Ed, høytidelig erklæring avgitt under påkallelse av høyere makter. Å avlegge ed vil si å bekrefte riktigheten av et utsagn ved å påkalle Gud. Ed er fra gammel tid særlig brukt som bekreftelsesmiddel i rettslige forhold. Den vanlige norske form for ed er: «Det sverger jeg så sant hjelpe meg Gud, den allmektige og allvitende».

Tidligere var hovedregelen at forklaringer fra vitner og sakkyndige under hovedforhandlingen i en rettssak skulle bekreftes med ed. Personer som av samvittighetsgrunner ikke ville avlegge ed, kunne i stedet avgi en forsikring på ære og samvittighet. Det var imidlertid ikke nødvendig å edfeste et vitne når retten fant forklaringen åpenbart betydningsløs eller hvis begge parter frafalt edfestelse. I praksis samtykket partene ofte i at edfestelse ble unnlatt. Ved ikraftsettingen av den nye straffeprosessloven i 1986 ble eden sløyfet i straffesaker og i sivile saker. Vitner skal i stedet avgi en forsikring. Også ellers er eden avskaffet, bortsett fra i enkelte spesielle forhold:

A) Når Kongen som myndig tiltrer regjeringen, skal han for Stortinget avlegge den ed som er fastsatt i Grunnlovens § 9. Videre skal den prins eller prinsesse som under Kongens forfall forestår regjeringen, skriftlig avlegge ed for Stortinget, jfr. Grl. § 44.

B) Etter Grl. § 21 skal alle embetsmenn avlegge ed på at de vil vise lydighet og troskap mot Kongen og konstitusjonen. På visse vilkår kan imidlertid forsikring avgis i stedet for ed. Nærmere regler om embetseden er gitt i embetsedloven av 22. mai 1981.

Jf. mened.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.