Stormusøre av . Gjengitt med tillatelse

flaggermus

Middelhavshesteskonese, en middelsstor insektspiser.
Rhinolophus euryale
Lisens: Gjengitt med tillatelse
Grålangøre har veldig store ører og lytter etter lyder som insektene lager
Plecotus austriacus
Lisens: Gjengitt med tillatelse
Portrett av ei sørflaggermus
Eptesicus serotinus
Lisens: Gjengitt med tillatelse
Småmusøre, med rop som sveiper over et stort frekvensområde
Myotis blythi
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Flaggermus. Skjelett og flygehud hos en flaggermus.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Flaggermus er en orden av pattedyr og de eneste pattedyr som kan fly. Flaggermus bruker hørselen til å finne fram i mørket, dette kalles ekkolokalisering. De kan gå i dvale for å overleve ugunstige perioder.

Faktaboks

Etymologi
Chiroptera, av gresk ‘hånd’ og ‘vinge’
Også kjent som

ordenen Chiroptera, skinnvenge

Flaggermus er den nest største ordenen av pattedyr etter gnagerne, med minst 1300 arter. Dermed utgjør de over 20 prosent av alle pattedyr.

Flaggermusenes spesielle og interessante variasjoner og tilpasninger til sine miljøer og levevis overgår det meste man ellers ser blant pattedyr.

Beskrivelse

Ansiktet til to tropiske arter av bladneser (familien Hipposideridae), med store ører og hudfolder rundt nesen som fokuserer lydbølger.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Spor etter en krabbende flaggermus.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

De fleste flaggermus er temmelig små dyr. De varierer i størrelse fra humleflaggermus, med vekt på 1,5–2 gram, til de største flygehundene som veier tusen ganger mer, altså om lag 1,5 kilogram, med et vingespenn på nærmere to meter.

De fleste flaggermus har ganske små øyne, men de er slett ikke blinde. Fruktflaggermus har relativt store øyne, med et lysreflekterende lag i netthinnen. Alle flaggermus har mange følehår rundt på kroppen, også over tærne slik at de kan føle seg fram med føttene.

Hos flaggermus henger kroppsstørrelse, vingelengde, lydfrekvens, øreutforming, byttedyr og jakthabitat nøye sammen.

Vingene

Vingene skiller flaggermus fra andre pattedyr. De dannes fra forlengede armer og fingre, og spesielt andre til femte finger er kraftig forlenget. Disse fingrene øker vingenes areal og gjør at formen kan endres etter behov. Flygehuden er utspent mellom armer, fingre, kroppssider og bakben, og hos mange også mellom føtter og hale. Vingemembranen er ganske tynn, men inneholder både muskler, sener og blodårer. Membranen er svært fleksibel, slik at vinkel og oppdrift kan reguleres

I kvile foldes vingen helt sammen: armen legges inntil kroppsiden, fingrene bøyes bakover i sitt innerste ledd og så fremover i de ytterste leddene. Tommelen er derimot ganske liten og frittstående. Den deltar ikke i flygingens tjeneste, men er nyttig ved klatring.

Føttene

Føttene er hos de fleste arter ganske små og spinkle, men med skarpe klør. De brukes mest til å henge etter. Sener låser tærne slik at flaggermusen ikke bruker energi på å henge opp-ned. Føttene er lite egnet til å gå med, men det finnes arter som er raske også på bakken. Alle artene henger etter bakbena når de kviler, noe som også gjør det lett for dem å komme seg på vingene. De spinkle føttene er en strategi for å redusere vekten.

Flyging

Vingenes form og bæreevne bestemmes av de ulike artenes levemåte. Arter som flyr i åpent luftrom har gjerne lange og smale vinger, og er raske flygere. Arter som flyr i tett skog har gjerne korte og brede vinger, noe som gjør at de kan fly langsomt og er svært manøvreringsdyktige. Det finnes mange variasjoner mellom disse ytterpunktene. Flaggermus flyr på en helt annen måte enn fugler og er mer manøvreringsdyktige, mens fuglene generelt flyr hurtigere.

Større flaggermus flyr i opptil 50 kilometer i timen, mens de raskeste artene, som Tadarida brasiliensis i familien tryneflaggermus skal kunne oppnå hastigheter på 105 kilometer i timen.

Det koster fire ganger mer energi å fly enn å kvile. Dette stiller store krav til hjerte- og pustefrekvens, som øker voldsomt under flyging. Sammenlignet med ikke-flygende pattedyr av samme størrelse, er flaggermusenes hjerte tre ganger større. De har også mer effektivt oksygenopptak.

Levevis

"Brilleflygehund" er ei stor fruktflaggermus fra Australia
Pteropus conspicillatus
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Flaggermus er sosiale dyr som kan leve sammen i store kolonier. De største kan inneholde flere millioner dyr, den største kjente er en grotte i Texas med anslagsvis fire millioner tryneflaggermus (dette tallet har variert voldsomt, fordi det er vanskelig å telle så mange individer). De fleste artene lever i mindre kolonier, fra noen titalls til noen hundre dyr, og enkelte arter lever alene.

Om dagen gjemmer de fleste artene seg vekk; i huler, bergsprekker, hull i trær, under bark, i bygninger og andre skjul. Kun få arter henger ute i det fri, bortsett fra i familien fruktflaggermus der de fleste artene henger høyt oppe i store trær. Noen få fruktflaggermus, i slekten Rousettus, bor i grotter om dagen. Disse bruker tungeklikking som en enkel form for ekkolokalisering, både for å finne frem og for å unngå kollisjoner. En ynglekoloni består av hunner med deres unger, samt et varierende antall hanner. Mange arter som går i dvale om vinteren samler seg gjerne også i store kolonier i grotter eller gruveganger. Slike kolonier kan inneholde flere arter.

Mange flaggermus gjemmer seg vekk på steder der de er ganske trygge, og ved å være nattaktive unngår de mange rovfugler. Risikoen er størst når de flyr ut og inn av gjemmestedene. Da kan de bli utsatt for mange rovdyr; falker, våker, slanger og andre. Flaggermus kan også ha mange parasitter, som lopper, fluer og midd.

Næring

En stor andel, 70 prosent, av alle flaggermusarter lever av insekter og andre leddyr. Små insekter spises gjerne mens flaggermusen flyr, større insekter kan fraktes til et spisested. Noen flaggermus jakter på større byttedyr, som frosk, fisk, øgler, mus og til og med andre flaggermus. Andre lever helt eller i stor grad av planter, i form av nektar, pollen og frukt. Dette gjelder ikke minst fruktflaggermusene, som utelukkende lever av slik føde. Men også i andre flaggermusgrupper, særlig i Amerika, finnes det arter som har spesialisert seg på plantekost.

Enkelte arter som lever av nektar er svært spesialiserte, med en lang tunge som er tilpasset de viktigste fødeplantene. Rekorden for lengst tunge har Anoura fistulata med 85 millimeter. Tungen dens er 150 prosent lengre enn kroppen og må trekkes helt inn mot hjertet for å få plass i kroppen. Flere planter har utviklet blomsterstrukturer som gir ekko, slik at flaggermusene lettere kan oppdage dem. Fruktflaggermus bruker både syn og lukt for å finne sin føde.

Trekk

Enkelte fruktflaggermus trekker over lange avstander, som palmeflygehunden som trekker over store deler av Afrika (avstander på 1500 kilometer er registrert) for å utnytte sesongmessige forekomster av frukt. De fleste mindre arter regnes som stedegne, men det finnes også veldig små flaggermus som trekker over lange avstander, for eksempel trollflaggermus. Slike trekk er nødvendige dersom oppholdsstedene sommer og vinter er forskjellige.

Formering

Flaggermus har en svært langsom formering. Mange arter har forsinket befruktning eller forsinket implantasjon, særlig de som går i vinterdvale. Drektige hunner trenger varme oppholdssteder, slik at de slipper å bruke dvale og dermed forsinke utviklingen av fosteret. De fleste artene får bare én unge i året, enkelte har tvillinger og veldig få kan få mer enn to unger. Hannen bidrar lite til oppfostringen av ungene, selv hos arter som lever i stabile grupper.

Ungen er relativt velutviklet ved fødselen og i stand til å henge etter bakbena, men den er uten pels. Den klamrer seg til moren med både vinger og bakben, og hos noen arter har hunnen også falske spener som ungen biter seg fast i. Moren omfavner gjerne ungen med vingene som beskyttelse mot vær og vind og for å passe på den. Når hun drar ut for å lete etter mat, blir imidlertid ungen som regel etterlatt i kolonien. Ungene i en koloni kan da søke sammen i tette klynger.

Mor og unge kjenner hverandre igjen på lukt og lyd, men det kan nok være vanskelig å finne igjen sin egen unge i et mylder av millioner av flaggermus. Ungen dier til den er omtrent utvokst og flygedyktig, deretter må den klare seg selv. Hos de fleste arter bringer ikke moren fast føde til ungen. Hos små arter kan ungen nå omtrent voksen størrelse på to uker, men dette varierer med temperatur og næringstilgang.

Det kan være stor dødelighet, men de som overlever kan bli mye eldre enn andre pattedyr av lignende størrelse, hele 3,5 ganger eldre. Flaggermus som går i vinterdvale lever gjennomsnittlig seks år lenger enn de som ikke gjør det. En levealder på 10–20 år er slett ikke uvanlig. En minst 41 år gammel skogflaggermus i Russland er den eldste man kjenner.

Dvale

Nordflaggermus i vinterdvale i Samuels gruve på Kongsberg
flaggermus
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Dvale brukes jevnlig av mange flaggermus. På engelsk brukes to ulike navn for dvale; torpor, som kan oversettes med lett dvale og hibernation, som kan oversettes med langvarig dvale eller vinterdvale. Flaggermus er imidlertid veldig fleksible, så egentlig er det en kontinuerlig skala mellom vinterdvale og full våkenhet. Jo dypere dvale, desto mer er kroppsfunksjonene åndedrett, hjerteslag og forbrenning nedsatt. I vinterdvale er kroppen nesten på nullnivå, så bortimot ingen energi forbrukes. Hjertefrekvensen kan gå ned mot ti slag i minuttet, mens den i våken kvile er opp mot 450, og under flyging kanskje 800 slag i minuttet.

Vinterdvalen kan vare i mange måneder, for nordflaggermus i Troms i opptil ni måneder. For en amerikansk art av lignende størrelse er forbruket av fett i dvale beregnet til fire milligram per døgn, slik at et fettlager på 2,5 gram vil kunne vare i nesten to år. Det forutsetter at flaggermusen ikke trenger å våkne opp, fordi hver oppvåkning forbruker mye energi.

Vinterdvale finnes først og fremst hos arter som lever i tempererte strøk, der vinteren ellers ikke er levelig for flaggermus. Reduksjonen i kroppstemperatur blir kontrollert av flaggermusen, og den søker et vinteroppholdssted som passer for arten. Generelt må det være frostfritt, men flere arter tåler noen kuldegrader. Blir det for kaldt kan de forbrenne fett for å holde kroppstemperaturen innenfor det intervallet som er nødvendig. Mange arter våkner opp flere ganger i løpet av vinteren og kan flytte på seg eller drikke vann. Høy luftfuktighet er gunstig for å unngå uttørking av kroppen.

Lett dvale er derimot kortvarig, fra timer til noen dager avhengig av temperaturen i omgivelsene og næringstilgang. Mange flaggermus bruker dette regelmessig og senker kroppsfunksjonene omtrent daglig. Også mange tropiske flaggermus bruker lett dvale.

Ekkolokalisering

Spektrogram over lyder hos tre norske flaggermus: nordflaggermus (nederst), skjeggflaggermus (i midten) og dvergflaggermus (øverst). X-akse = tid i sekunder, Y-akse = frekvens.
Ekkolokalisering.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Ekkolokalisering hos flaggermus

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Ekkolokalisering innebærer at flaggermus roper og lytter etter ekkoet. Dette har medført en mengde spesialiseringer, både til det å lage lyd og til å oppfange og tolke ekkoet. Dette gjør at mange arter ser merkelige ut, hodet deres er mer tilpasset lyd enn syn. Ekkolokalisering gjør at flaggermus kan fly i stummende mørke, de fleste artene er helt nattaktive. Dessuten kan de fange små insekter i stummende mørke.

Det er energikrevende å lage ultralyd, og ekkolokalisering krever mange spesielle tilpasninger og har sine begrensninger. For hver enkelt lyd som produseres må flaggermusen motta og tolke ekkoet. Informasjonen må være ferdig behandlet før neste lyd sendes ut. Ingen flaggermus er blinde, de fleste ser godt i sort-kvitt og kan navigere i terrenget med synet. Fruktflaggermus bruker ikke ekkolokalisering, men avhenger av et svært godt nattesyn.

Ekkolokalisering med ultralyd har kort rekkevidde, oftest kun få meter. Høyere frekvenser gir kortere rekkevidde, men informasjon om flere og mindre detaljer. Når flaggermusen nærmer seg et insekt øker antall lyder per sekund, mens rekkevidden minsker. Rask reaksjons- og manøvreringsevne er derfor påkrevd. Arter som jakter i åpent luftrom bruker gjerne lavere frekvenser med lenger rekkevidde enn arter som jakter i skog.

Vi kan høre flaggermusenes skrik med en ultralyddetektor. Denne omformer den ikke-hørbare ultralyden til hørbar lyd og er et svært nyttig hjelpemiddel.

Systematikk og utvikling

Flaggermus deles i to grupper, basert på nye molekylærgenetiske studier. Det er ikke sikkert at dette er en endelig løsning.

Tidligere ble flaggermus delt inn i to underordener; storflaggermus (megachiroptera, altså fruktflaggermus) og småflaggermus (microchiroptera, alle andre flaggermus).

De eldste kjente fossile flaggermus er cirka 50 millioner år gamle. Blant disse er det arter som kan ha hatt fullt utviklet ekkolokalisering. Det betyr at flaggermus må ha oppstått for minst 65 millioner år siden, altså trolig mens dinosaurene ennå levde.

Utbredelse

Flaggermus er utbredt over det meste av verden, unntatt i polare strøk. De lever i alle mulige habitater, fra tropisk regnskog til ørken. Flest arter finnes rundt ekvator, og det blir færre arter jo lenger nord og sør man reiser. Sør-Amerika, Sørøst-Asia og Afrika sør for Sahara har en veldig stor andel av verdens arter. To områder er spesielt rike på flaggermus; Amazonas og øyriket mellom Asia og Australia.

Fruktflaggermus ser ut til å ha sitt kjerneområde i det sørøstlige Asia. Musøreslekten (Myotis) er både størst og har videst utbredelse i verden med sine 103 arter.

Nytte og trusler

Flaggermus utgjør en svært viktig del av mange økosystemer. De kan holde insektbestander nede, de pollinerer fruktplanter og de sprer frø og bidrar til gjenvekst i skogen. Spesielt i tropiske områder kan fordelene både for oss og økosystemet være enorme og vanskelige å vurdere verdien av. I tillegg kan avføringen brukes som verdifull gjødsel, denne hentes ut av mange grotter spesielt i Asia.

Flaggermus kan også være bærere av sykdommer som kan smitte mennesker, men dette skjer svært sjelden i Europa. En av de mest fryktede er rabies, som kan spres av vampyrflaggermus i Sør- og Mellom-Amerika. Den formen for rabies som kan finnes hos enkelte flaggermus i Europa smitter sjelden til andre dyr og mennesker. Flaggermusenes rolle eller bidrag til zoonoser er fortsatt temmelig uklar, men ettersom jakt på viltkjøtt stadig brer om seg i visse land kan det tenkes at enkelte sykdomsepidemier har startet ved at folk spiser flaggermus.

Det er først og fremst de store flygehundene som blir jaktet på. Enkelte arter er blitt så hardt beskattet at de er på randen av utryddelse. Flaggermus kan også gjøre skade ved å spise av fruktavlinger, men nytteverdien for landbruket er vel så stor.

Status

Tap av leve- og oppholdssteder (både sommer og vinter) er et problem for mange arter. Bruk av plantevernmidler som ødelegger bestander av insekter er også en trussel. Forstyrrelser og jakt påvirker flere arter. I Nord-Amerika sprer en dødelig sopp seg og tar livet av store mengder flaggermus om vinteren («white-nose syndrome»). Klimaendringer kan også tenkes å få store konsekvenser for flaggermusbestander.

Av de cirka 1300 artene i verden (tallet varierer noe mellom ulike kilder og nye arter oppdages stadig) regner International Union for Conservation of Nature (IUCN) 186 som truet av utryddelse, 23 som kritisk truet (critically threatened, CR), 56 som sterkt truet (endangered, EN) og 107 som sårbare (vulnerable, VU). Fem arter er utdødd. For 270 arter regnes bestandene som nedadgående, mens kun ni arter har økende bestander. Kunnskap og data for bestander mangler imidlertid for veldig mange arter.

I Norge er tolv arter flaggermus funnet, alle i familien glattsnuter (Vespertilionidae).

Symbolikk og overtro

Flaggermus har flere uvante egenskaper: de er de eneste pattedyr som kan fly, de «ser» med hørselen, de kan bli svært gamle, og de henger med hodet ned. Dessuten er de nattaktive (som mange pattedyr), og sees derfor oftest som skygger på himmelen. Flaggermus brukes ofte i skrekkfilmer, ikke minst for å skape gysninger av noe ukontrollerbart om natten. Skrekk og fobier for flaggermus er ikke særlig utbredt i Norge, og det er heller ingen grunn til å være redd for flaggermus. Selv om de er vanskelige å se for mennesker, «ser» flaggermusene alltid oss med sin ekkonavigering, og de kolliderer derfor ikke med folk.

Opp gjennom historien har flaggermus påkalt både beundring og frykt. Romeren Basilius mente at flaggermus var i slekt med djevelen. I kristen kunst framstilles ofte djevelen og hans følgesvenner med flaggermusvinger, mens engler utstyres med fuglevinger. Hos andre folk ble flaggermus assosiert med overnaturlige egenskaper og derfor gjerne brukt i amuletter. Medisinske oppskrifter fra arabiske leger inneholdt ofte deler av flaggermus, og i middelalderen kunne slike deler også finnes i europeiske apoteker.

Folk i andre verdensdeler enn Europa hadde ofte et mer positivt syn på flaggermus. De var viktige i gamle, mellom-amerikanske religioner, og mayaene hadde en hieroglyf med symbol for flaggermus. I Kina og Japan er flaggermus et symbol for lykke, rikdom og et langt liv.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Altringham, John D. 2011. Bats, From Evolution to Conservation. Oxford University Press, Oxford (Second Edition).
  • Griffin, Donald Redfield. 1965. Å se med hørselen. Cappelens Realbøker, J. W. Cappelens Forlag, Oslo.
  • Isaksen, Kjell. 2007. Ekkolokalisering hos flaggermus: virkemåte og artsbestemmelse. Fauna 60 (3-4): 153-165.
  • Macdonald, David Whyte og Sasha Norris. 2001. The New Encyclopedia of Mammals. Oxford University Press, Oxford.
  • Schober, Wilfried & Eckard Grimmberger. 1997. The Bats of Europe & North America. TFH Publications Inc., Neptune City.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg