Bartolomé de Las Casas

Mange forskere regner den spanske misjonæren og historikeren Bartolomé de Las Casas (omtrent 1484–1566) som Haitis første forfatter. Gjennom skriftene hans har man fått viktig kunnskap om Haitis tidligste historie og kultur.

Bartolomé de Las Casas
Av /Archivo General de Indias, Sevilla 𝒲.
Jean Price-Mars

En viktig strømning i Haitis littteratur ved begynnelsen av 1900-tallet, var l'indigénisme («innfødthet»). Tilhengerne av denne strømningen ønsket å skape en felles kulturell identitet for alle nasjoner og folkegrupper i Amerika. De to fremste representantene for l'indigénisme på Haiti var Jean Price-Mars (1876–1962) og Jacques Roumain (1907–1944).

Av .
Lisens: CC BY SA 2.0
Louis-Philippe Dalembert

Louis-Philippe Dalembert (født 1962) er en nåtidig forfatter som hele sitt voksne liv pendlet mellom Haiti og Frankrike. For ham er selve det å være på reise en naturlig del av livet for dagens mennesker, og reisen preger også menneskenes mentalitet i vår tid. Dalembert er også en av de få karibiske forfatterne som har skrevet om jødeforfølgelsene i Europa under andre verdenskrig, Han har også skildret jøder som slapp unna forfølgelsene ved å flykte til Haiti.

Det viktigste litterære språket på Haiti er fransk, men det finnes også haitisk litteratur på spansk, engelsk og kreolspråk. I tillegg går man ut fra at urfolkene på Haiti hadde en muntlig litteratur, men man vet i dag nesten ingenting om denne litteraturen. Dette skyldes hovedsakelig den spanske kolonimakten. Da spanierne erobret øya La Hipanola på 1500-tallet, ble en stor del av urfolket drept, og dermed ble også kulturen deres utslettet. Som Haitis eldste litteratur regnes derfor gjerne beretningene fra en spansk misjonær på 1500-tallet.

Haitis litteratur i kolonitiden

Mange forskere regner den spanske misjonæren og historikeren Bartolomé de Las Casas (omtrent 1484–1566) som Haitis første forfatter. Gjennom skriftene hans har man fått viktig kunnskap om Haitis tidligste historie og kultur.

I verker som Historia de las Indias (De indianske lands historie, 1527–1547) og Brévisima relación de la destrucción de las Indias (En meget kort redegjørelse for ødeleggelsen av de indianske land, 1552) beskrev Las Casas ikke bare urfolkene i Mellom-Amerika; han fordømte også den umenneskelige måten de spanske erobrerne behandlet urinnbyggerne på, og han fremhevet verdien av deres opprinnelige kultur.

Haiti var en spansk koloni til 1697. Dette året ble landet overdratt fra Spania til Frankrike. Mens Haiti var en koloni, bestod litteraturen som ble skrevet i landet, av administrative dokumenter og av redegjørelser om militære og religiøse spørsmål. Landet fikk først en skjønnlitteratur etter at det hadde blitt en selvstendig stat i 1804.

Fra selvstendighetskamp til etterkrigstid

Forfatterne fra de første årene etter selvstendigheten var sterkt patriotisk orientert, og de hevdet Haitis lederrolle blant landene der man kjempet mot slaveri og kolonisering. Blant de mest kjente forfatterne fra denne tiden er Jules Boisrond Tonnerre (1776–1806). Han utformet Haitis uavhengighetserklæring i 1804 og skrev også interessante memoarer: Mémoires pour servir à l'histoire de Haiti (Erindringer som skal tjene til å fortelle Haitis historie, 2006). Boisond Tonnerre ble henrettet i 1806 under de indre stridighetene i landet dette året.

Antoine Dupré (1782–1816) skrev lyrikk, blant annet Un hymne à la liberté (En hymne til friheten) i 1812. Han regnes også som Haitis første dramatiker og bidro til å skape Haitis dramatiske tradisjon. Blant verkene hans er både et historisk drama og en komedie. Også Juste Chanlatte (1766–1828) skrev både dikt og skuespill.

