Mesteparten av ungens utvikling skjer i en pung på morens mage, der ungen dier fra en spene. Til slutt blir den imidlertid for stor for pungen.
Klippewallabyer lever i klipper og ur.
Petrogale sp.

Kenguruer er den største familien av australasiatiske pungdyr, de tilhører ordenen Diprotodontia. I dag finnes det 59 arter i 13 slekter. Omtrent 2/3 av disse lever i Australia, resten på Ny-Guinea og nærliggende øyer. Kun tre arter lever både i Australia og på Ny-Guinea. Kenguruer er de velkjente, hoppende pungdyrene. Alle artene er bygd etter samme form, men det finnes stor variasjon i levevis. Mange arter er tilpasset tørre og karrige omgivelser.

Faktaboks

Uttale
kˈenguruer
Også kjent som

Familien Macropodidae

Kenguruene oppstod i Australia for rundt 25 millioner år siden. Derfra spredde de seg til Ny-Guinea, hvor det utviklet seg mange stedegne arter. Navnet wallaby brukes om mange mindre kenguruer i flere slekter, mens pademeloner brukes om arter i slekten Thylogale. Trekenguruene, slekten Dendrolagus, er nærmest i slekt med klippewallabyene, slekten Petrogale. Kun to arter trekenguru lever i Australia, mens det er åtte arter på Ny-Guinea. Klippewallabyer lever på «øyer» i landskapet (klipper og ur). Det er vanskelig for dem å spre seg mellom slike øyer, spesielt i dag når rødreven er en alvorlig trussel. Derfor er taksonomien deres veldig kompleks, med underarter, kromosomraser og varianter – altså mange ulike stadier av artsdannelse.

Beskrivelse

En flokk av østlig gråkenguru, hunner og en hann.
Macropus giganteus
Rødhals-pademelon er en mindre kenguru som kan veie opptil 9 kg. Den lever i skoger.
Thylogale thetis

Kenguruene er middelsstore til store pungdyr, kroppslengden varierer fra 50 til 340 cm, vekten fra 1 til 90 kg. Mest karakteristisk er de store og kraftige bakbeina som dyret hopper med. Macropod betyr nettopp «stor fot». Frambeina er til sammenligning svært korte hos de fleste artene. Hos trekenguruer er det ikke så stor forskjell i lengden på fram- og bakbein, og frambeina er sterkere. Trekenguruene klatrer mer enn de hopper, klørne er lange og kraftige.

Halen er lang og muskuløs og brukes både som balansestang (eller motvekt) under hopping og som støtte (en tredje fot) når dyret sitter eller «går». Pelsfargen er som regel grå eller brun, med lysere bunnull. Snuten er temmelig lang, mens halsen er kort. Øynene er plassert slik at de dekker en stor del av omgivelsene, og kenguruer har fargesyn. Ørene er lange. Trekenguruer og quokkaen Setonix brachyurus er mer kompakte i de fleste egenskaper.

På frambeina er det fem fingre med velutviklede klør. På bakbeina er fjerde tå mye kraftigere enn de andre tærne, hos mange arter er også femte tå kraftig. Det er disse to tærne som brukes under hoppingen. Andre og tredje tå er små og pakket inn i en hudfold, slik at bare klørne stikker ut. Disse brukes som en kam til å pleie pelsen med. Første tå mangler på bakføttene. Huden på innsiden av beina er spesielt tynn, og under den er det et velutviklet nettverk av blodårer. Dette hjelper til med å kjøle dyret ned, spesielt når det slikker seg på frambeina og spyttet fordamper. Forbrenningen er lavere enn hos placentadyr av samme størrelse, det vil si at kenguruer trenger mindre energi.

Kenguruer beveger seg i karakteristiske hopp der de bruker begge bakbein parallelt. Bekkenet er derfor spesielt godt utviklet, og det er her vi finner kroppens balansepunkt. Sener og muskler i bakføttene samler opp energi fra landingen. Denne energien frigjøres når dyret sparker fra, dermed blir hoppingen veldig energieffektiv. Kenguruer bruker bare halvparten så mye energi som et løpende firbeint pattedyr. Når de setter opp farten, kan de store kenguruene gjøre sprang på over fire meter og komme opp i 55 km/t. Massen av muskler i bakføttene kan utgjøre nesten halvparten av kroppsmassen. Kun trekenguruene kan bruke bakbeina vekselvis når de går. Klippewallabyene kan endre retning midt i et hopp ved hjelp av halen og hopper rundt i bratte fjellvegger og ur.

