Harer, eller harefamilien, pattedyrfamilie i ordenen haredyr . Populært snakker vi om harer og kaniner, der harene generelt er de største og kaninene de minste. "Hare" brukes mest om artene i slekten Lepus, som utgjør omtrent halvparten av artene, mens alle andre slekter kalles for "kaniner " (dette er ikke konsekvent gjennomført i mange arters engelske navn).

Artene i familien har kroppslengde mellom 23 og 68 cm og veier mellom 0,25 og 7 kg. De er karakteristiske med lange bakbein skapt for fart, lange ører og store, høytsittende øyne. Disse egenskapene er mer utvikla hos harer enn hos kaniner. Dette er tilpasninger til å oppdage og unnslippe rovdyr. De store øynene gir godt nattsyn, og de fleste artene er nattaktive. De store ørene, som peker rett opp, kan i varme områder også brukes som radiatorer til å avkjøle kroppen.

Pelsen er tett og myk, oftest i en grå til brun kamuflasjefarge. Hos enkelte arter er pelsen grovere. Halen er svært kort med tykk pels. Pelsen på ørene, hodet og føttene er kort. Noen arter skifter til kvit vinterpels, det finnes også arter som har svarte (melanistiske) former. Vinterpelsen er ellers generelt litt lysere enn sommerpelsen. Rundt øynene er det gjerne en kvit eller gråkvit ring. Hos de fleste arter i slekten Lepus er øretippen svart.

Harer og kaniner lever i nesten alle typer habitater; skog, kratt, grassletter, halvørken og ørken, samt tundra og alpine områder over tregrensa. De finnes fra under havnivå til 5 400 moh på Tibetplatået.

Harer kan løpe fort i lang tid, gjerne i 50 km/t. Disse graver ikke mer enn en grop i bakken til å ligge i, men gjemmer seg gjerne i vegetasjonen. Kaniner er ikke så raske, de fleste skjuler seg i gangsystemer under bakken. Disse graver mange arter ut selv, men duskhalekaniner bruker huler gravd av andre dyr. Rødkaniner skjuler seg i sprekker i berg eller under steiner. Den europeiske kaninen graver ut store gangsystemer, den lever i små grupper som danner store kolonier. Harer som lever i områder med vintersnø kan grave seg ei hule i snøen, noe også vår egen hare gjør.

Alle arter spiser kun vegetasjon, spesielt gras. De spiser grønne plantedeler når de er tilgjengelige, ellers kvister, knopper og tørr vegetasjon. De løfter jevnlig hodet for å se seg rundt etter rovdyr, men fortsetter å tygge. De flykter ikke nødvendigvis umiddelbart dersom et rovdyr oppdages, men kan ligge urørlig i håp om ikke å bli oppdaga. For mange rovdyr og rovfugler er harer og kaniner viktige byttedyr. Det kanskje best kjente eksempelet er bestandssvingningene hos kanadagaupe Lynx canadesis som følger svingningene i bestanden av snøskohare Lepus americanus.

Mange hanner følger gjerne etter en brunstig hunn, slåssingen tar gjerne form av "boksing" og jaging. Drektighetstida varierer mye, mellom 24 og 55 dager, den er lenger hos harer enn hos kaniner. Europeisk kanin har en drektighetstid på 28-30 dager, mens vår hjemlige hare har 42 dager. Kaniner føder gjerne ungene i et reir, de kan være nakne eller tynt behåra og ganske hjelpeløse ved fødselen. Harens unger fødes mer velutvikla med pels og åpne øyne. De fødes oppå bakken, kan løpe etter få timer og begynner å spise planter ei drøy uke gamle. Generelt har artene i familien ganske små kull, 1-3 unger, men kaniner har gjerne større kull enn harer. Enkelte arter får opptil ti unger i kullet. Dieperioden er ganske lang, 1-2 måneder.

Harer og kaniner er stort sett stille, de kommuniserer nokså lite med lyder og grynting. De skriker når de blir skremt eller fanget. De kan varsle fare ved å trampe bakføttene i bakken. De bruker mest bevegelser og kroppsstillinger til å kommunisere med. Kaninene kan leve i kolonier, mens harene som regel lever alene. Ansamlinger av harer forekommer når de beiter.

Harefamilien har vid utbredelse i verden og finnes naturlig på alle kontinenter, unntatt Australia. Den mangler i den sørligste delen av Sør-Amerika og på øyer, deriblant Madagaskar og øyer i Sørøst-Asia. Flere arter er innført til nye land og steder, eksempelvis ble både kanin og hare innført til Australia.

Harer og kaniner er blitt jakta på av mennesker i uminnelige tider og er fortsatt et svært viktig jaktvilt i mange land. Dette var også grunnen til at mange arter er blitt innført til fremmede land. Dette kan føre til en katastrofe for økosystemet, det verste eksempelet er den europeiske kaninen i Australia. Utsettinger kan også spre sykdommer, ødelegge lokale genetiske varianter eller endog konkurrere ut hjemlige arter. Derfor er dette lite ønskelig i dag.

Mange arter er svært vanlige, mens andre er sjeldne og trua eller endog kritisk trua av utryddelse. Hele 30 av de 63 artene er i tilbakegang, det er behov for vern av leveområdene. De resterende artene har vid utbredelse og regnes for å ha stabile bestander. For mange arter mangler det kunnskap, enkelte er sågar nesten helt ukjente. Habitatødeleggelse er den verste trusselen.

Det har vist seg å være notorisk vanskelig å studere slektskapet (taksonomien) i harefamilien, det finnes noe sånt som 63 arter i 11 slekter. De to største slektene er Lepus med 32 arter og Sylvilagus med 18 arter. Hele sju av de elleve slektene inneholder kun én art, de to siste inneholder fire og to arter.

I tillegg er hele 190 arter i 45 slekter kjent som fossiler (kun få av de nålevende artene er kjent som fossiler). De eldste kjente fossiler stammer fra tidlig Eocen. Det regnes som temmelig sikkert at alle artene i familien har et felles opphav. Familien oppsto antakelig i Asia og spredde seg til Europa og Amerika. Harer vandret tilbake fra Amerika og ga opphav til flere av dagens arter i Europa og Asia. Disse vandret så tilbake til Amerika og ga opphav til nye arter der. Store klimaendringer med tilhørende endringer i vegetasjonen, spesielt utbredelsen av grassletter, opp gjennom tidene kan ha ført til store endringer i arters utbredelse og til isolasjon av bestander. Dette har igjen både ført til at arter døde ut og nye arter ble dannet.

Målinger av kraniet har oftest vært brukt for å studere slektskapet, sammen med studier av utseendet (morfologien). I nyere tid er det også gjort molekylær-genetiske studier. Ingen av metodene har gitt sikre svar på slektskapet, spesielt er dette vanskelig innen slekten Lepus. Det er derfor sannsynlig at nye studier kan føre til at enkelte arter blir splitta i flere arter, mens andre blir slått sammen. Det uklare slektskapet mellom sørhare og kapphare er ett eksempel.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.