Den mest kjente forfatteren fra Haitis første år som selvstendig stat er Jean-Louis Vastey (1781–1820). Han publiserte en rekke politiske pamfletter der han med stor lidenskap forsvarte ideen om at Haiti måtte forbli et kongedømme. Men særlig blir han husket for sin kritikk av slaveri og kolonivelde. Et av skriftene hans er blitt spesielt godt kjent: Le système colonial devoilé (En avsløring av kolonisystemet, 1814). Dette skriftet utkom i engelsk oversettelse i 2014.

Romantikk og realisme

På 1800-tallet og første del av 1900-tallet var litteraturen på Haiti i stor grad preget av de samme strømningene som litteraturen i Frankrike. Blant annet fikk de romantiske idealene stor innflytelse på litteraturen i landet. Man regner årene 1830-1860 som tiden for romantikken i Haitis litteratur. De romantiske dikterne ville blant annet fremheve det pittoreske (maleriske) ved naturen i sitt land, og på Haiti fantes det en særegen og vakker natur som gav dikterne mye å skrive om.

Den mest populære sjangeren på 1800-tallet var likevel dramaet, og det ble på Haiti skrevet mange komedier og historiske dramaer. Disse skuespillene ble som regel ikke utgitt i bokform, og forfatterne som skrev dem, er ofte blitt glemt av ettertiden.

Den første romanforfatteren på Haiti var Émeric Bergeaud (1818–1858). Romanen hans Stella ble skrevet i hans siste leveår. Litteraturhistorikerne har karakterisert Stella som både en allegorisk og en historisk roman. Hovedpersonen er en fransk jente som kommer til Karibia. Den lyshårete og blåøyete Stella er et bilde på fremtiden, som vil bli god både for Karibia og for Europa.

En av de viktigste skikkelsene i den neste generasjonen av haitiske forfattere var Oswald Durand (1840–1906). Han skrev blant annet et episk dikt om Haitis historie som ble svært populært. Men hovedverket hans var Choucoune (1883), et fortellende dikt på Haitis kreolspråk «kreyòl» om ulykkelig kjærlighet. Dette diktet regnet som det første skjønnlitterære verk skrevet på kreolsspråk.

Kampen mot raseteoriene

På slutten av 1800-tallet var forfattere i mange europeiske land, og ikke minst i Frankrike, opptatt av ulike raseteorier. Mange mente på denne tiden at den hvite rasen sto over alle andre når det gjaldt evner og muligheter. Flere haitiske forfattere angrep disse tankene. En av de viktigste bøkene om emnet er L'Égalité des races (Om likeverdet mellom rasene, 1884) av Louis-Joseph Janvier (1855–1911). Janvier var født på Haiti, men arbeidet som journalist i Frankrike, Han utgav også flere romaner.

En annen haitier, Anténor Firmin (1850–1919, utgav i 1885 en bok med en nesten likelydende tittel, De l'Égalité des races humaines (Om likeverdet mellom de menneskelige rasene). Han ønsket å gjendrive teoriene til den franske forfatteren grev Joseph Arthur de Gobineau, som hadde stor innflytelse på denne tiden. Gobinenau hadde blant annet forsøkt å begrunne «vitenskapelig» at rasene var mer eller mindre verdifulle ved å sammenlikne hodeform og kroppsbygning for ulike raser. Firmin viste at det Gobineau hevdet som «vitenskapelige kjensgjerninger», ikke var annet enn spekulasjoner fra hans side, og at de ikke kunne bekreftes av noen erfaring.

Philippe Hannibal Price (1841–1893) utgav i 1893 De la Réhabilitation de la race noire par la République d'Haiti (Om oppvurderingen av den svarte rasen gjennom republikken Haiti). Price var en patriot som ikke bare ville imøtegå feilaktige syn på de mørkhudede, men også fremheve alle gode egenskaper ved innbyggerne på Haiti.

Mot slutten av århundret sto det frem flere forfattere som skildret naturen og folkelivet på Haiti i en stil rik på realistiske detaljer. De mest kjente representantene for denne retningen er Alcibiade Fleury Battier (1841–1883), og Antoine Innocent (1874–1960). Battier var lyriker, og Innocents roman om en mor som forsøker å kurere datterens nervesykdom ved hjelp av voodoo-ritualer, ble i 2018 utgitt på nytt i USA med et solid vitenskapelig apparat.

Okkupasjon og verdenskrig

Den amerikanske okkupasjonen av Haiti (1915–1934) gav ny aktualitet til spørsmålet om hvilken kulturtilhørighet landet skulle ha. «Hvit» (fransk/amerikansk) og «svart» (afrikansk) sivilisasjon var allerede blitt forbundet på ulike måter. Nasjonalreligionen voodoo har elementer fra så vel katolisismen som fra afrikanske religioner, og språket som størstedelen av folket snakker, haitisk kreolspråk, har trekk både fra fransk og fra afrikanske språk. Denne sammensmeltingen av kulturer kunne lett skape konflikter, og det var på Haiti en tydelig tendens til at den «hvite» delen av kulturen sto i forgrunnen.

I 1895 ble tidsskriftet La Ronde grunnlagt, og rundt det samlet det seg en rekke unge diktere, blant annet Etzer Vilaire (1872–1951) og Edmond Laforest (1876–1915). Disse dikterne var inspirert av samtidig fransk litteratur, og flere av dem regnet seg som representanter for en tendens som er blitt kalt l'Intimisme. Intimistene var opptatt av å uttrykke sine egne innerste følelser og fornemmmelser. De ville skrive lyrikk som var personlig og ikke først og fremst politisk og sosialt engasjert.

En av de første kvinnene som gjorde seg bemerket i landets litteratur, var Ida Faubert (1882–1969). Hun kom fra Haitis overklasse og bodde lange perioder i Frankrike. Både lyrikken og prosaen hennes er preget av estetiske idealer fra fransk romantikk og symbolisme. Hun regnes blant de mest formsikre forfatterne i Haitis litteratur på denne tiden.

En annen viktig strømning i Haitis litteratur ved begynnelsen av det forrige århundret, var l'indigénisme («innfødthet»). Tilhengerne av denne strømningen ønsket å skape en felles kulturell identitet for alle nasjoner og folkegrupper i Amerika. De to fremste representantene for l'indigénisme på Haiti var Jean Price-Mars (1876–1962) og Jacques Roumain (1907–1944).

Price-Mars' mest kjente bok er Ainsi parla l'oncle (Slik talte onkelen, 1928). Boken er et forsvar for Haitis folkelige tradisjoner, og den har hatt stor innflytelse på senere forfattere i hele Karibia. Roumain hadde et mer eksplisitt politisk siktemål med sin diktning. Han fremhevet særlig hvor viktig det var at alle undertrykte viste solidaritet med hverandre uavhengig av hvilket land og folkeslag de tilhørte.

På 1920- og 1930-tallet var enkelte haitiske diktere opptatt av surrealismen, men retningen fikk aldri noen sterk innflytelse på litteraturen i landet. Karibiske forfattere ble imidlertid preget av litteraturen i naboland, særlig av litteraturen på Cuba. Programskriftet til Jacques Stephen Alexis (1922–1961), Réalisme merveilleux (Underfull realisme, 1956), fikk stor innflytelse på litteraturen i hele regionen. Alexis' mål var å forene en samfunnskritisk realisme med skildringer inspirert av magi og voodoo-ritualer.

Etterkrigstiden

Litteraturen på Haiti etter andre verdenskrig har vært sterkt preget av de politiske krisene i landet. En rekke av Haitis fremste forfattere har i kortere eller lengre perioder levd i eksil av politiske grunner. Lyrikere som René Depestre (født 1926) og Clément Magloire Saint-Aude (1912–1971) var påvirket av ulike avantgardistiske strømninger. Med utgangspunkt i disse retningene ønsket de å skape en særegen ikke-europeisk uttrykksform.

Roger Dorsinville (1911–1992 var en produktiv forfatter som behandlet emner fra Karibias historie på en måte som viste hans radikale grunnholdning. Det politiske og sosiale engasjementet er også fremtredende hos en forfatter som Anthony Phelps (født 1928). Han har skrevet både dramatikk og lyrikk, men han er mest kjent for romaner i en sosialrealistisk stil.

Marie Vieux-Chauvet (1916–1973) var en av Haitis første kvinnelige romanforfattere. Hun hørte til det samme sosiale miljøet som Ida Faubert, men hun var politisk mer radikal. Hun er særlig kjent for en romantrilogi fra 1968 som behandler Haitis historie. Vieux-Chauvet skrev også teaterstykker og en novelle på kreolspråk.

Marie-Thérèse Colimon-Hall (1918–1997) utgav både skuespill og en roman. Det sentrale temaet i Colimon-Halls bøker er fattigdommen på Haiti, og hun viser i bøkene sine hvordan livet i ekstrem fattigdom kan ødelegge forholdet mellom medlemmene i en familie.

Spiralismen

Renè Philoctète (1932–1995) ble en viktig inspirator for mange haitiske forfattere. Han er særlig kjent for å ha skapt dikterskolen som er kalt le spiralisme (spiralismen) sammen med forfattere som Frankétienne (pseudonym for Franck Etienne, født 1936) og Jean-Claude Fignolé (1941–2017). Spiralismen fikk stor innflytelse på litteraturen på Haiti. Den er en litterær retning som legger vekt på at samfunnet er i vedvarende forandring. Litteraturens oppgave er å formidle en direkte opplevelse av bevegelsen og dynamtikken i et samfunn som stadig endrer seg.

Frankétienne har blant annet skrevet om hvilke forfattere spiralistene regnet som sine viktigste forbilder. Til dem hører for eksempel Marcel Proust, Franz Kafka og Lawrence Durrell, men han regnet også Knut Hamsun som en av forutsetningene for retningen han bidro sterkt til å skape.

Fignolé er særlig kjent for bøker der viktige hendelser i Haitis historie behandles i en stil beslektet med den fantastiske realismen. Blant disse er en roman om Toussaint Louverture, en av de store opprørslederne under Haitis frihetskamp mellom 1791 og 1804.

Litteratur på kreolspråk

En vesentlig del av befolkningen på Haiti stammet fra afrikanske slaver. Slavene var hentet fra Vest-Afrika. På 1700-tallet, da Haiti var en fransk koloni, fantes det en lov som forbød slaver å lære seg å lese og skrive. Derfor utviklet slavene en muntlig diktning på sitt eget språk. Denne har mange trekk til felles med den muntlige diktningen i en del vest-afrikanske land.

De første eksemplene på litteratur skrevet på kreolspråk, stammer også fra 1700-tallet. Blant disse er en lovtekst som regnes som den eneste franske lovteksten som ikke er skrevet på fransk språk. Den var ikke laget for at slavene skulle lese den, for slavene kunne ikke lese, men for at slavene skulle høre den opplest.

De første skjønnlitterære tekstene på kreolspråk ble til på 1800-tallet. De fleste av disse tekstene er lite kjent i dag. Unntaket er Choucoune av Oswald Durand. Dette lange diktet om ulykkelig kjærlighet påvirket mange senere forfattere, både fra Karibia og og fra USA. Blant annet laget den jamaicansk-amerikanske sangeren Harry Belafonte flere sanger inspirert av Choucoune.

En forfatter som har hatt stor betydning for utviklingen avkreolspråk, er Félix Morisseau-Leroy (1912–1988). Han arbeidet som lærer og journalist og bidro sterkt til at kreolspråker blitt anerkjent som et av de to nasjonale språkene på Haiti. Morisseau-Leroy skrev både skjønnlitterære og faglittereære tekster på kreolspråk. Hans mest kjente skjønnlitterære bok på dette språket er trolig adaptasjonen av Sofokles' tragedie Antigone: Wa Kreyon (1953). Men det var særlig da Frankétienne og andre av Haitis mest kjente forfattere begynte å skrive på kreolspråk, at språket ble anerkjent som fullverdig litterært uttrykksmiddel.

Tiden rundt årtusenskiftet

Forfattere i eksil

Etter andre verdenskrig har Haiti ikke bare vært preget av store naturkatastrofer; landet har også opplevd en rekke politiske og sosiale omveltninger. Dette har også virket inn på det litterære livet. For eksempel har mange forfattere fra Haiti valgt å emigrere til Europa eller Nord-Amerika for å unnslippe Duvalier-familiens diktatur.

De haitiske forfattere som har flyttet ut, er hovedsakeligg menn. De fleste kvinnelige forfatterne har valgt å bli boende i sitt hjemland. Men både de som har flyttet ut, og de som har valgt å bli værende i sitt fedreland, har vist stor evne til fornyelse både når det gjelder innhold og form. Det er også påfallende at forfatterne som har flyttet til land som Frankrike, Canada og USA, i stor grad har fortsatt å skrive om miljøer og forhold på Haiti.

En av de første haitiske forfatterne som valgte å flytte fra sitt fedreland, var Émile Ollivier (1940–2002). Som mange av sine kolleger emigrerte han til Canada. Forfatterskapet hans omfatter en lang rekke romaner som har fått meget god mottakelse blant kritikerne og publikum.

En annen forfatter fra Haiti som har emigrert til Canada, er Joël des Rosiers (født 1951). Han er psykiater og lyriker og har bodd nesten hele sitt voksne liv i Quebec. I diktene sine skriver han mye om Haiti, men de gir sjelden uttrykk for savn etter fedrelandet. Mest av alt uttrykker de en trassig glede over å utforske minnene fra barndommens Haiti og gjøre dem om til dikt.

Dany Laferrière (født 1953) flyttet til Montreal da han var 23 år gammel, og bøkene hans behandler ofte hvordan det oppleves å høre hjemme i to forskjellige kulturer. Minnene fra barndommen på Haiti har en viktig plass i romanene hans. Laferrière er den første forfatteren fra Karibia som er valgt inn i Académie Française.

Lyonel Trouillot (født 1956) emigrerte til USA i 1982. Forfatterskapet hans spenner fra romaner til visetekster. Romanene behandler særlig de store klasseforskjellene på Haiti og de politiske forfølgelsene i landet. Også hans søster Évelyne Trouillet (født 1954) er en anerkjent forfatter som har skrevet romaner, noveller og barnebøker. Begge søsknene har også skrevet bøker på kreolspråk.

Rodney Saint-Éloi (født 1963) var journalist på Haiti før han emigrerte til Montreal i 2001. Han har gitt ut en lang rekke diktsamlinger samt fortellinger og essayer. Saint-Eloi har redigert flere dikt-antologier, og han har grunnlagt et forlag som har spesialisert seg på å utgi lyrikk fra mange land og språkområder.

Stanley Péan (født 1966) er en allsidig og produktiv forfatter. Han emigrerte til Quebec på begynnelsen av 2000-tallet. Han er svært interessert i jazz og har skrevet en rekke romaner og noveller. Også i de skjønnlitterære bøkene hans står musikk og musikere sentralt.

Enkelte av forfatterne som er født på Haiti, har emigrert til Frankrike. En av de mest kjente var Jean-Claude Charles (1949–2008). Også han var svært opptatt av jazz, noe som har satt preg på flere av romanene hans, der en jazzelskende ung karbier står i sentrum.

Louis-Philippe Dalembert (født 1962) har i hele sitt voksne liv pendlet mellom Haiti og Frankrike. For ham er selve det å være på reise en naturlig del av livet for dagens mennesker, og reisen preger også menneskenes mentalitet i vår tid. Dalembert er også en av de få karibiske forfatterne som har skrevet om jødeforfølgelsene i Europa under andre verdenskrig, Han har også skildret jøder som slapp unna forfølgelsene ved å flykte til Haiti.