Hjørnetenner mangler eller er kun svært små. Kinntennene er velutviklede og erstattes når de blir slitt. Når fremre kinntann blir slitt, faller den ut og erstattes av ei ny kinntann bakerst i rekken av kinntenner. Hele rekken flytter seg så framover. Når dyret blir gammelt, kan det ikke lenger dannes nye kinntenner. Det vil derfor dø når de gamle tennene er utslitt. Magen er velutviklet og består av tre kamre, mens endetarm og blindtarm er lite utviklet. Lengden på de ulike avsnittene varierer mellom artene, alt etter deres primære føde. Mikrobiell gjæring av føden skjer hovedsakelig i det fremste magekammer.

Levevis

Kenguruer finnes i et bredt utvalg av habitater, fra lavalpine grasenger til tropiske regnskog, tørr savanne og halvørken. Alle arter lever av vegetabilsk kost; blader og gras. De store kenguruene som lever på sletter, spiser mest gras, mens de mindre wallabyene spiser mest løv. Når slikt er tilgjengelig, spises også blomster, frø, frukt, røtter og alger og, om nødvendig, også tørre, døde blader og til og med kuruker. Maten fintygges før den svelges. Enkelte ganger gulper de opp føde fra magen og tygger den om igjen, funksjonen til dette er uklar. Noen ganger spiser de på åtsler. Det hender også at de fanger og spiser insekter og smådyr, også virveldyr.

Mange arter har en effektiv husholdering av vannet, slik at de ikke trenger å drikke så ofte. Enkelte kan klare seg helt uten annet vann enn det de får gjennom maten eller av og til gjennom å slikke dugg. Andre arter må drikke jevnlig, og noen daglig.

Kenguruene er mest nattaktive. De oppholder seg i skyggen når dagen er på sitt varmeste, men kan være dagaktive på kjølige dager. Flere arter som lever i skog, kan også være temmelig dagaktive. Kenguruer som lever på bakken, skraper gjerne vekk det øverste varme jordlaget før de legger seg ned på siden. Mindre arter kan gjemme seg vekk under vegetasjon eller i huler, klippewallabyer også i fjellsprekker. Kenguruer kan ha mange ulike parasitter, både indre og ytre. Små arter, som wallabyer, kan bli 15 år gamle, mens store arter lever lenger. Rødkenguruen kan bli 27 år gammel.

Kenguruer kommuniserer ved syn, lukt, berøring og lyd. Variasjonen i lyder er imidlertid begrenset. Hunner og unger kaller med spesielle lyder. Kenguruer kan også lage lyd ved å trampe mot bakken eller ei grein, kanskje spesielt for å varsle mot rovdyr. De har mange duftkjertler og kan blande oljesekreter med urin og lort til en sterkt luktende blanding. Kenguruer lever alene eller i små grupper, noen arter kan leve i store løse grupper på over hundre dyr.

Mange predatorer kan spise kenguruer, avhengig av størrelsen; dingo, rovpungdyr, store ugler og rovfugler, slanger, store øgler og krokodiller. I dag også forvillede hunder, katter og rødrever. Det er tillatt å jakte på noen arter av de største kenguruene, som blir felt i store antall.

Formering

Pungdyr fødes på et meget tidlig stadium mens de er lite utviklet. Denne nyfødte kenguru-ungen kan få plass i fingerbølet. Vel inne i pungen suger ungen seg fast til en spene.

Av /NTB Scanpix ※.
Kenguruer slikker seg på frambein når det er varmt. Når spyttet fordamper hjelper det til med å holde kroppstemperaturen nede.
Av .
Lisens: CC BY ND 2.0

De fleste artene kan formere seg gjennom hele året, mens noen har sesongmessig formering. Hos alle arter har hunnen en velutviklet pung som åpner framover og som inneholder fire spener. Rundt kanten av pungen er det en muskel som kan strammes for å lukke den. Hunnen parer seg like etter fødselen, men fosteret går i dvale (diapause) til ungen forlater pungen. Hunnen blir gjerne kjønnsmoden rundt ett år gammel, mens hannen trenger lengre tid. Hos store kenguruer blir ikke hannen kjønnsmoden før den er nærmere to år gammel. Hos hunnen er det kun ett egg som modnes om gangen, og dermed kun én unge som fødes. Tvillinger kan dog forekomme en sjelden gang hos noen arter.

