Knølhval spiser sild ved Kvaløya utenfor Tromsø.
Knølhval av . CC BY NC SA 3.0
Tegningene under halefinnen er unike for hvert individ av knølhval. Forskere samler inn slike bilder for å kartlegge knølhvalens vandringer. 
av . CC BY NC SA 3.0

Knølhval er en bardehvalart i familien finnhvaler. Hodet og kantene av forlemmene er besatt med iøynefallende, vortelignende utvekster eller «knøler», som arten har fått navnet sitt etter. Den kan bli 16–17 meter lang og 30–40 tonn tung.

Faktaboks

Også kjent som
Megaptera novaeangliae

Krill er knølhvalens viktigste mat, men den spiser også fisk, særlig lodde og sild.

Knølhvalen kan bli 70 år gammel, og de voksne hunnene får en enkelt kalv hvert andre eller tredje år.

Knølhvalen finnes i alle hav, både på den nordlige og sørlige halvkule. De ulike bestandene beiter og yngler på egne områder, og kan også variere i farge. Knølhvalene foretar regelmessige vandringer mellom sommeropphold på høye breddegrader der det er mye næring, og vinteropphold i varmere farvann der kalving og paring skjer.

Det ble drevet fangst av knølhval i norske farvann fra 1881 til 1955, da arten ble fredet i Nord-Atlanteren. I dag er knølhvalen viktig for økoturisme basert på hvalsafari om vinteren i Nord-Norge.

Beskrivelse

Knølhvalen har en plump kroppsbygning sammenlignet med de andre finnhvalene. Karakteristisk er også de lange forlemmene (sveivene), som er omtrent en tredjedel av den totale kroppslengden. Knølhvalen latinske slektsnavn Megaptera betyr «store vinger» og gjenspeiler naturligvis de lange sveivene. Både buken og sveivene er lyse, mens ryggsiden er svart.

Bardene (270–400 på hver side) er svarte, og ryggfinnen er liten. Når den dykker løfter den halefinnen over vannflata. Fargemønsteret på undersida av halefinnen, med individuelle variasjoner fra helt svart til helt hvit, kan brukes til å gjenkjenne enkeltindivider.

Knølhvalen kan bli 16–17 meter lang og 30–40 tonn tung. Hunnene blir en til 1,5 meter større enn hannene, men det er ellers ingen åpenbare forskjeller i utseende mellom kjønnene.

Levevis

Knølhvalen finnes både i små og større ustabile grupper, både i yngle- og beiteområdene. Knølhvalen holder seg både i åpne farvann og kystnært. Den kan komme opp i 15 knops fart hvis nødvendig. Vanligvis holder den rundt 4 knop, og når den dykker går den sjelden dypere enn 200 meter. Dykkenes varighet er vanligvis 6–7 minutter. Også lengre og antagelig dypere dykk på 15–30 minutter er observert.

Knølhvalen foretar regelmessige vandringer mellom sommeropphold på høye nordlige og sørlige breddegrader med stor biologisk produksjon, og vinteropphold i tropiske og subtropiske farvann. Dette er artens nærings- og forplantningsvandringer. På grunn av de sesongmessige vandringene lever populasjonene på den nordlige og sørlige halvkule både i Stillehavet og Atlanterhavet adskilt.

Beitevaner

To knølhvaler på matjakt i Barentshavet.
Knølkjeft av . Gjengitt med tillatelse

På den sørlige halvkulen spiser knølhvalen nesten bare krill. Også i Nord-Atlanteren er krill knølhvalens viktigste byttedyr, særlig på våren og forsommeren. Videre utover i beitesesongen spiser den også en god del fisk, særlig lodde og sild, men antakelig også noe makrell og tobis.

Knølhvalene beiter ved å fylle munnen med vann og åte, for så å presse vannet ut gjennom bardene som fungerer som en sil. Før de tar en slik munnfull pleier knølhvalene gjerne å konsentrere byttedyrene ved hjelp av en helt unik og artsspesifikk teknikk: De går i ring rundt åtestimen, gjerne flere hvaler sammen, samtidig som de slipper ut luft gjennom blåsehullet. Denne «boblegardinen» blir etter hvert trangere og trangere, og til slutt går hvalene rett gjennom stimen og tar seg en munnfull. Det meste av beitingen skjer ved overflaten, og må derfor tilpasses eventuelle døgnvandringer hos byttedyrene. Det kan også hende at sultne knølhvaler dykker ned til byttedyr på dypere vann og jager dem opp i vannsøyla før de tar seg en munnfull.

Beiteaktiviteten varierer også med årstida. Som de andre bardehvalartene må knølhvalen i sommerhalvåret ikke bare spise for å dekke det daglige energiforbruket, men også for å bygge opp et solid spekklag som den kan tære på i vinterhalvåret. Om vinteren spiser knølhvalene mye mindre.

