flaggermus

De fleste flaggermus er temmelig små dyr. De varierer i størrelse fra humleflaggermus, som veier 1,5–2 gram, til de største flygehundene, som kan veie 1,5 kg og som har et vingespenn på nærmere to meter.

De fleste flaggermus har ganske små øyne, men de er slett ikke blinde. Fruktflaggermus har relativt store øyne, med et lysreflekterende lag i netthinnen, noe som gir dem godt nattsyn. Alle flaggermus har mange følehår spredt rundt på kroppen, også over tærne slik at de kan føle seg fram med føttene.

Hos flaggermus som bruker ekkolokalisering henger kroppsstørrelse, vingelengde, lydfrekvens, øreutforming, byttedyr og jakthabitat nøye sammen. Derfor er det også så stor variasjon i flaggermusenes utseende.

Artens levemåte er avgjørende for vingens form og bæreevne. Arter som flyr i åpent luftrom har gjerne lange og smale vinger, de er dermed raske flygere. Arter som flyr i tett skog har gjerne korte og brede vinger, noe som gjør at de både kan fly langsomt og er svært manøvreringsdyktige. Mellom disse ytterpunktene finnes et utall variasjoner. Flaggermus flyr på en helt annen måte enn fugler, som har stive fjær og dermed temmelig stive vinger. Flaggermus er mer manøvreringsdyktige, mens fuglene generelt flyr hurtigere.

Større flaggermus flyr i opptil 50 kilometer i timen, mens de raskeste artene, som Tadarida brasiliensis i familien tryneflaggermus, skal kunne oppnå hastigheter på 105 kilometer i timen.

Det koster fire ganger mer energi å fly enn å kvile. Dette stiller store krav til hjerte- og pustefrekvens, som øker voldsomt under flyging. Et flaggermus-hjerte er tre ganger større enn hjertet til et ikke-flygende pattedyr av samme størrelse. Flaggermus har også et mer effektivt opptak av oksygen.

Flaggermus er sosiale dyr som kan leve sammen i små og store kolonier. Store kolonier kan inneholde flere millioner dyr. Den største kjente kolonien blant små flaggermus er en grotte i Texas med anslagsvis fire millioner tryneflaggermus (dette tallet har variert voldsomt, fordi det er vanskelig å telle så mange individer). I et spesielt område i Zambia samles nærmere 10 millioner palmeflygehunder om høsten. De kommer fra store deler av Afrika. De fleste flaggermus lever dog i mindre kolonier, fra noen titalls til noen hundre dyr, og enkelte arter lever alene.

Om dagen gjemmer de fleste artene seg vekk; i huler, bergsprekker, hull i trær, under bark, i bygninger og andre skjul. Kun få arter henger ute i det fri, bortsett fra de fleste artene i familien fruktflaggermus, som henger høyt oppe i store trær. Noen få fruktflaggermus, i slekten Rousettus, bor i grotter om dagen. Disse bruker tungeklikking som en enkel form for ekkolokalisering, både for å finne frem og for å unngå kollisjoner. En ynglekoloni består av hunner med deres unger, samt et varierende antall hanner. Mange arter som går i dvale om vinteren samler seg gjerne også i store kolonier i grotter eller gruveganger. Slike kolonier kan inneholde flere arter.

Mange flaggermus gjemmer seg vekk på steder der de er ganske trygge for rovdyr, og ved å være nattaktive, unngår de mange rovfugler. Risikoen er størst når de flyr ut av og inn mot gjemmestedene. Da kan de bli utsatt for mange rovdyr; falker, våker, slanger og andre. Flaggermus kan også ha mange parasitter, som lopper, fluer og midd.

Ekkolokalisering innebærer at flaggermus roper og lytter etter ekkoet. Dette har medført en mengde spesialiseringer, både til det å lage lyd og til å oppfange og tolke ekkoet. Dette gjør at mange arter ser merkelige ut, hodet deres er mer tilpasset lyd enn syn. Ekkolokalisering gjør at flaggermus kan fly i stummende mørke, de fleste artene er helt nattaktive. Dessuten kan de fange små insekter i stummende mørke.

