Johannesevangeliet, eller Evangeliet etter Johannes, er det fjerde evangelium i Det nye testamente og sannsynligvis også det som er skrevet sist. Det skiller seg i språk og innhold sterkt fra de tre første evangeliene (de synoptiske). I likhet med de synoptiske evangeliene er Johannesevangeliet anonymt i den forstand at det ikke navngir sin forfatter.

I nyere forskning er forfatterspørsmålet sterkt omstridt. Men både (den senere) overskriften og den oldkirkelige tradisjonen utpeker apostelen Johannes som forfatter. Ifølge de synoptiske evangeliene var han og broren Jakob sønner av fiskeren Sebedeus og hørte sammen med Peter til den innerste kretsen av Jesu fortrolige disipler (Mark 1,19-20; 9,2; 14,33).  Kirkefaderen Ireneus (ca. 180) forteller at Johannes kom til Efesos, hvor han skrev sitt evangelium i høy alder. I Johannesevangeliet nevnes han ikke ved navn, men det er sannsynlig at det er ham det siktes til når evangeliet omtaler «den disippelen som Jesus hadde kjær» (13,23; 19,26; 20,2; 21,20). Evangeliet har en naturlig avslutning i «etterordet» i 20,30-31. Kapittel 21 ser ut til å være et tillegg. I et nytt «etterord» utpekes her denne såkalte «yndlingsdisippelen» som evangeliets forfatter, samtidig som et «vi» bekrefter hans vitneutsagn (21,24). Antakelig er det det samme «vi» som bekrefter det som et øyenvitne så i forbindelse med Jesu korsfestelse: «Hans vitneutsagn er sant» (19,35). Det er altså grunn til å tro at apostelen Johannes er autoriteten bak evangeliet, men at hans fortelling er overlevert og bearbeidet i en krets av hans disipler, «vi», og så er ført i pennen av en eller flere av dem.

Noe av stoffet i Johannesevangeliet har paralleller i de synoptiske evangeliene. Begge lar evangeliet begynne med døperen Johannes som forløper og veirydder. Men hos Johannes er han ikke doms- og omvendelsespredikant, men vitne om hvem Jesus var («Guds lam» 1,29; «Guds Sønn», 1,34). Begge forteller om Jesu tempelaksjon, men hos Johannes kommer den først, hos synoptikerne sist i Jesu virketid (2,13-22). Begge forteller om brødunderet og at Jesus gikk på vannet, men bare Johannes forteller at Jesus etter dette holdt en lang tale om seg selv som livets brød, en tale som gjorde at noen av disiplene trakk seg bort fra ham (6,1-71). Begge forteller om at Jesus salves i Betania og rir inn i Jerusalem, men bare hos Johannes skjer salvingen før inntoget (12,1-19), ikke etter. Det er klare likhetstrekk mellom begge tradisjonene i bildet av Jesu arrestasjon, rettergangen mot ham og korsfestelsen. Men det aller meste av Johannesevangeliet består av særstoff. Forfatteren har neppe kjent og brukt de synoptiske evangeliene som kilder, men han må ha kjent mye av tradisjonsstofffet som lå til grunn for dem.

Evangeliet forutsetter at leserne kjenner til de jødiske høytidene, men forklarer viktige jødiske begreper som «rabbi» og «Messias» og jødiske renselsesskikker for dem (1,38.41; 2,6). Dette sammen med omtalen av festene som «jødenes» høytider (2,13; 5,1; 7,2) tyder på at leserne ikke var jøder eller jødekristne og at evangeliet var skrevet for lesere med en ikke-jødisk identitet. I 9,22 sies det at «Jødene hadde alt bestemt at den som bekjente at Jesus var Messias, skulle utstøtes av synagogen» (sml. 12,42). Noen generell bestemmelse om dette finner vi ikke i jødiske kilder før på 90-tallet. Apostlenes gjerninger vitner om vedvarende konflikter mellom ledende jøder og de Jesus-troende disiplene, men i utgangspunktet kunne både Jesus og Paulus fritt preke i synagogene. Johannesevangeliet synes altså å være skrevet i en tid da kirken tydelig var skilt ut fra synagogen og ikke lenger kunne oppfattes som en jødisk sekt. Sammen med den avanserte refleksjonen omkring Jesu person og budskap som evangeliet forutsetter, peker dette i retning av en avfattelse på 90-tallet e.Kr. Vi vet ikke noe sikkert om hvor det ble skrevet, men det er heller ikke noe som taler avgjørende imot den oldkirkelige tradisjonen at det er skrevet i eller nær ved Efesos.

Både i terminologi og i teologi er det en nær sammenheng mellom evangeliet og Første Johannesbrev. Evangeliet og Johannesbrevene har tydeligvis sitt opphav i det samme forfattermiljøet, «den johanneiske skole». Johannes’ åpenbaring er imidlertid så forskjellig i stil og innhold at den vanskelig kan tilskrives det samme miljøet.

Mellom prologen (1,1-18) og epilogen (21,1-24) kan vi dele inn evangeliet i to klart adskilte hoveddeler. Fra 1,19 til 12,50 dreier det seg om Jesu offentlige virke over minst 2-3 år. Til forskjell fra de synoptiske evangeliene, hvor Jesus først bare opptrer i Galilea, veksler Jesus her mellom Galilea og Jerusalem. 12,37-50 gir en oppsummering av Jesu virke i Israel og markerer slutten på evangeliets første hoveddel. I andre hoveddel (13-20) hører vi først utførlig om Jesu siste samvær med disiplene sine (13-17) og deretter om arrestasjonen, rettergangen og korsfestelsen (18-19).  I fortellingen om den tomme graven og om disiplenes møte med den oppstandne Jesus (20) er vi fortsatt i Jerusalem, som i Luk 24. Joh 21 framstår som et tillegg til evangeliet, og her er Galilea stedet hvor disiplenes møter den oppstandne, som i Matt 28 (og Mark 14,28).

Johannesevangeliet forteller ikke om Jesu fødsel, men innledes med en prolog om Jesus som Ordet (gresk: Logos), Guds Ord som var til fra begynnelsen av og var virksomt ved skapelsen av verden. Dette Ordet ble menneske av kjøtt og blod (inkarnasjonen) og er den eneste som kan vise oss hvem Gud er (1,14.18). Prologen gir hele fortellingen om Jesu liv og død et teologisk fortegn: Mennesket Jesus er fra evighet av Guds enbårne Sønn som nå viser oss Guds herlighet og danner broen mellom himmel og jord (sml. 1,51).

Det er påfallende at korte utsagn om døperen Johannes er flettet inn allerede i prologen. Johannes har en nøkkelrolle i presentasjonen av Jesus og innleder evangeliefortellingen med sine vitneutsagn om Jesus (1,19-34). Sammenhengen mellom døperens og Jesu virksomhet kommer fram ved at Jesu disipler døpte mange mennesker samtidig med Johannes’ dåpsvirksomhet (3,22-24; 4,1-2 – her blir synoptikernes framstilling korrigert). To av Johannes’ disipler er de første som blir Jesu disipler, og deretter kommer nye disipler til og bevitner at Jesus er Messias, oppfyllelsen av Skriftene, Guds Sønn og Israels konge (1,41.45.49). Jesu identitet som Messias blir ikke først holdt hemmelig, som i Markusevangeliet, men forkynnes åpent fra evangeliets begynnelse av. Dette svarer til sluttordet om skriftets siktemål: at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og at dere ved troen skal ha liv i hans navn (20,31). Ved dette blir det tydelig at evangeliet er mer opptatt av å forkynne Jesus for sin samtid enn å gi et historisk referat. Å proklamere Jesus åpent som Messias mens han levde, var naturligvis livsfarlig og brakte ham til slutt til korset som «jødenes konge».

I bryllupet i Kana gjør Jesus sitt første under: vann forvandles til vin (2,1-12). Her brukes for første gang den karakteristiske betegnelsen på underne i dette evangeliet: De er «tegn» som peker ut over seg selv og viser Jesu herlighet (2,11). Evangeliet forteller bare om sju av disse tegnene, og til noen av dem gir Jesus utførlige forklaringer om hva de betyr. Mettelsen av de fem tusen i ørkenen viser at Jesus er livets brød (kap 6). Helbredelsen av den blindfødte i Jerusalem viser at Jesus er verdens lys (kap 9). Oppvekkelsen av Lasarus viser at Jesus er oppstandelsen og livet (kap 11). Både evangelisten og hans leserkrets vet at Jesus gjorde flere «tegn» enn de som er omtalt i evangeliet. Men hovedsaken er at disse fortellingene om Jesus kan lede til tro på ham (20,30-31).

I underfortellingene finner vi flere av de «Jeg er»-utsagnene som er karakteristiske for dette evangeliet. Jesus tillegger seg selv mange predikater: Han er livets brød (6,35.51), verdens lys (8,12), porten (10,7.9), den gode gjeteren (10,11.14), oppstandelsen og livet (11,25) veien, sannheten og livet (14,6), det sanne vintre (15,1.5). Den aller høyeste tittel får han når han kalles «Jeg er» uten et predikatsord (8,24.28.58; 18,6): Det svarer til Guds eget navn i Det gamle testamentet (2 Mos 3,14; Jes 43,13). Slik bekreftes prologens utsagn om Jesus som Ordet. Han er Gud og Guds enbårne Sønn fra evighet av.

I de synoptiske evangeliene er hovedtemaet i Jesu forkynnelse «Guds rike», og underne er tegn som vitner om riket. I Johannesevangeliet finner vi dette begrepet bare i samtalen med Nikodemus (3,3.5). Hovedtemaet er Jesus selv som Guds Sønn, og underne vitner om ham. Hovedordet for den frelsen han bringer, er ikke Guds rike, men «livet» eller «det evige liv» slik det sammenfattes i det som er blitt kalt «den lille bibel» i Joh 3,16.

Jerusalem spiller en nøkkelrolle i Johannesevangeliet. Jesus kommer dit allerede i begynnelsen av sitt virke. Tempelaksjonen varsler om den kommende konflikt mellom ham og folkets ledere (2,13-22). Den blir samtidig et tegn på at tempelet skal ødelegges. Men når Jesus snakker om at tempelet skal rives ned og reises opp på tre dager, blir tempelet et symbol for hans død og oppstandelse. Dette blir det første eksempelet på et ord som er gåtefullt for Jesu samtid, men som evangeliets lesere forstår i oppstandelsens lys (2,22, sml. 7,33-36; 11,50-51; 12,16). Jesus kommer mange ganger til Jerusalem og det meste av hans gjerning skjer der (5,1-47; 7,10-10,39). Der kommer han også i skarp konflikt med «jødene». De illustrerer hele verdens reaksjon på ham, slik det ble uttrykt i prologen: «Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham» (1,10-11). De polemiske utsagnene om «jødene» bør altså ikke tolkes som uttrykk for en antijødisk tendens. I samtalen med den samaritanske kvinnen understrekes det at Jesus selv er jøde og at «frelsen kommer fra jødene», samtidig som det gjøres klart at templenes tid er forbi (4,21-24).

Jesu forkynnelse gjengis i Johannesevangeliet ikke i form av liknelser eller korte fyndord, men som lengre taler eller dialoger knyttet til et tema. Budskapet uttrykkes ofte i kontraster, mellom lys og mørke, liv og død, frelse og fortapelse. Dommen og det evige liv er ikke bare tenkt som framtidige begivenheter, men blir nærværende i og med den responsen som menneskene gir på Jesu budskap (5,24-29; 3,18; 12,31). Noen utfoldelse av hva som vil skje i de siste tider, finner vi ikke i dette evangeliet. Vi finner heller ingen diskusjoner om enkeltspørsmål i loven, som sabbat, renhet, ekteskap og skatt. Hele Jesu etiske undervisning samles i budet om å elske hverandre (13,34). Vi skal elske hverandre fordi han har elsket oss først. Dette temaet utfoldes enda mer i Første Johannesbrev, og har gitt grunnlaget for at Johannes kalles «kjærlighetens apostel».

I evangeliets siste hoveddel trekker Jesus seg tilbake til sine «egne» (13,1). Fotvaskingen blir innledningen til en lang avskjedstale i rammen av Jesu siste måltid (kap 13-17). Innstiftelsen av nattverden nevnes ikke, selv om talen om Jesus som livets brød viser at forfatteren er fortrolig med urkristen nattverdpraksis og nattverdteologi (6,51-58). I avskjedstalen forbereder Jesus disiplene på en ny tid, der han selv har forlatt dem. Men Talsmannen, Den hellige ånd, skal komme til dem. Han skal ikke bare minne dem om det Jesus har sagt (14,26), men også veilede dem til hele sannheten, slik at de bedre kan forstå meningen med Jesu ord og gjerning (16,12-15). Denne dypere innsikt ligger tydeligvis til grunn for hele dette evangeliets framstilling av Jesus. Allerede hos kirkefedrene kalles Johannesevangeliet for det «åndelige evangelium». Det vil ikke bare gi et historisk referat, men tale til sin samtid om hvem Jesus var og er. Sammen med disiplene skal Ånden «vitne» om Jesus (15,26-27) og «gå i rette med verden» så de kan se at Jesus hadde rett (16,7-11).

Slike juridiske termer er karakteristiske for Johannesevangeliet. Her finnes ikke synoptikernes uttrykk «forkynne» og «evangelium/godt budskap». «Vitne» og «vitneutsagn» er nøkkelbegrepene for formidlingen av Jesu budskap. Jesu liv endte med at han ble dømt til døden. Men denne dødsdommen ble gjort ugyldig da Gud reiste ham opp fra graven. Rettssaken mot ham er ikke avsluttet, men fortsetter når mennesker utfordres til å ta stilling til ham, i tro eller vantro. I denne fortsatte rettssaken opptrer mange «vitner»: Døperen Johannes (1,7.15.19-34; 5,33), den samaritanske kvinnen (4,39), Faderen selv og Jesu gjerninger (5,36-37), Skriftene (5,39), disiplene sammen med Den hellige ånd (15,26-27). Når forfatteren selv, eller det «vi» som står bak evangeliet, sier at han formidler «vitneutsagn» om Jesus (21,24; 19,35), aner vi at hele evangeliet kan forstås som et rettsdokument som vil føre sak for den dødsdømte og oppstandne Jesus. Selv Pilatus, som dømte Jesus til døden, blir her et vitne om at Jesus, tross jødenes protester, likevel var «jødenes konge» (19,19-22), selv om hans kongsmakt ikke var av denne verden (18,36-38). På grunnlag av de mange vitneutsagn og evangelieskriftet som helhet innbys leserne til å felle sin dom over Jesus ved å tro på ham. For ved troen på at han er Messias Guds Sønn, kan de ha liv i hans navn (20,31).

Johannesevangeliet likner mer enn de synoptiske evangeliene på de senere gnostiske åpenbaringsdialoger. Det ble også tidlig brukt i gnostiske kretser. Men bl.a. den vekt det legger på inkarnasjonen (at ordet virkelig ble menneske av kjøtt og blod) gjør det klart at det ikke selv representerer en gnostisk posisjon. Johannesevangeliet fikk stor betydning for utviklingen av kirkens lære om Kristus og ikke minst for treenighetslæren.

Helge Kjær Nielsen, Kommentar til Johannesevangeliet, Århus: Århus Universitetsforlag 2007

Francis J. Moloney, The Gospel of John, Collegeville, Minnesota: The Liturgical Press 1998.

Craig R. Koester, The Word of Life: A Theology of John’s Gospel, Grand Rapids: Eerdmans 2008.

 

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.