Forplanting

Knølhvalen kan bli opptil 70 år gammel, og blir kjønnsmoden mellom fem og syv års alder. De kjønnsmodne hunnene får vanligvis en enkelt unge hvert annet eller hvert tredje år. Paringen skjer på vinteren i varmere strøk på lave breddegrader. Her fødes også kalvene etter en drektighetstid på 11–12 måneder. Knølhvalungen er rundt 5 meter lang ved fødselen, og 8–10 meter lang når den slutter å patte etter om lag 6 måneder.

På yngleområdene er det ofte kamp mellom hannene om de brunstige hunnene. Knølhvalhannene er polygame, det vil si at hver hann parer seg med flere hunner i løpet av paringssesongen på ettervinteren.

Sang

Knølhvalen er også kjent for sin sang – det er hannene som synger, og det antas at sangens viktigste funksjon er å gjøre inntrykk på hunnene når det nærmer seg paringssesong.

Utbredelse og vandringer

To knølhvaler ved Kvaløya utenfor Tromsø.
Knølhvaler av . CC BY NC SA 3.0

I Nord-Atlanteren strekker knølhvalens utbredelse seg fra tropiske farvann og opp til iskanten i Arktis.

Om vinteren er arten først og fremst kjent fra yngleområdene i Det karibiske hav, i noen grad også i farvannene rundt Kapp Verde øyene utafor Afrikas vestkyst.

Om sommeren finnes den særlig i Barentshavet, i farvannene ved Svalbard og Jan Mayen, i Norskehavet, i områdene rundt Island og langs kysten av Øst-Grønland, og langs hele østkysten av Canada opp til de arktiske områdene mellom Canada og Vest-Grønland. De tetteste forekomstene av knølhval i Nord-Atlanteren finner vi ved Island.

Vandringer

Det er påvist at knølhval fra beiteområder både i Barentshavet og i farvannene rundt Island foretar vandringer helt ned til øyene i Det Karibiske hav tidlig på vinteren (januar-februar). Her oppholder de seg noen dager eller uker før de igjen setter kursen nordover mot beiteområdene hvor de ankommer i mai til juni. Dette er en tur som utgjør rundt 15 000 kilometer hver vei.

Ikke alle dyrene i nord deltar på vinterens tur sørover, noen forblir på beiteområdene også over vinteren. Antakelig skyldes dette gode forekomster av pelagiske stimfisker som lodde og sild.

Knølhval i Norge

Når knølhvalene returnerer til våre farvann om våren er det først og fremst til områdene utafor kysten av Finnmark og Kolahalvøya, rundt Bjørnøya og videre oppover mot Svalbard hvor de beiter på krill i mai-juli. I august og september forsvinner dyrene fra det sørøstlige Barentshavet og trekker mot områdene nord for Bjørnøya og øst for Svalbard hvor lodda er viktigste byttedyr. Seinere, i oktober-november trekker de igjen ned mot kysten av Nord-Norge hvor de beiter på sild fram til det er på tide å vende nesen sørover mot varmere strøk igjen.

Når silda står nært land kommer også knølhvalene helt inn til kysten, gjerne helt inn i fjordene om vinteren. Dette har gitt grunnlag for en betydelig oppblomstring av økoturisme med hvalsafari som hovedprodukt i Nord-Norge i de seinere år. I tillegg til at knølhvalen løfter halefinnen og beiter lett synlig helt øverst i vannsøyla, pleier den også å slå med sveivene og hoppe sjøløst (som laksen).

Bestand

Knølhvalen er en av artene som blir registrert i de regelmessige telletoktene som gjennomføres i Nord-Atlanteren. I norske havområder teller bestanden nå et sted mellom 1000 og 1500 dyr. Mens denne bestanden ser ut til å ha holdt seg nokså stabil i de seinere år, har knølhvalbestanden rundt Island vist en markant økning slik at den nå er oppe i rundt 10 000 dyr.

Fangst

Da metodikk for moderne hvalfangst ble utviklet på kysten av Finnmark i perioden 1864–1904 var det blåhvalen som var hovedmålet. Etter hvert som denne bestanden minket kom også andre og mindre hvalarter i søkelyset. Den første knølhvalen ble skutt i 1881. Etter dette forekom arten regelmessig i fangstene helt fram til 1904 da velbegrunnet bekymring for ressursgrunnlaget gjorde at norske myndigheter stoppet all fangstvirksomhet i området. Da var rundt 1500 knølhvaler tatt.

Grunnet mangel på fett etter første verdenskrig, gjenåpnet norske myndigheter storhvalfangst på norskekysten i 1918, med finnhval som viktigste ressursgrunnlag. Det ble også tatt noen få knølhvaler i denne fangsten (neppe mer enn 50) fram til 1955, da arten ble fredet i Nord-Atlanteren. Etter dette har det ikke vært fanget knølhval i Norge.

Dagens forvaltning av knølhval skjer gjennom Vitenskapskomitéen i Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) og gjennom Den Nord-Atlantiske Sjøpattedyrkommisjonen (NAMMCO). Arten beskattes ikke kommersielt i dag, men lokale hvalfangere på Grønland fanger noen få (inntil 12) knølhvaler hvert år. Både IWC og NAMMCO har slått fast at denne fangsten er bærekraftig.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg