Irland - forholdet til Nord-Irland

Helt siden 1500-tallet har Irland hatt et trøblete forhold til England og senere Storbritannia, og delinga av øya etter den anglo-irske krigen/den irske frigjøringskrigen kom som et resultat av den blodige historien mellom Irland og Storbritannia. Under den protestantiske reformasjonen av England brøt kong Henrik VIII med pavekirken i Roma i 1532-1534 og innførte seg selv som overhode for den nyetablerte Anglikanske kirke. Irland ble aldri reformert og Henrik fryktet en invasjon fra katolske Spania via Irland, spesielt etter skilsmissen fra spanske Catharina av Aragon, den første av hans seks koner. Henry ble erklært som Irlands konge i 1541, og dette begynte på mange vis en flere århundrer lang undertrykkelse av de irske katolikkene.

Den irske øya ble delt i to i 1921. Den nordligste delen, kalt Ulster, forble en del av Storbritannia, mens den sørlige delen ble en fristat, med effekt fra 1922. Delingen kom etter en geriljakrig mellom den Irske republikanske hæren (IRA) og britiske sikkerhetsstyrker som varte fra 1919 til 1921.

Irland hadde vært del av den britiske unionen – The United Kingdom of Great Britain and Ireland (UK) siden 1801. Irland ble innlemmet i unionen mot sin vilje. Siden slutten av 1800-tallet hadde de irske republikanerne (katolikker) kjempet for indre selvstyre i Irland. Men britene ignorerte dem helt til årene før første verdenskrig. Delingen av Irland i 1921 var en politisk beslutning, og Nord-Irland forble britisk grunnet et flertall av unionister (protestanter) i de nordlige fylkene på øya. Opprettelsen av Nord-Irland var et kompromiss for at den sørlige delen skulle bli uavhengig.

Det fiendtlige forholdet kulminerte i 1921 da øya ble delt, men konflikten mellom republikanere og unionistene fortsatte i Nord-Irland på slutten av 1960-tallet. The Troubles, konflikten i Nord-Irland, varte til Langfredagsavtalen og St. Andrews-avtalen ble undertegnet av partene i Nord-Irland og den irske og britiske regjeringen i henholdsvis 1998 og 2006.

Irland fikk ny grunnlov i 1937 og ble republikk i 1949. Gjenforening med Nord-Irland var frem til 1999 nedfelt i den irske grunnloven, men regjeringen la samtidig vekt på et korrekt forhold til britene. Det oppstod motsetninger mellom London og Dublin etter at britene fra 1969 satte inn soldater i Nord-Irland for å bekjempe den republikanske bevegelsen der under oppstarten av «The Troubles». Først etter at britene opphevet den nordirske konstitusjon i 1972 og avskaffet det nordirske parlamentet Stormont i Belfast som en nødsforanstaltning, og innførte direkte styre av Nord-Irland fra London, ble veien åpnet for ny dialog mellom Dublin og London. Den irske regjeringen anerkjente formelt Nord-Irland som en del av Storbritannia i 1974, selv om den grunnlovsfestede retten ennå ikke var oppgitt.

I 1985 ble det inngått en avtale mellom den britiske og irske regjeringen, Den anglo-irske avtalen, som slo fast at den konstitusjonelle avtalen for Nord-Irland bare kunne endres dersom et flertall av innbyggerne i provinsen støttet dette. Samtidig inneholdt avtalen et punkt som gav Irland innflytelse over utviklingen i provinsen. Avtalen ble fordømt både av republikanere og unionister i Nord-Irland. Avtalen ble godkjent av det irske parlamentet, selv om opposisjonen der var mot avtalen.

I 1993 kom den britiske og irske statsministeren med en felles erklæring som åpnet veien for forhandlinger mellom de stridende parter i provinsen. Etter at IRAs våpenhvile trådte i kraft høsten 1994, kom det et nytt anglo-irsk forslag i 1995 om hvordan provinsen skulle styres. Det viste seg vanskelig å få i gang reelle forhandlinger om Nord-Irlands fremtid, og i 1996 ble våpenhvilen igjen brutt. Etter Tony Blairs inntreden som britisk statsminister i 1997 kom nye samtaler og forhandlinger i gang med de politiske partiene i Nord-Irland, denne gangen også med republikanske Sinn Fein, den politiske fløyen til IRA. IRA, som fra 1971 var blitt en terrororganisasjon, hadde lenge prøvd ved hjelp av våpen og terror å tvinge britene til å forlate den nordirske provinsen.

Forhandlingene resulterte i undertegnelsen av Belfast-avtalen (Langfredagsavtalen) 10. april 1998. Avtalen, som blir sett på som den viktigste avtalen mellom partene i provinsen, regulerer indre selvstyre for Nord-Irland med dertilhørende politiske institusjoner som en folkeforsamling og provinsregjering basert på konsensusprinsippet (D'Hond-metoden). Den opprettet også et nord-sør råd mellom Dublin og Belfast og et øst-vest råd mellom Belfast og London. Som et bidrag til fredsprosessen oppgav Irland sitt grunnlovsfestede krav på Nord-Irland i en folkeavstemning i 1999.

Gjennomføringen av Langfredagsavtalen ble svært vanskelig, og avtalen ble avløst av St. Andrews-avtalen i 2006. St. Andrews er bygd på de samme prinsippene som Langfredagsavtalen, men med endel endringer som gjorde maktdeling mulig i Belfast. Spørsmålet om Nord-Irland er sentralt i irsk politikk, og de ulike irske regjeringer har måttet foreta balanseganger mellom forholdet til sine egne innbyggere, til britene og ikke minst i forhold til innbyggerne i Nord-Irland, der de irske regjeringers lojalitet naturlig nok har ligget hos de katolske nasjonalistene/republikanerne.

Etter stabiliseringen av Nord-Irland har forholdet mellom Irland og Nord-Irland blitt normalisert. Irland er likevel bekymret for fremtiden siden brexit-avstemningen i Storbritannia i 2016 førte til at Storbritannia, som Nord-Irland er del av, forlater EU, som Irland er del av, i 2019. Dermed blir grensa mellom Nord og Sør på den irske øya EUs yttergrense. Det vil igjen sette dette forholdet på prøve.

• Nord-Irlands historie
• Konstitusjonelle forhold i Nord-Irland
• Irlands historie
• Irish Republican Army
• Påskeopprøret