Det er energikrevende å lage ultralyd, og ekkolokalisering krever mange spesielle tilpasninger og har sine begrensninger. For hver enkelt lyd som produseres, må flaggermusen motta og tolke ekkoet. Informasjonen må være ferdig behandlet før neste lyd sendes ut. Ingen flaggermus er blinde, de fleste ser godt i svart-kvitt og kan navigere i terrenget med synet. Fruktflaggermus bruker ikke ekkolokalisering, men er avhengige av et svært godt nattesyn.

Ekkolokalisering med ultralyd har kort rekkevidde, oftest kun få meter. Høyere frekvenser gir kortere rekkevidde, men informasjon om flere og mindre detaljer. Når flaggermusen nærmer seg et insekt, øker antall lyder per sekund, mens rekkevidden minsker. Rask reaksjons- og manøvreringsevne er derfor påkrevd. Arter som jakter i åpent luftrom bruker gjerne lavere frekvenser med lenger rekkevidde enn arter som jakter i skog.

Flaggermusenes skrik kan høres med en ultralyddetektor. Denne omformer den ikke-hørbare ultralyden til hørbar lyd og er et svært nyttig hjelpemiddel for å studere flaggermus.

Flaggermusenes systematikk og slektskap er ikke ferdig undersøkt. I dag deles de i to grupper, basert på nye molekylærgenetiske studier:

• yinpterochiroptera (familiene fruktflaggermus, hesteskoneser, bladneser, klaffneser, humleflaggermus og rovflaggermus)
• yangochiroptera (alle andre familier)

Tidligere ble flaggermus delt inn i to underordener; storflaggermus (megachiroptera, altså fruktflaggermus) og småflaggermus (microchiroptera, alle andre flaggermus).

De eldste kjente fossile flaggermus er cirka 50 millioner år gamle. Blant disse er det arter som kan ha hatt fullt utviklet ekkolokalisering. Det betyr at flaggermus må ha oppstått enda tidligere og antakelig for minst 65 millioner år siden, altså trolig mens dinosaurene ennå levde.

Flaggermus er utbredt over det meste av verden, unntatt i polare strøk. De lever i alle mulige habitater, fra tropisk regnskog til ørken. Flest arter finnes rundt ekvator, og det blir færre arter jo lenger nord og sør man reiser. Sør-Amerika, Sørøst-Asia og Afrika sør for Sahara har en veldig stor andel av verdens arter. To områder er spesielt rike på flaggermus; Amazonas og øyriket mellom Asia og Australia.

Fruktflaggermus ser ut til å ha sitt kjerneområde i det sørøstlige Asia. Musøreslekten (Myotis) har både flest arter (103) og videst utbredelse i verden.

Flaggermus utgjør en svært viktig del av mange økosystemer. De kan holde insektbestander nede, de pollinerer fruktplanter og de sprer frø og bidrar til gjenvekst i skogen. Spesielt i tropiske områder kan fordelene både for oss og økosystemet være enorme og vanskelige å vurdere verdien av. I tillegg kan avføringen brukes som verdifull gjødsel (guano), denne hentes ut av mange grotter spesielt i Asia.

Flaggermus kan også være bærere av sykdommer som kan smitte mennesker, men dette skjer svært sjelden i Europa. En av de mest fryktede er rabies, som kan spres av vampyrflaggermus i Sør- og Mellom-Amerika. Den formen for rabies som kan finnes hos enkelte flaggermus i Europa smitter sjelden til andre dyr og mennesker. Flaggermusenes rolle eller bidrag til zoonoser er fortsatt temmelig uklar, men ettersom jakt på viltkjøtt stadig brer om seg i visse land, kan det tenkes at enkelte sykdomsepidemier har startet ved at folk spiser flaggermus eller bruker deler fra flaggermus på andre måter (for eksempel i tradisjonell kinesisk medisin).

