Ekstremiteter, lemmer, fremspring på legemet som først og fremst står i bevegelsens tjeneste. Bevegelsesorganer hos encellede (flimmerhår, flageller, pseudopodier), fangarmer hos maneter, krypefot hos snegl, sugeføtter hos korstroll eller børster hos ormer regnes ikke som ekstremiteter. Først leddormenes parapodier kan sees på som begynnende ekstremiteter. Egentlige ekstremiteter er det bare hos leddyr og virveldyr.

Leddyrenes ekstremiteter er oppbygd av et varierende antall segmenter, forsynt med ytre hudskjelett av kitin. Antall ekstremiteter varierer, og de kan ha svært ulik form og funksjon: følere, kjever, gangføtter, svømmeføtter, gjeller, paringsorganer m.m. Vinger hos leddyr er ikke ekstremiteter, men utviklet på annet grunnlag.

Hos virveldyr er det aldri mer enn to par ekstremiteter: overekstremitetene, forben og vinger, og underekstremitetene, bakben. De er støttet av et leddelt indre skjelett av brusk eller ben, som også tjener som feste for musklene. Også hos virveldyr er ekstremitetene utformet etter sin funksjon: som svømmeorganer, graveredskaper, flygeredskaper osv. Forlemmene hos vidt atskilte grupper (fugl, flaggermus, utdødde flygeøgler, flygefisk) kan være utviklet til passive eller aktive flygeredskaper. Bare hos ganske få virveldyr er ekstremitetene helt redusert (f.eks. slanger).

Fiskenes ekstremiteter er de parede bryst- og bukfinnene. De støttes av kortere brusk- eller benstråler (radier) i sin basale del, og med tynne, lange finnestråler (av horn eller ben) i periferien. Skulderen og særlig bekkenbeltet er forholdsvis enkelt bygd, og som regel kommer de ikke i kontakt med virvelsøylen. Hos fiskene tjener ekstremitetene først og fremst som styre- og stabilisatororganer, da deres viktigste bevegelsesorgan er halen. Som ekstremiteter hos fisk regnes stundom også de uparede finnene.

Hos alle landvirveldyr, inkludert mennesket, er skulder- respektive bekkenbelte og selve ekstremitetene bygd etter samme plan. Skulderbeltet består som regel av tre knokler: skulderblad, scapula, kravebenet, clavicula, og «ravnenebbet», processus coracoideus. Også i bekkenbeltet finner vi tre knokler: tarmbenet, os ilium, underlivsbenet, os pubis, og sittebenet, os ischii. Bekkenbeltet er direkte forbundet med virvelsøylen (lendevirvlene), og skulderbeltet er hos de fleste forent med brystbenet, som igjen er forbundet med virvelsøylen via ribbena. Selve ekstremitetene er ved hjelp av ledd forbundet med beltene.

Både for- og bakekstremitetene er bygd etter samme plan: til skulderbeltet (respektive bekkenbeltet) leddes overarmsbenet, humerus, respektive lårbenet, femur. Så følger to underarmsknokler, radius og ulna (respektive leggknokler, fibula og tibia). Deretter kommer håndrotsknoklene, ossa carpalia, og mellomhåndsknoklene, ossa metacarpalia (respektive fotrots- og mellomfotsknoklene, ossa tarsalia og ossa metatarsalia). Til disse leddes så fingerknoklene (respektive tåknoklene), falangene. Både hånd og fot har opprinnelig 5-strålet ordning. Innenfor denne hovedplanen er ekstremitetene svært varierende utviklet hos de forskjellige landvirveldyr, alt etter deres spesielle levevis.

Oppfatningene om opprinnelsen til ekstremiteter hos virveldyr har skiftet. Sidefold-teorien er den alminneligst anerkjente og går ut på at de parede og uparede finner hos fisk har samme opprinnelse. Mens uparede finner trolig er blitt dannet ved oppdeling av en uparet hudfold som løp langs ryggsiden, rundt bakre kroppsende til analåpningen, er parede finner utviklet fra en paret hudfold som løp med en del på hver side av fiskekroppen fra analåpningen frem til gjelleregionen. Påfallende likhet i anatomisk bygning mellom parede og uparede finner, embryonale anlegg til parede finner, samt en rekke paleontologiske funn av eldre virveldyr støtter opp om teorien.

Overgangen fra fiskenes parede finner til landdyrenes ekstremiteter forklares nå med at landdyrenes ekstremiteter må ha utviklet seg fra kvastfinnede fiskers finner. Skjelettet i de parede finnene hos kvastfinnede fisker viser en oppbygning som stemmer meget vel overens med grunnplanen for skjelettet i landvirveldyrenes lemmer. Den utdødde panserpadden Ichthyostega,kjent fra overdevon på Grønland, representerer en mellomform mellom kvastfinnede fisker og typiske landvirveldyr.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.