Nice-traktaten, unionsavtale i EU, vedtatt på toppmøtet i Nice, Frankrike, 2000, trådte i kraft 1. februar 2003, avløst av Lisboa-traktaten fra 2009 og ikke lenger virksom. Traktaten gav det juridiske og institusjonelle grunnlaget for EUs medlemsutvidelse øst- og sørover; første pulje omfattet 10 land i 2004. Ratifikasjonsprosessen ble sluttført etter et mellomspill hvor Irland først forkastet traktaten i en folkeavstemning i 2002. Ifølge Nice-traktaten fikk hvert medlemsland én EU-kommissær, med et tak på 27. Om EU skulle få flere medlemsland enn dette, ville kommissærene bli fordelt ved rotasjon. De store medlemslandene mistet dermed sin overvekt i Kommisjonen.

Også sammensetningen av andre av EUs organer ble endret i Nice-traktaten for å tilpasses et større EU. Samtidig la traktaten en ramme for å videreutvikle EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP). Likeså hjemlet den flertallsavgjørelser på en rekke områder hvor hvert medlemsland tidligere hadde hatt vetorett, blant annet i asyl- og innvandringspolitikken.

En plan om å samle Nice-traktaten og de øvrige EU-avtalene i en grunnlovstraktat ble oppgitt etter at folkeavstemninger i Frankrike og Nederland i 2005 forkastet forslaget. Nice-traktaten var dermed fortsatt i kraft til den ble etterfulgt av Lisboa-traktaten i 2009.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.