Nice-traktaten er en unionsavtale i EU som ble vedtatt på toppmøtet i Nice, Frankrike, i 2000 og trådte i kraft 1. februar 2003. Nice-traktaten er avløst av Lisboatraktaten fra 2009, og er ikke lenger virksom. Traktaten gav det juridiske og institusjonelle grunnlaget for EUs medlemsutvidelse øst- og sørover; første pulje omfattet 10 land i 2004. Ratifikasjonsprosessen ble sluttført etter et mellomspill hvor Irland først forkastet traktaten i en folkeavstemning i 2002. Ifølge Nice-traktaten fikk hvert medlemsland én EU-kommissær, med et tak på 27. Om EU skulle få flere medlemsland enn dette, ville kommissærene bli fordelt ved rotasjon. De store medlemslandene mistet dermed sin overvekt i Kommisjonen.
Også sammensetningen av andre av EUs organer ble endret i Nice-traktaten for å tilpasses et større EU. Samtidig la traktaten en ramme for å videreutvikle EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP). Likeså hjemlet den flertallsavgjørelser på en rekke områder hvor hvert medlemsland tidligere hadde hatt vetorett, blant annet i asyl- og innvandringspolitikken.
En plan om å samle Nice-traktaten og de øvrige EU-avtalene i en grunnlovstraktat ble oppgitt etter at folkeavstemninger i Frankrike og Nederland i 2005 forkastet forslaget. Nice-traktaten var dermed fortsatt i kraft til den ble etterfulgt av Lisboatraktaten i 2009.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.