Nice-traktaten, unionsavtale i EU, vedtatt på toppmøtet i Nice, Frankrike, 2000, trådte i kraft 1. februar 2003, avløst av Lisboa-traktaten fra 2009 og ikke lenger virksom. Traktaten gav det juridiske og institusjonelle grunnlaget for EUs medlemsutvidelse øst- og sørover; første pulje omfattet 10 land i 2004. Ratifikasjonsprosessen ble sluttført etter et mellomspill hvor Irland først forkastet traktaten i en folkeavstemning i 2002. Ifølge Nice-traktaten fikk hvert medlemsland én EU-kommissær, med et tak på 27. Om EU skulle få flere medlemsland enn dette, ville kommissærene bli fordelt ved rotasjon. De store medlemslandene mistet dermed sin overvekt i Kommisjonen.

Også sammensetningen av andre av EUs organer ble endret i Nice-traktaten for å tilpasses et større EU. Samtidig la traktaten en ramme for å videreutvikle EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk (FUSP). Likeså hjemlet den flertallsavgjørelser på en rekke områder hvor hvert medlemsland tidligere hadde hatt vetorett, blant annet i asyl- og innvandringspolitikken.

En plan om å samle Nice-traktaten og de øvrige EU-avtalene i en grunnlovstraktat ble oppgitt etter at folkeavstemninger i Frankrike og Nederland i 2005 forkastet forslaget. Nice-traktaten var dermed fortsatt i kraft til den ble etterfulgt av Lisboa-traktaten i 2009.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.