allalderlitteratur

Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte (1973) kan beskrives som allalderlitteratur fordi hovedpersonenes oppdrag, motgang og refleksjoner er framstilt slik at det er forståelig og relevant for både barn, ungdom og voksne. Alternativt kan man si at det oppfattes som allalderlitteratur fordi voksne leser og tolker boka med de barnlige delene av seg.
Brødrene Løvehjerte. Svensk bokomslag
Av /Rabén & Sjögren.

Allalderlitteratur er litterære tekster som henvender seg samtidig til både en barneleser og en voksenleser, med en dobbel fortellerstemme.

Faktaboks

også kjent som:

All-alder-litteratur

Begrepet ble etablert av Jon Fosse i 1997, som en respons på at han mente at barnelitteraturen var undervurdert. Problemstillingen er eldre, og det norske begrepet svarer til en viss grad til de engelske begrepene crossover literature («grenseoverskridende litteratur»), ambiguity («tvetydighet») og dual-audience-texts («tekster med to målgrupper»).

Barbara Wall definerer tre ulike adressater i barnebøker: double adress, single adress og dual adress.

  • I den første typen tekster er det flere lag i teksten som henvender seg til ulike lesere; som når Jo Nesbø og Bjørn Sortland legger inn referanser til den voksne høytleseren i sine barnebøker.
  • I den andre typen tekster er kun barn eller voksne skrevet inn i teksten som implisitte lesere. Et av mange eksempler på slike barnebøker er Gutta i trehuset.
  • Den tredje typen tekster henvender seg til en leser som både barn og voksne kan identifisere seg med. Dette siste gjelder for eksempel Burnetts Den hemmelige hagen, Janssons Det usynlige barnet, og Lindgrens Sunnaneng; og selvsagt en lang rekke oppvekstromaner.

Bak spørsmålet om definisjoner av allalderlitteratur ligger også spørsmålet om hvilke tekster en voksen leser kan ha utbytte av, og om en voksen leser har flere emosjonelle lag som leser tekster på ulike måter.

Adaptasjon

I de mest bearbeidede og forkortede utgavene av klassiske bøker er det bare navnene, miljøet og noen utvalgte nøkkelscener som er beholdt.
Stabenfeldt forlag, 1961.

Et beslektet spørsmål er adaptasjoner av litteratur for å tilpasse den til nye målgrupper. Innenfor litteraturen brukes begrepet adaptasjon oftest for å beskrive hvordan en tekst bearbeides for nye medier og format: fra roman til film, fra skuespill til hørespill, og lignende.

Innenfor barnelitteraturen handler adaptasjoner ofte om å tilrettelegge for barns fatteevne, behov og tålmodighet. Tilrettelegginga tar gjerne også bort «upassende» sider ved bøkene, som når de vanlige utgavene av Anne Franks dagbok er beskåret slik at referanser til pubertet og seksualitet er utelatt.

Mange av 1700-tallets og 1800-tallets litterære klassikere leses i dag mest i forkortede utgaver bearbeidet for yngre lesere. Det gjelder bøker som Robinson Crusoe, Onkel Toms hytte, Gullivers reiser og Oliver Twist.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Jon Fosse. «All-alder-litteratur». Årboka Litteratur for barn og unge 1998
  • Barbara Wall. The narrators voice. 1991
  • Harald Bache-Wiig. «Den dobbelte stemmen i barnelitteraturen». Norsk barnelitteratur – lek på alvor. 1996.
  • Zohar Shavit. «Teksters ambivalente status». Nye veier til barneboka. Redigert av Harald Bache-Wiig. 1997
  • Åse Marie Ommundsen. «All-alder-litteratur; litteratur for alle eller ingen?». kartet og terrenget. Redigert av Jon Ewo og Kari W. Sverdrup. 2006
  • Åse Marie Ommundsen. Litterære grenseoverskridelser. Når grensene mellom barne- og voksenlitteraturen viskes ut. Doktoravhandling, UiO, 2010
  • Maria Nikolajeva. «Finns det gränser för barnlitteratur?». Barnelitterært forskningstidsskrift, 2011. Anmeldelse av Ommundsens avhandling
  • Kari Skjønsberg. Hvem forteller? : om adaptasjoner i barnelitteratur. Tiden forlag, 1979

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg