Irland er etter forfatningen av 1937 (med senere endringer) en enhetsstatlig og parlamentarisk-demokratisk republikk. Forfatningen ble vedtatt i folkeavstemning, og krever at alle senere forfatningsendringer blir vedtatt i folkeavstemninger. Den bygger i noen grad på forfatningen fra 1922, da den irske fristat (Saorstát Éireann) fikk indre selvstyre under den britiske trone. I 1931 gav The Statute of Westminster alle dominions og den irske fristat juridisk rett til å løsne båndene til Storbritannia ensidig. Inntil 1937 fungerte Irland i praksis som en dominion under den britiske krone. Forfatningen av 1937 gjorde landet i gavnet, men ikke i navnet, til en uavhengig republikk. Det var likevel først ved The Republic of Ireland Act i 1948 at den irske stat formelt brøt alle bånd til Storbritannia. Forfatningen av 1937 gjør krav på å gjelde for hele Irland, men etter fredsavtalen om Nord-Irland fra 1998 (Langfredagsavtalen) ble det tatt inn en presisering om at en irsk gjenforening bare kan skje ved folkeavstemninger som gir flertall for dette både i republikken og i Nord-Irland.

Den øverste myndighet i Irland er tillagt parlamentet (tOireachtas), bestående av en president (Uachtarán na hÉireann), representanthuset (Dáil Éireann) og senatet (Seanad Éireann). Presidenten velges i allmenne valg for sju år, er landets statsoverhode og spiller primært en formell rolle. Presidenten utnevner statsministeren (Taoiseach) og – på dennes forslag – de øvrige ministre. Presidenten har også adgang til å sende visse lovforslag til høyesterett for å få dem vurdert i forhold til forfatningen.

Den lovgivende makt ligger hos Dáil. Det har 166 medlemmer, valgt i allmenne valg etter forholdstallsmetoden med overførbar stemme. Valgperioden er fem år, med oppløsningsrett. Regjeringen er ansvarlig overfor representanthuset. Senatet har 60 medlemmer, valgt for fem år: 11 nomineres av statsministeren, seks velges av universitetene, mens 43 velges fra fem yrkesbaserte paneler av kandidater. Senatet har 90 dager til å vurdere lovforslag vedtatt av representanthuset, men kan ikke nedlegge veto mot forslag. Grunnlovsendringer og suverenitetsavståelser må godkjennes gjennom folkeavstemning. Irland har av denne grunn hyppigere folkeavstemninger om EU-traktater enn noe annet land.

De to viktigste partiene i Irland, Fine Gael og Fianna Fáil, sprang begge ut av uavhengighetskampen mot britene. Nasjonalistbevegelsen Sinn Féin delte seg i to pga. uenighet om hvorvidt man skulle godta den irsk-britiske traktat av 1921, som var fremforhandlet av bevegelsens ledelse. Flertallet, som dannet forløperen til partiet Fine Gael, aksepterte traktaten som gjorde Irland de facto selvstendig med lojaltetsed til den britiske monark, mens mindretallet, som senere dannet Fianna Fáil, ville ha full uavhengighet og republikk. Den politiske forskjellen på de to store partiene er ikke særlig stor, men Fianna Fáil har siden 1932 vært det dominerende parti og oftest hatt makten. Fine Gael har i kortere perioder hatt regjeringsmakten, i den senere tid i en flerpartikoalisjon der bl.a. Labour har inngått.

Siden presidentembetet ble innført i 1937, har samtlige statsoverhoder med unntak av uavhengige Mary Robinson (1990-97) vært medlemmer av og nominert av partiet Fianna Fáil.

Administrativt er Irland delt inn i 29 fylker (counties), ved at to av de 26 historiske fylkene - Tipperary og Dublin - er administrativt delt i henholdsvis to og tre enheter. Hvert fylke er ledet av et folkevalgt råd (county council). Fylkesidentiteten er meget sterk, og fylkesgrensene har i praksis vært uendret i over fire hundre år. Irland er nokså sentralisert, og rådene har derfor begrenset myndighet. Den tradisjonelle inndelingen av Irland i fire provinser - Leinster, Munster, Connaught og Ulster - gjenspeiles blant annet i valgkretsene ved europaparlamentsvalg.

På lokalt nivå ble de tidligere by- og landdistriktene ved en lovendring i 2001 erstattet av 80 nye enheter, kalt henholdsvis cities, boroughs og towns. Disse har også folkevalgte råd.

Forfatningene av 1922 og 1937 opprettholdt den tidligere rettstilstand for så vidt den ikke stred mot den nye forfatningen. Gjennom ny lovgivning og kodifikasjonstiltak er mye av den gamle retten erstattet, selv om irsk rett fortsatt har en del til felles med britisk, særlig innen privat-, straffe- og prosessrett. Alle embetsdommere utnevnes av presidenten.

I mindre saker, og i noe større kriminalsaker når partene godtar det, dømmer lokale District Courts i første instans. Saker fra disse rettene kan appelleres til Circuit Courts (åtte i alt), som også har domsmyndighet i første instans i alvorligere straffe- og sivilsaker. Svært alvorlige forbrytelser hører under Central Criminal Court i Dublin. Øverste appellrett i straffesaker er Court of Criminal Appeal, bestående av høyesterettsjustitiarius eller en annen høyesterettsdommer og to dommere fra High Court.

Som i England finnes det en sentral High Court, med 35 dommere og ledet av en rettspresident, som har omfattende domsmyndighet i første instans, men som normalt ikke behandler saker hvor underordnede domstoler er kompetente. Den fungerer som appellrett i sivile saker. Øverste instans er høyesterett, Supreme Court, som består av en formann, Chief Justice, og sju andre dommere. Jury benyttes i alvorlige straffesaker, til dels også i sivile saker.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.