Drektighetstiden er rundt 30 dager, lengst hos trekenguruer med 45 dager. Hos alle arter fødes ungen på et lignende, tidlig utviklingsstadium, den veier 0,3–0,9 gram. Ungen oppholder seg 4–11 måneder i pungen, lengst hos store arter. Etter at den har forlatt pungen, dier den fortsatt en periode, fra to uker til seks måneder avhengig av art. Hos noen arter begynner ungen så straks å følge moren, mens hunnen hos noen arter gjemmer ungen i et skjul mens hun er ute og spiser. Dødeligheten blant ungene er stor. Se også pungdyr.

Hanner sloss ved å «bokse» «bryte» med hverandre, og ved å sparke hverandre i magen med bakbeina. Før det går så langt, prøver de å skremme hverandre ved å gjøre seg så store de kan og vise fram de store musklene i skuldre og armer. Slik etablerer de et dominanshierarki, hvor den dominante hannen parer seg med flest mottakelige hunner og derfor får flest avkom. Hannen klarer imidlertid ikke å monopolisere hunnene fullstendig.

Kenguruene er spesielle siden mange arter fortsetter å vokse også etter at de er blitt voksne. Hanner vokser betydelig mer enn hunner, og hos de største artene kan hannen veie seks ganger mer enn hunnen. Dette er den største kjønnsdimorfismen som finnes blant landlevende pattedyr. Hannene blir spesielt muskuløse i forkropp og frambein, som altså brukes når de slåss om hunner.

Status

Kenguruer. Tre røde kjempekenguruer (hunner) fotografert i New South Wales. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Europeernes ankomst og utbredelsen av landbruk og beitedyr fikk store konsekvenser for Australias fauna. Hundretusenvis av pungdyr ble fanget, skutt eller forgiftet, ettersom de ble ansett som skadedyr. Pungdyrene er nå beskyttet ved lov, men fortsatt tillates felling av store antall. Ødeleggelse av habitater og innførte arter er en stadig trussel. Flere arter drar nytte av kunstige vannhull anlagt for husdyr, og mange har fortsatt en ganske vid utbredelse.

Kenguruer kan oppnå høye tettheter, sågar på golfbaner. Da kommer de ofte i konflikt med mennesker, og mange blir drept i biltrafikken. Flere arter blir jaktet på for kjøtt og pels. På Ny-Guinea har intens jakt og nedhogging av skoger redusert mange bestander, samtidig som kunnskapen er svært mangelfull.

To arter pungdyr er kritisk truet (CR), 8 er truet (EN) og 8 er sårbare (VU).

Litteratur

  • Eldridge, M.D.B. & Coulson, G.M. 2015. Family Macropodidae (Kangaroos and wallabies). S. 630-735 i: Wilson, D.E. & Mittermeier, R.A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.

Kommentarer (4)

skrev Eva Lyngved

Hei. Det er en liten diskusjon her. Har hannkenguruen også en pung som hunnen har? Vi forstår jo mammans funksjon, men er lommen også til praktisk bruk? For eksempel til å bære ting i? Blir glad for svar for vi kan ikke finne ut av det noe sted.

svarte Mari Paus

Hei! Takk for kommentaren. Vi har desverre ikke en fagansvarlig for dette området for øyeblikket, så vi kan ikke svare deg på dette nå. Mvh. Mari Paus

skrev Sverre Olav Lundal

Det er nokre spesielle sider ved kenguruen som ikkje kjem fram i artikkelen. Etter at den knøttlitle nyfødde ungen har festa seg til ei av dei fire pattane i pungen, bir hoa drektig att. Fosteret veks ei veke, men så blir vekstensett på vent, og fosteret veks ikkje meir før den diande ungen byrjar å ta seg seg turar ut av pungen. Når den andre ungen blir fødd etter ei drektighetstid på 30 dagar, kryp han oppi pungen og festar seg til ei annan patte. Så ammar mora begge ungane, og dei får den første tida kvar sin type mjølk, ulik både i mengd og samansetjing.Frå ein artikkel påJehovas vitners nettsider: http://wol.jw.org/no/wol/d/r3/lp-n/102000247

svarte Mari Paus

Hei! Takk for kommentaren. Når en fagansvarlig er på plass vil vi jobbe videre med artikkelen. Mvh. Mari Paus

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg