Først etter uavhengigheten i 1804 finnes en egen nasjonallitteratur i Haiti. Til å begynne med dreide det seg særlig om en patriotisk litteratur som understreket Haitis lederrolle blant de land som kjempet mot slaveri og kolonisering og som angrep samtidens raseteorier. Denne tradisjonen kan føres tilbake til Le Système colonial dévoilé (1814) av baron de Vestay. En rekke viktige skrifter om dette emnet kom mot slutten av århundret, for eksempel Louis-Joseph Janviers L'Égalité des races (1884) Anténor Firmins De l'Égalité des races humaines (1885) og Hannibal Prices De la Réhabilitation de la race noire (1900). Ellers fulgte litteraturen i Haiti på 1800-tallet stort sett de franske strømningene (se Frankrike, litteratur). Mot slutten av århundret stod det frem flere forfattere som behandlet lokale problemer i en stil rik på realistiske detaljer. De mest kjente representantene for denne retningen er Alcibiade Fleury Battier (1841–83), Frédérique Marcelin (1848–1917) og Antoine Innocent (1874–1960).

Den amerikanske okkupasjonen av Haiti (1915–34) gav ny aktualitet til spørsmålet om hvilken kulturtilhørighet landet skulle ha. «Hvit» (fransk/amerikansk) og «svart» (afrikansk) sivilisasjon var allerede blitt forbundet på ulike måter. Nasjonalreligionen voodoo har elementer fra så vel katolisismen som fra afrikanske religioner, og språket som størstedelen av befolkningen snakker, kreolsk, har trekk både fra fransk og fra afrikanske språk. Denne sammensmeltingen av kulturer foregikk imidlertid ikke uten kamp, og det har hele tiden vært en tydelig tendens til å favorisere den hvite delen av kulturen. Den såkalte indigénisme («innfødthet»), en litterær strømning på begynnelsen av 1900-tallet, kjempet mot denne tendensen og ønsket å skape en felles kulturell identitet for alle nasjoner og «raser» i Amerika. De to fremste representantene for denne retningen var Jean Price-Mars og Jacques Roumain. Det mest kjente av Price-Mars' verker er Ainsi parla l'oncle (1928), et forsvar for Haitis folkelige tradisjoner, som har hatt stor innflytelse på senere forfattere. Roumain hadde et mer eksplisitt politisk siktemål med sin diktning. Han grunnla Haitis kommunistparti i 1934 og fremhevet særlig hvor viktig det var at de undertrykte viste solidaritet med hverandre (diktsamlingen Bois d'ébène, 1938, og bonderomanen Gouverneurs de la rosée, posthumt 1946). Jacques Stephen Alexis var sterkt inspirert av Roumain, og ønsket å skape en autentisk haitiansk roman (Compère général soleil, 1955). Hans programskrift Réalisme merveilleux (1956) fikk stor innflytelse på litteraturen i hele regionen.

Litteraturen etter 1950 har vært sterkt preget av politiske forhold, både av Duvalier-familiens diktatur i Haiti og av den tredje verdens kamp for politisk og kulturell selvstendighet. Som forfatter forsøkte François Duvalier å utøve et intellektuelt diktatur ved siden av det politiske (Œuvres essentielles, 1966). En rekke av Haitis fremste forfattere har i kortere eller lengre perioder levd i eksil av politiske grunner. Lyrikere som René Depestre, Magloire Saint-Aude (1912–71) og Villard Denis (f. 1940) var påvirket av surrealismen og andre avantgardistiske strømninger. Med utgangspunkt i disse retningene ønsket de å skape en særegen, ikke-europeisk uttrykksform. Det politiske og sosiale engasjement er fremtredende hos prosaforfattere som Anthony Phelps og Roger Dorsinville. Flere kvinnelige forfattere sto også frem, blant andre Marie Chauvet og Marie-Thérèse Colimon.

Fra gammelt av er teateret en populær sjanger i Haiti. Den mest kjente dramatiker fra 1980-årene av er Gérard Chenet (f. 1927). I de siste tiårene har flere forfattere skrevet  tekster i forskjellige sjangrer på kreolsk, for å gjøre dette til et fullverdig nasjonalt språk. Den mest markante blant dem er Frankétienne (Franck Etienne). En romanforfatter og lyriker som Jean Métellus er forankret både i det nasjonale og i arven fra fransk kultur. På l970- og 1980-tallet virket det som det litterære livet delvis lå nede på grunn av de store politiske og samfunnsmessige krisene som preget landet. Men i de siste tiårene har det stått fram en ny generasjon av forfattere som er preget av sosialt engasjement og av et sterkt ønske om å fornye de litterære uttrykksformene. Blant disse kan nevnes Lyonel Trouillot, Gary Victor, Joel Des Rosiers, Louis-Philippe Dalembert og Edwige Danticat. På grunn av naturkatastrofene og de politiske forholdene i landet har mange av dagens forfattere valgt å leve i utlandet. De bor i Europa, USA og særlig i de franske deler av Canada. Dette gir Haitis nyeste litteratur et sterkt kosmopolitisk preg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.