Det er først og fremst de store flygehundene som blir jaktet på. Enkelte arter er blitt så hardt beskattet at de er på randen av utryddelse. Flaggermus kan gjøre skade ved å spise av fruktavlinger, men nytteverdien for landbruket er vel så stor.

Tap av leve- og oppholdssteder (både sommer og vinter) er et problem for mange arter. Bruk av plantevernmidler som ødelegger bestander av insekter er også en trussel. Forstyrrelser og jakt påvirker flere arter. I Nord-Amerika sprer en dødelig sopp seg og tar livet av store mengder flaggermus om vinteren («white-nose syndrome»). Denne soppen ble antakelig innført til Amerika fra Europa, slik at flaggermusene ikke har rukket å tilpasse seg den. Klimaendringer kan også tenkes å få store konsekvenser for flaggermusbestander.

Av de cirka 1439 artene i verden (tallet varierer noe mellom ulike kilder, og nye arter oppdages stadig) regner International Union for Conservation of Nature (IUCN) 186 som truet av utryddelse, 23 som kritisk truet (critically threatened, CR), 56 som sterkt truet (endangered, EN) og 107 som sårbare (vulnerable, VU). Fem arter er utdødd. For 270 arter regnes bestandene som nedadgående, mens kun ni arter har økende bestander. Kunnskap og data for bestander mangler imidlertid for veldig mange arter.

I Norge er tolv arter flaggermus funnet, alle i familien glattsnuter (Vespertilionidae).

Flaggermus har flere uvante egenskaper: de er de eneste pattedyr som kan fly, de «ser» med hørselen, de kan bli svært gamle, og de henger med hodet ned. Dessuten er de nattaktive (som mange pattedyr), og sees derfor oftest som skygger på himmelen. Flaggermus brukes ofte i skrekkfilmer, ikke minst for å skape gysninger av noe ukontrollerbart om natten. Skrekk og fobier for flaggermus er ikke særlig utbredt i Norge, og det er heller ingen grunn til å være redd for flaggermus. Selv om de er vanskelige å se for mennesker, «ser» flaggermusene alltid oss med sin ekkonavigering, og de kolliderer derfor ikke med folk.

Opp gjennom historien har flaggermus påkalt både beundring og frykt. Romeren Basilius mente at flaggermus var i slekt med djevelen. I kristen kunst framstilles ofte djevelen og hans følgesvenner med flaggermusvinger, mens engler utstyres med fuglevinger. Hos andre folk ble flaggermus assosiert med overnaturlige egenskaper og derfor gjerne brukt i amuletter. Medisinske oppskrifter fra arabiske leger inneholdt ofte deler av flaggermus, og i middelalderen kunne slike deler også finnes i europeiske apoteker.

Folk i andre verdensdeler enn Europa hadde ofte et mer positivt syn på flaggermus. De var viktige i gamle, mellom-amerikanske religioner, og mayaene hadde en hieroglyf med symbol for flaggermus. I Kina og Japan er flaggermus et symbol for lykke, rikdom og et langt liv.

• flaggermus – symbolikk
• ekkolokalisering hos flaggermus
• flaggermusenes systematikk

• Norsk Zoologisk Forening: Flaggermus
• Eurobats: en samarbeidsavtale om vern av flaggermus i Europa
• Bat Conservation International: flaggermus
• IUCN: Rødlistestatus for ulike flaggermus
• Miljøstatus: Flaggermus i Norge

• Altringham, John D. 2011. Bats, From Evolution to Conservation. Oxford University Press, Oxford (Second Edition).
• Griffin, Donald Redfield. 1965. Å se med hørselen. Cappelens Realbøker, J. W. Cappelens Forlag, Oslo.
• Isaksen, Kjell. 2007. Ekkolokalisering hos flaggermus: virkemåte og artsbestemmelse. Fauna 60 (3-4): 153-165.
• Macdonald, David Whyte og Sasha Norris. 2001. The New Encyclopedia of Mammals. Oxford University Press, Oxford.
• Schober, Wilfried & Eckard Grimmberger. 1997. The Bats of Europe & North America. TFH Publications Inc., Neptune City.