Flaggermus. Skjelett og flygehud hos en flaggermus.

KF-bok. begrenset

Flaggermus. Ansiktet hos to tropiske arter av falske hesteskoneser, Hipposideridae, med store, lydoppfangende ører og nesefolder som modulerer ultralydbølger.

KF-bok. begrenset

Flaggermus. Ekkopeiling.

KF-bok. begrenset

Flaggermus. Spor etter en løpende flaggermus.

KF-bok. begrenset

Flaggermus, pattedyrorden med ca. 950 nålevende arter; de eneste pattedyrene som virkelig kan fly. Flaggermus er aktive stort sett bare om natten.

Mellom kroppen og lemmene er det spent ut en nesten naken og meget nerverik hudfold, flygehuden. Huden er meget tynn og elastisk og kan spiles ut av de sterkt forlengede forlemmene. Særlig mellomhåndens og fingrenes knokler er påfallende lange og innesluttet i flygehuden som spilene i en paraply. Tommelfingeren er fri, likeledes selve foten, og verken tommelfingeren eller tærne er forlenget. Ved hjelp av tommel og bakføtter kan flaggermusene krype og klatre, men temmelig ubehjelpelig. Alle flaggermusarter i Norge har en nokså lang hale, og også mellom den og baklemmene er flygehuden utspent. Hodet er langstrakt. Kroppen er kort og sammentrengt og, hos våre arter, på størrelse med en tommelfinger. Halsen er kort. Tennene er bygd som hos insekteterne, og deres antall er varierende fra 24 til 38.

Alle flaggermus kan se, men synet er hos de fleste artene lite utviklet og brukes trolig bare til grov-orientering. Bare hos flygehundene (underordenen storflaggermus) ser synet ut til å være en viktig orienteringssans. Både under flygingen og under jakten orienterer flaggermusene seg ellers ved hjelp av hørselen (ekko-lokalisering). Kjent er L. Spallanzanis 200 år gamle forsøk. Han klebet igjen øynene på noen flaggermus og slapp dem løs i et værelse hvor det var spent ut fine snorer mellom veggene. Flaggermusene støtte under sin flukt ikke på en eneste snor, noe de derimot gjorde når ørene ble tettet igjen. Undersøkelser har vist at flaggermus under flukten uavbrutt sender ut korte skrik med svingetall høyere enn vårt øre kan oppfatte, vanligvis fra 30 000 til 70 000 hertz. Når lyden treffer en fast gjenstand, blir den reflektert og oppfanget av flaggermusøret. Det er funnet at insektspisende flaggermus kan oppdage og unnvike tråder som bare er 0,1 mm tykke.

Flaggermus lever av insekter eller frukt; noen også av nektar, pollen, fisk, fugl eller pattedyr. Mange flaggermusarter er viktige for bestøvning og frøspredning hos planter. Underordenen storflaggermus, eller flygehunder, omfatter fruktetende arter i den gamle verdens troper og subtroper. De kan bli 30 cm lange, med et vingespenn på opptil 2 m og kan gjøre stor skade i fruktplantasjer. De øvrige flaggermusartene, hvorav de fleste lever av insekter, regnes med til småflaggermusene. Av disse finnes noen få fruktetere i tropisk Sør-Amerika, samt noen bloddrikkende arter i Mellom- og Sør-Amerika. Bloddrikkerne, hvorav slekten Desmodus er best kjent, gjennomborer huden, særlig hos hovdyr, med sine spisse tenner; magesekken er tilpasset næring i form av blod. De kan overføre farlige, sykdomfrembringende mikroorganismer, bl.a. rabies-virus (se også ekte vampyrer).

Flaggermusene har et enormt næringsbehov. Tarmkanalen er kort, maten passerer fort gjennom den, og flaggermusene leverer derfor i forhold til sin størrelse store mengder gjødsel. I grotter hvor flaggermus har holdt til gjennom lengre tid, kan det oppsamles svære avleiringer av salpeterrik flaggermusgjødsel, chiropteritt.

Alle flaggermus i Norge har vinterdvale. Under dvalen synker kroppstemperaturen sterkt, helt ned mot 0 °C, i enkelte tilfeller ned til −5 °C, uten at døden inntrer. Også åndedrettet blir langsomt; det kan gå 15 minutter eller mer mellom hvert åndedrag. Hjertepulsen synker til ca. 20 slag i minuttet.

Flaggermusene parer seg om høsten, oftest i oktober, men fosterutviklingen starter først etter vinterdvalen (se innplanting, forsinket). Norske arter føder sine unger i juni eller begynnelsen av juli. Nordflaggermus får bare én unge. I de første par ukene bæres den av moren under flukten.

Ordenen flaggermus deles inn i to underordener: storflaggermus (Macrochiroptera) med ca. 170 arter, alle i familien flygehunder, og småflaggermus (Microchiroptera) med om lag 780 arter fordelt på 18 familier. Ordenen består således av rundt 1/5 av alle pattedyrarter; bare ordenen gnagere har flere arter.

De fleste flaggermusene lever i tropiske eller subtropiske strøk. Men det finnes arter i nesten alle deler av verden, med unntak av noen fjerntliggende øyer og områdene helt mot nord og sør. Mange arter av flaggermus er truet av utryddelse, og 8 av de norske artene står på den siste nasjonale rødlisten (se truede arter).

I Norge er det funnet 13 arter flaggermus, som alle tilhører familien glattneseflaggermus (Vespertilionidae) i underordenen småflaggermus: vannflaggermus, brandtflaggermus, børsteflaggermus, skjeggflaggermus, skimmelflaggermus, storflaggermus, nordflaggermus, dvergflaggermus, trollflaggermus, tusseflaggermuslangøreflaggermusbredøreflaggermus og sørflaggermus.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.