Stormusøre av . Gjengitt med tillatelse

flaggermus

Middelhavshesteskonese, en middelsstor insektspiser
Rhinolophus euryale av . Gjengitt med tillatelse

Flaggermus. Skjelett og flygehud hos en flaggermus.

av . Begrenset gjenbruk

Flaggermus er en orden av pattedyr, og de eneste pattedyrene som kan fly. Flaggermus bruker hørselen til ekkolokalisering, og kan gå i dvale.

Faktaboks

Etymologi
Chiroptera av gresk ‘hånd’ og ‘vinge’
Også kjent som

ordenen Chiroptera, skinnvenge

Flaggermus er den nest største ordenen av pattedyr, etter gnagerne, med minst 1245 arter. Det utgjør over 20 % av alle pattedyr.

Variasjoner og tilpasninger hos flaggermus overgår det meste blant pattedyrene, de har spesielle og interessante tilpasninger til sine miljø og levevis.

Beskrivelse

Ansiktet til to tropiske arter av bladneser (familien Hipposideridae), med store ører og hudfolder rundt nesen som fokuserer lydbølger.

av . Begrenset gjenbruk

Spor etter en krabbende flaggermus.

av . Begrenset gjenbruk

De fleste flaggermus er temmelig små dyr. De varierer i størrelse fra humleflaggermus med vekt på 1,5–2 gram, til de største flygehunder som veier ti ganger mer, altså om lag 1,5 kg, med et vingespenn på nærmere to meter.

De fleste flaggermus har ganske små øyne, men de er slett ikke blinde. Fruktflaggermus har ganske store øyne, med et lysreflekterende lag i netthinna. Flaggermus har mange følehår rundt på kroppen, også over tærne slik at de kan føle seg fram med føttene.

Hos flaggermus henger kroppsstørrelse, vingelengde, lydfrekvens, øreutforming, byttedyr og jakthabitat nøye sammen.

Vingene

Vingene skiller flaggermus fra andre pattedyr. De dannes fra forlengede armer og fingre, og spesielt 2. til 5. finger er kraftig forlenga. Disse fingrene øker vingens areal og gjør at formen kan endres etter behov. Flygehuden er utspent mellom armer, fingre, kroppssider og bakbein, og hos mange også mellom føtter og hale. Vingemembranen er ganske tynn, men inneholder både muskler, sener og blodårer. Den er svært fleksibel, slik at vinkel og oppdrift kan reguleres. I kvile foldes vingen helt sammen: armen legges inntil kroppsiden, fingrene bøyes bakover i sitt innerste ledd og så framover i de ytterste ledd. Tommelen er derimot ganske liten og frittstående. Den deltar ikke i flygingens tjeneste, men er nyttig ved klatring.

Føttene

Føttene er hos de fleste arter ganske små og spinkle, men med skarpe klør. De brukes mest til å henge etter. Sener låser tærne slik at flaggermusen ikke bruker energi på å henge opp-ned. Føttene er lite egna til å gå med, men det finnes arter som er raske også på bakken. Alle artene henger etter bakbeina når de kviler, noe som også gjør det lett for dem å komme seg på vingene. De spinkle føttene er en strategi for å redusere vekta.

Flyvning

Vingenes form og bæreevne bestemmes av de ulike artenes levemåte. Arter som flyr i det åpne luftrom har gjerne lange og smale vinger, og er raske flygere. Arter som flyr i tett skog har gjerne korte og brede vinger, noe som gjør at de kan fly langsomt og er svært manøvreringsdyktige. Det finnes mange variasjoner mellom disse. Flaggermus flyr på en helt annen måte enn fugler og er mer manøvreringsdyktige, mens fuglene generelt flyr hurtigere.

Større flaggermus flyr i opptil 50 km i timen, mens de raskeste artene, som Tadarida brasiliensis i familien tryneflaggermus, skal kunne oppnå hastigheter på 105 km/time.

Det er energikrevende å fly, det koster fire ganger mer energi enn i kvile. Dette stiller store krav til hjerte- og pustefrekvens, som øker voldsomt under flyging. Sammenligna med pattedyr av samme størrelse som ikke flyr, er flaggermusenes hjerte tre ganger større. De har også mer effektivt oksygenopptak.

Levevis

"Brilleflygehund" er ei stor fruktflaggermus fra Australia
Pteropus conspicillatus av . Gjengitt med tillatelse

Flaggermus er sosiale dyr som kan leve sammen i store kolonier. De største kan inneholder flere millioner dyr, den største kjente er ei grotte i Texas med fire millioner tryneflaggermus (dette tallet har variert voldsomt, fordi det er vanskelig å telle så mange flaggermus). De fleste artene lever i mindre kolonier, fra noen titalls til noen hundre dyr, og enkelte arter lever alene.

Om dagen gjemmer de fleste artene seg vekk; i huler, bergsprekker, hull i trær, under bark, i bygninger etc. Kun få arter henger ute i det fri, bortsett fra i familien fruktflaggermus der de fleste artene henger høyt oppe i store trær. Noen få fruktflaggermus (slekten Rousettus) bor i grotter om dagen, disse bruker tungeklikking som en enkel form for ekkolokalisering for å finne fram og unngå kollisjoner. En ynglekoloni består av hunner med deres unger, samt et varierende antall hanner. Mange arter som går i dvale om vinteren samler seg gjerne også i store kolonier i grotter eller gruveganger, disse koloniene kan inneholde flere arter.

Mange flaggermus gjemmer seg vekk på steder der de er ganske trygge, og ved å være nattaktive unngår de mange rovfugler. Risikoen er størst når de flyr ut og inn av gjemmestedene, da kan de bli utsatt for mange rovdyr; falker, våker, slanger og andre. Flaggermus kan også ha mange parasitter, som lopper, fluer og midd.

Næring

En veldig stor andel, 70 %, av alle flaggermusarter lever av insekter og andre leddyr. Små insekter spises gjerne mens flaggermusen flyr, større insekter kan fraktes til et spisested. Noen flaggermus jakter på større byttedyr, som frosk, fisk, øgler, mus og til og med andre flaggermus. Andre lever helt eller i stor grad av planter, i form av nektar, pollen og frukt. Dette gjelder ikke minst fruktflaggermusene, som utelukkende lever av slik føde. Men også i andre flaggermusgrupper, særlig i Amerika, finnes det arter som har spesialisert seg på plantekost.

Enkelte arter som lever av nektar er svært spesialiserte, med en lang tunge som er tilpassa de viktigste fødeplanter. Rekorden for lengst tunge har Anoura fistulata med 85 mm. Tungen dens er 150 % lenger enn kroppen og må trekkes helt inn mot hjertet for å få plass i kroppen. Flere planter har utvikla blomsterstrukturer som gir ekko, slik at flaggermusene lettere kan oppdage dem. Fruktflaggermus bruker både syn og lukt for å finne sin føde.

Trekk

Enkelte fruktflaggermus trekker over lange avstander, som palmeflygehunden som trekker over store deler av Afrika (avstander på 1 500 km er funnet) for å utnytte sesongmessige forekomster av frukt. De fleste mindre arter regnes som stedegne, men det finnes også veldig små flaggermus som trekker over lange avstander. Trollflaggermus er et eksempel på en slik art. Slike trekk er nødvendige dersom oppholdsstedene sommer og vinter er forskjellige.

Formering

Flaggermus har en svært langsom formering. Mange arter har forsinka befruktning eller forsinka implantasjon, særlig de som går i vinterdvale. Drektige hunner trenger varme oppholdssteder, slik at de slipper å bruke dvale og dermed forsinke utviklingen av fosteret. De fleste artene får bare én unge i året, kun få har tvillinger og veldig få arter kan få mer enn to unger. Hannen bidrar lite til oppfostringen av ungene, selv hos arter som lever i stabile grupper.

Ungen er relativt velutvikla ved fødselen og i stand til å henge etter bakbeina, men den er uten pels. Den klamrer seg til mora med både vinger og bakbein, hos noen arter har hunnen også falske spener som ungen biter seg fast i. Mora omfavner gjerne ungen med vingene, som beskyttelse mot vær og vind og for å passe på den. Når hun drar ut for å lete etter mat, blir imidlertid ungen som regel etterlatt i kolonien. Ungene i en koloni kan da søke sammen i tette klynger. Mor og unge kjenner hverandre igjen på lukt og lyd, men det kan nok være vanskelig å finne igjen sin egen unge i et mylder av millioner av flaggermus. Ungen dier til den er omtrent utvokst og flygedyktig, deretter må den klare seg selv. Hos de fleste arter bringer ikke mora annen føde til sin unge. Hos små arter kan ungen nå omtrent voksen størrelse på to uker, men dette varierer med temperatur og næringstilgang.

Det kan være stor dødelighet, men de som overlever kan bli mye eldre enn deres størrelse skulle tilsi. Flaggermus kan bli 3,5 ganger eldre enn andre pattedyr av samme størrelse, og de som går i vinterdvale lever gjennomsnittlig seks år lenger enn de som ikke gjør det. En levealder på 10–20 år er slett ikke uvanlig. En skogflaggermus i Russland er den eldste kjente, og denne ble minst 41 år gammel.

Dvale

Nordflaggermus i vinterdvale i Samuels gruve på Kongsberg
flaggermus av . CC BY NC SA 3.0

Dvale er noe som brukes jevnlig av mange flaggermus. På engelsk brukes to ulike navn for dvale; torpor som vi kan oversette med lett dvale og hibernation som vi kan oversette med langvarig dvale eller vinterdvale. Flaggermus er imidlertid veldig fleksible, så egentlig er det en kontinuerlig skala mellom vinterdvale og full våkenhet. Jo dypere dvale, desto mer er kroppsfunksjonene åndedrett, hjerteslag og forbrenning, nedsatt. I vinterdvale er kroppen nesten på null-nivå, og nesten ingen energi forbrukes. Hjertefrekvensen kan gå ned mot 10 slag i minuttet, mens den i våken kvile er opp mot 450 slag/min., og under flyging kanskje 800 slag/min.

Vinterdvalen kan vare i mange måneder, for nordflaggermus i Troms i opptil ni måneder. For en amerikansk art av lignende størrelse er forbruket av fett i dvale beregnet til 4 mg per døgn, slik at et fettlager på 2,5 g kunne vare i nesten to år. Det forutsetter at ikke flaggermusen trenger å våkne opp, fordi hver oppvåkning forbruker mye energi.

Vinterdvale finnes først og fremst hos arter som lever i tempererte strøk, der vinteren ellers ikke er levelig for flaggermus. Reduksjonen i kroppstemperatur blir kontrollert av flaggermusen og den søker et vinteroppholdssted som passer for arten. Generelt må det være frostfritt, men flere arter tåler noen kuldegrader. Blir det for kaldt kan de forbrenne fett for å holde kroppstemperaturen innenfor det intervallet som er nødvendig. Mange arter våkner opp flere ganger i løpet av vinteren og kan flytte på seg eller drikke vann. Høy luftfuktighet er gunstig for å unngå uttørking av kroppen.

Lett dvale er derimot kortvarig, fra timer til noen dager avhengig av temperaturen i omgivelsene og næringstilgang. Mange flaggermus bruker dette regelmessig, de senker kroppsfunksjonene omtrent daglig. Også mange tropiske flaggermus bruker lett dvale.

Ekkolokalisering

Ekkolokalisering hos flaggermus

av . Begrenset gjenbruk

Flaggermus har ekkolokalisering, altså at de roper og så lytter etter ekkoet for å orientere seg og å finne mat. Dette har medført en mengde spesialiseringer, både til å lage lyd og til å oppfange og tolke ekkoet. Dette gjør at mange arter ser merkelige ut, siden hodet deres er mer tilpasset lyd enn syn. For ikke å bli døve av sitt eget skrik, kan flaggermus trekke de små øreknoklene fra hverandre slik at hørselen reduseres.

Alle flaggermus er nattaktive. Det finnes mange arter av pattedyr som bruker hudfolder til sveve med, disse er gjerne også nattaktive med godt nattesyn. For dyr som ikke bare svever, men også flyr, kan det likevel ha vært for dårlig med godt nattesyn. Derfor gikk trolig utviklingen av ekkolokalisering hånd i hånd med utviklingen av flygeevnen.

