Virvelsøylen. Til venstre: sett forfra. – Til høyre: fra siden, gjennomskåret.
Virvelsøylen, eller ryggraden, er en søyle av forbundne virvler (vertebrae), som går langs dyrets ryggside fra hodeskallen til halespissen. Virvelsøylen er karakteristisk for virveldyr. Virvlene sitter inntil hverandre og holdes sammen i en sammenhengende søyle av mellomvirvelskiver som består av trådbrusk og som ligger mellom selve virvlene. Virvelsøylen er avstivet med tallrike bindevevsbånd mellom de enkelte virvlene.
Virvelsøylen erstatter ryggstrengen (chorda dorsalis), som i fosterlivet utgjør det primære akseskjelettet. Virvelsøylen formes omkring ryggstrengen, som fortrenges, så bare rester finnes bevart i mellomvirvelskivene. Dette gjelder for eksempel mennesket, der hver mellomvirvelskive inneholder en slimaktig kjerne, nucleus pulposus. Denne kjernen fungerer som en væskepute under høyt trykk. Hos fugler forsvinner ryggstrengen fullstendig. Hos rundmunner og stør og andre urgamle fisketyper forblir ryggstrengen et fremtredende støtteorgan også i det voksne dyret. Fra og med ekte benfisk og hos firføttinger har virvelsøylen overtatt som endelig aksialt støtteorgan.
I motsetning til ryggstrengen utvikles virvelsøylen etter et segmentert mønster (metameri). Virveldyrenes kroppsmuskulatur vokser frem i samsvar med de opprinnelige kroppsavsnittene hos det unge fosteret, kalt myomer. I hovedtrekk oppstår hver enkelt virvel ved sammensmeltning av anlegg fra to avsnitt, eller ursegmenter, som ligger inntil hverandre. Virvlene blir dermed liggende mellom hvert segment med muskler og nerver slik at muskelfibrer i ett muskelsegment kan bindes til suksessive virvler.
Antall virvler hos det voksne dyret samsvarer med tallet på ursegmenter. Rundmunner er virveldyr med ufullstendige virvler; de har innenfor hvert ursegment ovenpå ryggstrengen to bruskbuer som omgir og beskytter ryggmargen. Stører har bruskbuer også på ryggstrengens underside.
Hos benfisk skjer det en fullstendig forbening i og omkring ryggstrengens skjede som grunnlag for virveldannelsen. Benfiskenes virvler består av et virvellegeme (centrum), som på ryggsiden har en nevralbue omkring ryggmargen, i haleregionen er det dessuten på buksiden en hemalbue som omslutter et langsgående blodårer.
En typisk pattedyrvirvel består av en kort, massiv sylinder, virvellegemet, som vender fremover, og en virvelbue, som vender bakover. Sammen omslutter de virvelhullet. Alle virvelhullene i fellesskap danner den sammenhengende virvelkanalen for ryggmargen.
Virvellegemet er formet slik at de enkelte virvler best mulig ledder mot hverandre, så stabilitet forenes med bøyelighet. Hos de fleste pattedyr og mennesket er virvellegemet avflatet foran og bak (acoele virvler), mens de hos de fleste benfisk er uthulet på begge endeflatene (amficoele virvler). Hos noen padder og mange krypdyr er virvelens forreste flate uthulet og den bakerste flaten halvkuleformet (procoele virvler). Det motsatte, med bakerste flate uthulet og den forreste konveks, forekommer hos en del krypdyr og fisk (opisthocoele virvler). Flatene mellom fuglenes halsvirvler er formet som sadelflater (heterocoele virvler).
Hos pattedyr er virvelsøylen inndelt i tydelige regioner, og antall virvler i hver region er nokså konstant (hval, dovendyr, beltedyr og maurslukere er blant de få unntakene). Fordelingen følger gjerne dette mønsteret:
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.