Forfattere som lever på Haiti

Enkelte toneangivende forfattere har likevel valgt å forbli på Haiti. En av de mest markante av disse er Gary Victor (født 1958). Gary Victor er en av Haitis mest leste nålevende forfattere. Bøkene hans vitner om en samfunnskritisk grunnholdning, men de er også preget av mye humor og stor fantasi. Victor regnes som en representant for den magiske realismen, og både romanene og novellene hans forteller om hans store interesse for voodoo og kulturen i tilknytning til den.

Jacques Roche (1961–2005) gav ut flere diktsamlinger, men han var først og fremst kjent som en uredd gravejournalist som mange ganger avslørte korrupsjon og maktmisbruk hos haitiske ledere. Han var en motstander av Haitis president Jean-Berttrand Aristide. Roche ble i 2005 torturert og drept, og man går ut fra som sikkert at drapet ble begått av Aristides tilhengere. Dette politiske drapet vakte stor oppmerksomhet både i og utenfor landet.

Kvinnenene i dagens litteratur

Litteraturen på Haiti har alltid vært dominert av mannlige forfatttere, men fra og med årtusenskiftet har kvinnene gjort seg stadig mer bemerket innenfor haitisk litteratur. Også blant disse forfatterne har noen valgt å forlate landet. For eksempel flyttet Marie-Célie Agnant (født 1953) allerede i 1970 til Montreal. Hun har senere blitt et viktig navn i k anadisk litteratur.

Yanick Lahens (født 1953) har som journalist ved flere anledninger samarbeidet med Haitis myndigheter, men hun er særlig kjent for romanene sine. I 2014 fikk hun den prestisjefylte franske litteraturprisen Prix Fémina for romanen Månebad (Bain de lune, norsk oversettelse fra 2019). Bain de lune er en beretning om motsetningene mellom to familier. Historien går over flere generasjoner, og konflikten skildrer særlig gjennom kvinnenes perspektiver.

Kettly Mars (født 1958) har et stort og variert forfatterskap. Hun har utgitt diktsamlinger og noveller, men hun er særlig kjent for romanene sine. Her skildrer hun blant annet den politiske volden under François Duvaliers diktatur og folkets prøvelser under jordskjelvet i 2010.

Også Emmelie Prophète (født 1971) er en av Haitis unge kvinnelige forfattere. Hun har utgitt diktsamlinger og romaner. Hun er også jurist og har arbeidet med spørsmål angående forfatteres og kunstneres rettigheter på Haiti. Høsten 2022 ble hun landets justisminister.

Edwidge Danticat (født 1969) er den mest kjente blant de unge forfatterne på Haiti som skriver bøkene sine på engelsk. Forfatterskapet hennes omfatter romaner og noveller, bøker for barn og ungdom og essayer og artikler om sosiale forhold på Haiti. Særlig sentrale temaer hos Danticat er forholdet mellom mødre og døtre og spørsmålet om hvilken nasjonal identitet menneskene har som tvinges til å flykte fra landet de er født i.

Den yngste generasjonen

Også blant de yngste haitiske forfatterne har mange valgt å emigrere til Frankrike eller til Nord-Amerika. Blant forfatterne som har slått seg ned i USA, kan nevnes André Fouad (født 1974). Han har hovedsakelig utgitt lyrikk, både på fransk og haitisk kreolsk.

Også Guy Régis jr. (født 1974) arbeider for å fremme haitisk kreolsk. Han har oversatt verker av blant annet Marcel Proust og Albert Camus til dette språket. Men Régis jr. er særlig kjent som dramatiker. Hans mest kjente skuespill er skrevet på fransk. Han har særlig vært opptatt av følgene jordskjelvet i 2010 har hatt for de overlevende på Haiti.

Pierre-Paul Ancion (født 1977) regnes som lederen for en gruppe unge forfattere og bildekunstnere som kaller seg «Les Sacraïstes». Navnet på gruppen er avledet av det latinske ordet for hellig. De er opptatt av Bibelen, først og fremst av Skapelsesberetningen i Det gamle testamentet og av Jesu forkynnelse i Det nye testamentet. I Bibelen har de funnet en lære om at forfattere og kunstnere har ansvar for å ta vare på hele naturen i en tid hvor den trues av alle slags naturkatastrofer og sosiale kriser.

Iléus Papillon (født 1984) er lyriker og skuespillforfatter. Han skriver både på fransk og på kreyòl. Hangod Abraham (født 1986) har hovedsakelig gitt ut lyrikk på kreol. Han har også arbeidet mye med å arrangere kultur- og bokfestivaler for å inspirere unge haitiere til å lese og skrive.

Elbeau Carlynx (født 1994) regnes blant de mest lovende unge lyrikerne i Haiti i dag. Han har utgitt to diktsamlinger på fransk og allerede mottatt flere litterære priser. I 2016 utgav han et stort dikt med tittelen Hymne à la négritude (Hymne til négritude-bevegelsen), der han hyller en litterær retning som mange diktere i generasjonen før ham stilte seg kritisk til.

Carlynx skriver en vesentlig del av tekstene sine på kreyòl. Raynaldo Pierre-Louis har allerede publisert tekster både på kreyòl, spansk og fransk. Jean d'Amérique (født 1994) har utgitt lyrikk, et teaterstykke og en roman. Også han har mottatt flere priser, og han er blitt omtalt som det beste beviset på at litteraturen på Haiti viser evne til å fornye seg på tross av naturkatastrofer og politisk vanstyre.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Lenker til faglitteratur

Lenker til bøker av haitianske forfattere

Litteratur

  • Anglade, Georges (2010): Le secret du dynamisme littéraire haïtien, Éditions de l'université d'État d'Haïti. ISBN 978-99935-57-19-7
  • Arthur, Charles og Dash, Michael (2009): Libète. A Haiti Anthology.‎ Markus Wiener Publishers. ISBN ‎978-1558762305
  • Brodziak, Sylvie, redaktør (2013): Haïti : enjeux d'écriture. Presses universitaires de Vincennes. ISBN 978-2-84292-359-4
  • Doucey, Bruno, redaktør (2010): Terre de femmes : 150 ans de poésie féminine en Haïti. B. Doucey. ISBN 978-2362290084
  • Dash, J. Michael (2014): Literature and Ideology in Haiti, 1915-1961. Palgrave Macmillan. ISBN 978-1349056729
  • Hoffmann, Léon-François (1995): Littérature d'Haïti. Edicef. ISBN 978-2841290161. Kan lastes ned her.
  • Hoffmann, Léon-François (1982): Le roman haïtien. Idéologie et structure. Editions Naaman. ISBN 289040224X. Kan lastes ned her.
  • Lahens, Yannick (2019): Littérature haïtienne: Urgences d'écrire, rêves d'habiter. Fayard. ISBN 978-2213712642
  • Marty, Anne (2017): La littérature haïtienne dans la modernité. Karthala. ISBN 978-2811117290
  • Ménard, Nadève (2011): Écrits d'Haiti, perspectives sur la littérature haitienne contemporaine (1986-2006). Karthala. ISBN 978-2811104962
  • Sourieau, Marie-Agnès og Balutansky, Kathleen M., redaktører (2004): Ecrire En Pays Assiege-Haiti-writing Under Siege. ‎Editions Rodopi B.V. ISBN 978-9042017535
  • Vanborre, Emmanuelle Anne (2014): Haïti après le tremblement de terre: La forme, le rôle et le pouvoir de l’écriture. Peter Lang Publishing. ISBN 978-1433128318
  • Vaval, Duracine (1986): Histoire de la littérature haïtienne, ou L'âme noire, Ed. Fardin, to bind.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg