Irland – forholdet til Nord-Irland

Gjenforening med de seks nordligste fylkene var frem til 1999 nedfelt i den irske grunnloven, men regjeringen la samtidig vekt på et korrekt forhold til britene. Det oppstod motsetninger mellom London og Dublin etter at britene fra 1969 satte inn soldater i Nord-Irland for å bekjempe den republikanske bevegelsen der. Først etter at britene opphevet den nordirske konstitusjon i 1972 og som en nødsforanstaltning innførte direkte styre fra London, ble veien åpnet for ny tilnærming mellom Dublin og London. Den irske regjeringen anerkjente formelt Nord-Irland som en del av Storbritannia i 1974, selv om den grunnlovsfestede retten ennå ikke var oppgitt.

1985 ble det inngått en avtale mellom den britiske og irske regjeringen, som slo fast at situasjonen for Nord-Irland bare kunne endres dersom et flertall av innbyggerne støttet dette. Samtidig inneholdt avtalen et punkt som gav Irland innflytelse over utviklingen i provinsen. Avtalen ble fordømt både av republikanere og unionister i Nord-Irland, og også av den irske opposisjonen. Avtalen ble likevel godkjent av Dáil. I 1993 kom den britiske og irske statsministeren med en felles erklæring som åpnet veien for forhandlinger mellom de stridende parter. Etter at IRAs våpenhvile trådte i kraft høsten 1994, kom det et nytt anglo-irsk forslag 1995 om hvordan provinsen skulle styres. Det viste seg vanskelig å få i gang reelle forhandlinger om Nord-Irlands fremtid, og 1996 ble våpenhvilen igjen brutt. Men etter nye forhandlinger ble det inngått en ny fredsavtale langfredag 1998, som bl.a. innebar opprettelsen av et nord-sør-råd og en ny provinsregjering i Nord-Irland. Gjennomføringen av fredsavtalen har vært vanskelig, og de reelle forhandlingene har blitt vanskeliggjort av prosedyrespørsmål. Som et bidrag til fredsprosessen oppgav Irland sitt grunnlovsfestede krav på Nord-Irland. Spørsmålet er sentralt i irsk politikk, og de ulike irske regjeringer har måttet foreta en vanskelig balansegang mellom forholdet til sine egne innbyggere og til britene – og ikke minst i forhold til innbyggerne i Nord-Irland, der befolkningen er splittet etter religiøse og sosiale skillelinjer.