Ekkolokalisering gjør at flaggermus ikke bare kan fly i stummende mørke, de kan også fange små insekter i stummende mørke. Tilpasningene til å bruke ekkolokalisering er svært avanserte og varierte.

Det er energikrevende å lage lyd, derfor følger utsendelsen av lyd vingeslagene i letefasen. For hver enkelt lyd som produseres må flaggermusa motta og tolke ekkoet. Det er liten vits å sende ut en ny lyd før den forrige er ferdig behandla.

Ekkolokalisering er godt egna til å unngå hindringer, men ikke like godt egna til å finne fram i landskapet. Til dette brukes nok også synssansen. Flaggermus er ikke blinde, de har et temmelig godt nattsyn i svart-kvitt. Familien fruktflaggermus (med flygehunder) bruker kun synet og har ikke ekkolokalisering. Deres øyne er store og gir godt nattesyn, og enkelte arter har antakelig også delvis fargesyn. Siden alle flaggermus har et felles opphav, er det mulig at fruktflaggermus tidlig skilte seg fra andre familier ved å prioritere synet og tilbakedanne ekkolokaliseringen.

Den første som interesserte seg for hvordan flaggermus kunne finne fram i stummende mørke var Lazzaro Spallanzani. Han fant at flaggermusene fortsatte å fly selv om de ikke kunne se. Men ved svekkelse av hørselen ble dyrene mer eller mindre hjelpeløse. Spallanzani hadde ingen forklaring på hvordan hørselen kunne erstatte synet hos flaggermusene, siden man ikke kunne høre noe lyd fra dem. Derfor ble oppdagelsen latterliggjort, forkastet og glemt. Fysikeren (da studenten) Donald R. Griffin løste problemet på 1930-tallet, da han fikk tilgang til ultralyddetektor. Griffin viste at flaggermusene lagde lyd, og at det var like effektivt å lukke munnen som ørene deres for å ødelegge navigasjonsevnen i mørket.

Bruk av ultralyd

Spektrogram over lyder hos tre norske flaggermus: nordflaggermus (nederst), skjeggflaggermus (i midten) og dvergflaggermus (øverst). X-akse = tid i sekunder, Y-akse = frekvens.
Ekkolokalisering av . CC BY NC SA 3.0

Lydbølger kan beskrives med frekvens og amplityde. Frekvens som angis som Herz, forkortet Hz (1 kHz er tusen Hz), mens amplityde angis som desibel, forkortet dB. Når en lydbølge treffer en gjenstand bøyes den av og endrer retning, en del av denne energien kan kastes tilbake til senderen som et ekko. Dette ekkoet kan brukes til å tolke egenskaper ved gjenstanden. Samme prinsipp utnyttes både i sonar, som bruker lydbølger under vann, og radar, som bruker radiobølger i luft.

I naturen er tannhvaler og flaggermus de fremste ekspertene på å bruke lyd og ekko, både til å navigere og til å skaffe mat.

Flaggermus bruker høyfrekvent lyd (ultralyd), altså lyd som ikke er hørbar for oss. Våre ører kan høre lyder opp til 15 kHz, unge personer helt til 20 kHz. Flaggermus opererer som regel over 20 kHz, i området 20-130 kHz (maksimum 212 kHz).

Lyd beveger seg gjennom luft med ca. 344 meter per sekund, dette er det samme som 34,4 cm per millisekund (ms). I et bestemt medium er hastigheten konstant, men lyden svekkes med avstanden. Kortere bølgelengde betyr økt frekvens, men dette betyr også at lyden svekkes fortere – den har kortere rekkevidde. Reflekterte lydbølger (ekko) beveger seg selvsagt med samme hastighet. For at ikke den utsendte lyden skal overlappe med ekkoet (noe som ville gitt et kaotisk lydbilde), er det begrensa hvor lang en lyd kan være.

En lyd som varer 1 sekund er 344 m lang, men avstanden til gjenstanden kan kun være halvparten av dette (172 m). Derfor bruker flaggermusene svært korte lyder som kun varer noen få millisekunder (1-4 ms), men som er av høy intensitet (100 dB). Slike lyder kan kanskje bedre beskrives som ekstremt korte "smell", det er ikke lyder vi mennesker er vant med å høre. Dersom en lyd varer i 1 ms, må avstanden til en gjenstand være minst 17 cm for at ekkoet ikke skal overlappe med lyden. Flaggermus bruker frekvenser opp til 130 000 Hz, som tilsvarer bølgelengder ned til 2,5 mm. Dette gjør at de kan oppdage egenskaper ved svært små insekter, men den effektive rekkevidden er altså sterkt begrensa.

Hovedtyper hos flaggermus

Grålangøre har veldig store ører og lytter etter lyder som insektene lager
Plecotus austriacus av . Gjengitt med tillatelse

Det finnes tre hovedtyper av ultralyd hos flaggermus: 1) konstant lyd, 2) lyd som går over et bredt spekter av frekvenser eller 3) en kombinasjon av disse. Artene i familien hesteskoneser lager «lange» lyder som består av omtrent en eneste frekvens, de tilhører gruppe 1). På en tidsskala ser slike lyder ut som vannrette streker.

Musører, arter i slekten Myotis, lager svært korte lyder som går over et bredt spekter av frekvenser, de tilhører gruppe 2). På en tidsskala ser slike lyder omtrent ut som loddrette streker, dette kalles også for frekvensmodulasjon. På to millisekunder sveiper disse flaggermusene gjennom et frekvensområde som er dobbelt så stort som det et menneske kan oppfatte. Skjeggflaggermus er et godt eksempel på gruppe 2), den "sveiper" fra ca. 90 til 40 kHz.

Svært mange arter kombinerer disse to lyd-typene, de tilhører gruppe 3). De starter med en lyd som går over flere frekvenser og ender med en lyd som er tilnærmet konstant. På en tidsskala er en slik lyd formet som en "L", den kan minne om ei hockey-kølle. Nordflaggermus er et godt eksempel på gruppe 3).

Saken er selvsagt mer komplisert enn som så. De fleste artene, spesielt i gruppe 3), kan variere sine lyder. De bruker ikke bare en kombinasjon av de to lydtyper, men også begge hver for seg og i mange ulike former. Dette avhenger av kompleksiteten i omgivelsene. I åpent luftrom er lydene gjerne mer eller mindre konstante, dette gir bedre rekkevidde men mindre informasjon. Jo vanskeligere rommet er å navigere, desto brattere blir lydene. Tett skog er et eksempel på et rom som er vanskelig å navigere i. På samme måte blir lydene brattere når ei flaggermus er i ferd med å innhente og fange et insekt, slik at mest mulig informasjon om insektet og dets flygebane kan innhentes.

Ekko med kort rekkevidde

Småmusøre, med rop som sveiper over et stort frekvensområde
Myotis blythi av . Gjengitt med tillatelse

For å gjøre det enda mer komplisert, kan mange arter også endre selve frekvensen noe. Dette brukes kanskje mest når flere flaggermus av samme art jakter samme sted, da for å unngå at flere individer bruker nøyaktig samme frekvens. Dvergflaggermus er et eksempel på en slik art. Og så finnes det flaggermus som i liten grad eller ikke i det hele tatt bruker ekkolokalisering når de jakter. I stedet bruker de den gode hørselen til å lytte etter lyder som insektene selv lager, en ørliten skrapelyd på et blad er nok til å avsløre et insekt. Dette virker dog kun på svært kort avstand, så for eksempel brunlangøre flyr tett på vegetasjonen når den jakter.

Når ei flaggermus nærmer seg et insekt, minker jo avstanden svært fort. Fordi skriket ikke kan overlappe med ekkoet, blir det kortere og kortere ettersom avstanden minker. Det betyr også at flere lyder kan sendes ut per sekund, opptil 200. Fra en ultralyddetektor høres dette for oss nærmest ut som en summetone. For hver lyd som sendes ut må ekkoet mottas og informasjon sendes til hjernen for å tolkes, alt i løpet av noen få millisekunder. Dette er virkelig imponerende av et dyr som veier kun 5 g (som dvergflaggermus).

Griffin undersøkte også flaggermusenes jaktsuksess i fangenskap. En liten amerikansk art som kun veier 3,5 g fanget 175 mygg (0,35 g) på 15 minutter, altså brukte den bare litt over seks sekunder per mygg. Det vil si at den oppdaga, innhenta, fanget og spiste 12 mygg per minutt. Når flaggermusene oppdaga et insekt, lyktes fangsten veldig ofte. Deres svært gode evne til å manøvrere sørger for det. Når den effektive rekkevidden for å ekkolokalisere små insekter kun er få meter, er god reaksjonsevne påkrevd.

For en litt større amerikansk art (7 g) lagde Griffin en hinderløype av tråder i laboratoriet. Disse flaggermusene unngikk uten problemer tråder som var 0,12 mm tykke. Griffin måtte redusere tykkelsen til 0,07 mm (omtrent som et menneskehår) for at flaggermusene ikke skulle oppdage dem. Tråder med en tykkelse på 1 mm ble oppdaga på 185 cm avstand, mens tråder med en tykkelse på 0,18 mm ble oppdaga på 90 cm avstand. Flaggermusene avslørte at de hadde oppdaga tråden ved å øke sendehastigheten, men de svingte ofte ikke unna før de var mye nærmere ("få tommer fra trådene").

Kun en liten del av lydenergien som treffer et insekt blir reflektert, og kun en liten del av den reflekterte energien når fram til flaggermusen som et ekko. Intensiteten til det ekkoet som når flaggermusens ører avtar med fjerde potens av avstanden: et 1 cm stort insekt på to meters avstand gir et ekko som er 1,6 x 105 ganger svakere enn om insektet var på 10 cm avstand. Derfor er flaggermusenes effektive rekkevidde for å fange insekter kun få meter og derfor må skrikene være så sterke.

Støy

Ekkolokaliserende flaggermus må skille mellom ekko fra alt som omgir den. De kan koble sitt eget skrik med ekkoet. De kan også reagere mer på enkelte typer ekko, for eksempel dem som kommer fra foretrukne insekter. Flaggermus kan bli påvirket av støy av ultralyd.

Noen flaggermus sveiper over flere frekvenser (frekvensmodulering). Hesteskoneser bruker en konstant frekvens, mens de lytter etter små forandringer i tonehøyden. Man tror at mange flaggermus, spesielt hesteskoneser, bruker dopplereffekten i sin ekkolokalisering.

Ultralyddetektor

De fleste flaggermus roper hele tiden mens de flyr. Disse ropene er ikke hørbare for det menneskelige øre, men vi kan omforme og høre dem med et hjelpemiddel – en ultralyddetektor. Slike detektorer er blitt et svært nyttig verktøy for å studere flaggermus, både for de litt interesserte og for forskere. Med en slik detektor kan vi oppdage flaggermus uansett hvor mørk natta er, og de er også til hjelp for artsbestemmelsen. Slike detektorer har i veldig stor grad bidratt til å kartlegge flaggermusenes utbredelse.

Det å artsbestemme flaggermus kun på lyd er imidlertid ikke alltid helt enkelt, og enkelte arter er helt umulige å skille (for eksempel skjegg- og skogflaggermus). Det er derfor viktig å skaffe seg erfaring med aktuelle arter og være klar over begrensningene. Det finnes flere metoder for å omforme ultralyd, men for de fleste er en detektor som bruker heterodyne-metoden den enkleste. Det finnes også detektorer som kan kobles til en smarttelefon, som med tilhørende program kan brukes både til å analysere lyder og foreslå art. Disse kan også gjøre opptak av lydene og vise spektrogrammer, dette gjør læringen enklere. I tillegg finnes det detektorer med dataloggere, som kan stå ute i ukesvis, for ikke å si månedsvis, og registrere lyder fra flaggermus.

Systematikk og opphav

Flaggermus deles i to grupper, basert på nye molekylærgenetiske studier (fylogenetisk komparativ metode).

Tidligere ble ordenen flaggermus delt inn i to underordener; storflaggermus (megachiroptera, altså fruktflaggermus) og småflaggermus (microchiroptera, altså andre flaggermus).

De eldste kjente fossile flaggermus er ca. 50 millioner år gamle. Blant disse er det arter som kan ha hatt fullt utvikla ekkolokalisering. Det betyr at flaggermus må ha oppstått for minst 65 millioner år siden, altså trolig mens dinosaurene ennå levde.

Utbredelse

Flaggermus lever i alle mulige habitater, fra tropisk regnskog til ørken.

Flaggermus er utbredt over det meste av verden, unntatt i polare strøk. Flest arter finnes rundt ekvator, og det blir færre arter jo lenger nord og sør man reiser. Sør-Amerika, Sørøst-Asia og Afrika sør for Sahara har en veldig stor andel av verdens arter. Spesielt to områder er spesielt rike på flaggermus; Amazonas og øyriket mellom Asia og Australia. Fruktflaggermus ser ut til å ha sitt kjerneområde i sistnevnte øyrike. Musøre-slekten (Myotis) er både størst og har videst utbredelse i verden, med sine 103 arter.

Nytte og trusler

De utgjør en svært viktig del av mange økosystemer. De kan holde insektbestander nede, de pollinerer fruktplanter og de sprer frø og bidrar til gjenvekst i skogen. Spesielt i tropiske områder kan fordelene både for oss og økosystemet være enorme og vanskelige å vurdere verdien av. I tillegg kan avføringen deres brukes som verdifull gjødsel, og denne hentes ut av mange grotter, spesielt i Asia.

De kan også være bærere av sykdommer som kan smitte mennesker, men dette skjer svært sjelden i Europa. En av de mest fryktede sykdommer er rabies, som kan spres av vampyrflaggermus i Sør- og Mellom-Amerika. Den form for rabies som kan finnes hos enkelte flaggermus i Europa, smitter sjelden til andre dyr og mennesker. Flaggermusenes rolle eller bidrag til zoonoser er fortsatt temmelig uklar, men ettersom jakt på viltkjøtt stadig brer om seg i visse land kan det tenkes at enkelte sykdomsepidemier har starta ved at folk spiser flaggermus.

Det er først og fremst de store flygehundene som blir jakta på. Enkelte arter er blitt så hardt beskatta at de er på randen av utryddelse. Flaggermus kan også gjøre skade for landbruket, ved å spise av fruktavlinger, men nytteverdien for landbruket er vel så stor.

Status

Tap av leve- og oppholdssteder (både sommer og vinter) er et problem for mange arter. Bruk av plantevernmidler som ødelegger bestander av insekter er også en trussel. Forstyrrelser og jakt påvirker flere arter. I Nord-Amerika sprer en dødelig sopp seg og tar livet av store mengder flaggermus om vinteren ("white-nose syndrome"). Klimaendringer kan også tenkes å få store konsekvenser for bestander av flaggermus.

Av de ca. 1245 artene i verden (tallet varierer noe mellom ulike kilder og nye arter oppdages stadig) regner IUCN hele 186 som trua av utryddelse: 23 CR (kritisk trua), 56 EN (sterkt trua), 107 VU (sårbare). Fem arter er utdødd. For 270 arter regnes bestandene som nedadgående, mens kun ni arter har økende bestander. Kunnskap og data for bestander mangler imidlertid for veldig mange arter.

I Norge er 12 arter flaggermus funnet, alle i familien glattsnuter (Vespertilionidae).

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Altringham, J.D. 2011. Bats, from evolution to conservation. Oxford University Press, Oxford (second edition).
  • Griffin, D.R. 1965. Å se med hørselen. Cappelens Realbøker, J.W. Cappelens Forlag, Oslo.
  • Isaksen, K. 2007. Ekkolokalisering hos flaggermus: virkemåte og artsbestemmelse. Fauna 60 (3-4): 153-165.
  • Macdonald, D. (red.). 2001. The new encyclopedia of mammals. Oxford University Press, Oxford.
  • Schober, W. & Grimmberger, E. 1997. The bats of Europe & North America. T.F.H. Publications Inc., Neptune City.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg