekst i skogen. Spesielt i tropiske områder kan fordelene både for oss og økosystemet være enorme og vanskelige å vurdere verdien av. I tillegg kan avføringen brukes som verdifull gjødsel (guano), denne hentes ut av mange grotter spesielt i Asia.

Flaggermus kan også være bærere av sykdommer som kan smitte mennesker, men dette skjer svært sjelden i Europa. En av de mest fryktede er rabies, som kan spres av vampyrflaggermus i Sør- og Mellom-Amerika. Den formen for rabies som kan finnes hos enkelte flaggermus i Europa smitter sjelden til andre dyr og mennesker. Flaggermusenes rolle eller bidrag til zoonoser er fortsatt temmelig uklar, men ettersom jakt på viltkjøtt stadig brer om seg i visse land, kan det tenkes at enkelte sykdomsepidemier har startet ved at folk spiser flaggermus eller bruker deler fra flaggermus på andre måter (for eksempel i tradisjonell kinesisk medisin).

Det er først og fremst de store flygehundene som blir jaktet på. Enkelte arter er blitt så hardt beskattet at de er på randen av utryddelse. Flaggermus kan gjøre skade ved å spise av fruktavlinger, men nytteverdien for landbruket er vel så stor.

Status

Tap av leve- og oppholdssteder (både sommer og vinter) er et problem for mange arter. Bruk av plantevernmidler som ødelegger bestander av insekter er også en trussel. Forstyrrelser og jakt påvirker flere arter. I Nord-Amerika sprer en dødelig sopp seg og tar livet av store mengder flaggermus om vinteren («white-nose syndrome»). Denne soppen ble antakelig innført til Amerika fra Europa, slik at flaggermusene ikke har rukket å tilpasse seg den. Klimaendringer kan også tenkes å få store konsekvenser for flaggermusbestander.

Av de cirka 1439 artene i verden (tallet varierer noe mellom ulike kilder, og nye arter oppdages stadig) regner International Union for Conservation of Nature (IUCN) 186 som truet av utryddelse, 23 som kritisk truet (critically threatened, CR), 56 som sterkt truet (endangered, EN) og 107 som sårbare (vulnerable, VU). Fem arter er utdødd. For 270 arter regnes bestandene som nedadgående, mens kun ni arter har økende bestander. Kunnskap og data for bestander mangler imidlertid for veldig mange arter.

I Norge er tolv arter flaggermus funnet, alle i familien glattsnuter (Vespertilionidae).

Symbolikk og overtro

Flaggermus har flere uvante egenskaper: de er de eneste pattedyr som kan fly, de «ser» med hørselen, de kan bli svært gamle, og de henger med hodet ned. Dessuten er de nattaktive (som mange pattedyr), og sees derfor oftest som skygger på himmelen. Flaggermus brukes ofte i skrekkfilmer, ikke minst for å skape gysninger av noe ukontrollerbart om natten. Skrekk og fobier for flaggermus er ikke særlig utbredt i Norge, og det er heller ingen grunn til å være redd for flaggermus. Selv om de er vanskelige å se for mennesker, «ser» flaggermusene alltid oss med sin ekkonavigering, og de kolliderer derfor ikke med folk.

Opp gjennom historien har flaggermus påkalt både beundring og frykt. Romeren Basilius mente at flaggermus var i slekt med djevelen. I kristen kunst framstilles ofte djevelen og hans følgesvenner med flaggermusvinger, mens engler utstyres med fuglevinger. Hos andre folk ble flaggermus assosiert med overnaturlige egenskaper og derfor gjerne brukt i amuletter. Medisinske oppskrifter fra arabiske leger inneholdt ofte deler av flaggermus, og i middelalderen kunne slike deler også finnes i europeiske apoteker.

Folk i andre verdensdeler enn Europa hadde ofte et mer positivt syn på flaggermus. De var viktige i gamle, mellom-amerikanske religioner, og mayaene hadde en hieroglyf med symbol for flaggermus. I Kina og Japan er flaggermus et symbol for lykke, rikdom og et langt liv.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Altringham, John D. 2011. Bats, From Evolution to Conservation. Oxford University Press, Oxford (Second Edition).
  • Griffin, Donald Redfield. 1965. Å se med hørselen. Cappelens Realbøker, J. W. Cappelens Forlag, Oslo.
  • Isaksen, Kjell. 2007. Ekkolokalisering hos flaggermus: virkemåte og artsbestemmelse. Fauna 60 (3-4): 153-165.
  • Macdonald, David Whyte og Sasha Norris. 2001. The New Encyclopedia of Mammals. Oxford University Press, Oxford.
  • Schober, Wilfried & Eckard Grimmberger. 1997. The Bats of Europe & North America. TFH Publications Inc., Neptune City.

Faktaboks

flaggermus
Chiroptera
Artsdatabanken-ID
298
GBIF-ID
734

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg