Dany Laferrière

Laferrière ble født i Port-au-Prince, hovedstaden på Haiti. Faren hans var aktiv i et politisk parti som kjempet mot president François Duvalier («Papa Doc»). Fordi presidenten truet familiene til alle politiske motstandere på livet, ble Dany fra han var fire år holdt skjult hos sin bestemor som bodde på landsbygden utenfor hovedstaden. Som elleveåring flyttet Dany tilbake til sin mor som bodde i Port-au-Prince.

Etter videregående skole arbeidet Dany Laferrière i aviser som var i opposisjon til Jean-Claude Duvalier («Baby Doc»), som fikk makten på Haiti etter farens død i 1971. I 1976 flyktet han til Canada. I Montreal levde han som illegal innvandrer i åtte år og var nattarbeider på en fabrikk. Samtidig skrev han den første romanen sin, Comment faire l'amour avec un nègre sans se fatiguer (Hvordan elske med en neger uten å bli trett, 1985). Den vakte stor oppsikt både blant lesere og blant kritikere i Canada, og den ble straks oversatt til flere språk.

Laferrieres debutroman forteller historien om to venner med karibisk bakgrunn som prøver å klare seg som best de kan i Montreal. Den ene er en innadvendt og forsiktig student, og den andre forsøker å få seg flest mulige kortvarige eventyr med rike hvite jenter. Den viktigste drivkraften hans er imidlertid ikke det seksuelle, men ønsket om å ta hevn for den nedverdigende måten han føler han som mørkhudet blir behandlet på i Montreal. Boken er full av ironi i skildringene av personenes karakterer, men den er først og fremst en nådeløs satire over situasjonen for innvandrere i dagens Canada.

I flere av Laferrières senere bøker brukes lysten på seksuell tilfredsstillelse som eksempel på menneskenes behov for å herske over hverandre. Men i L'Odeur du café (Duften av kaffe, 1991), Laferrières neste roman, er den seksuelle tematikken nærmest fraværende. Her skildrer forfatteren barndommen sin og særlig den omsorgsfulle bestemoren han bodde hos da han levde i skjul på Haiti. Gjennom den lille guttens naive blikk lærer man også å kjenne de politiske kampene og de sterke sosiale spenningene som preget Haiti på denne tiden.

Mot slutten av 1990-tallet utgav Laferrière flere romaner som fikk en viss anerkjennelse, men som ikke har fått den samme berømmelsen som de tidligste bøkene hans. De første årene etter tusenårsskiftet konsentrerte han seg om arbeidet som journalist, og han utgav ingen nye skjønnlitterære bøker før i 2006. Da kom romanen Vers le Sud (Mot sør), som gir en både frekk og meget kritisk skildring av sex-turismen i Karibia.

I 2008 kom Je suis un écrivain japonais (Jeg er en japansk forfatter). I denne boken møter man en etablert forfatter fra Canada som i et intervju med en japansk journalist forteller at han er i ferd med å fullføre en bok med denne tittelen. Imidlertid blir boken aldri skrevet ferdig, og intervjuet fører til at forfatteren både oppnår berømmelse og skaper irritasjon i Japan på grunn av en bok som ikke eksisterer, og som han aldri får fullført.

Je suis un écrivain japonais har en komplisert og mangetydige intrige. Laferrière legger stor vekt på de komiske elementene i situasjonen forfatteren har brakt seg selv i. Men boken er også en alvorspreget refleksjon omkring makten han mener reklame og markedsføring i dag har fått over forfatterne og bøkene deres.

I 2009 utkom en bok som skulle gjøre Laferrière til en av de mest omtalte franskspråklige forfatterne etter tusenårsskiftet: L'Énigme du retour (Hjemkomstens gåte) har, slik som Laferrières andre bøker, mange selvbiografiske trekk. Hovedpersonen er en ung forfatter fra Haiti som har flyttet til Montreal, og som får beskjed om at faren hans er død. Selv om han knapt har kjent sin far, reiser han hjem for å ta del i begravelsen, og han møter igjen en verden som lar ham gjenoppleve sin egen barndom.

Men L'Énigme du retour forteller ikke bare om forfatterens reise tilbake i egen fortid. Handlingen foregår under to grunnleggende forskjellige himmelstrøk. Det solfylte og uutholdelig hete Haiti og det kalde og mørke Montreal blir bilder på to poler i forfattererens egen skapende inspirasjon. Laferrière lar oss forstå at han er avhengig av begge disse polene. Den ene polen uten den andre ville knekket ham både som forfatter og som menneske.

Etter L'Énigme de retour har Laferrière ikke publisert noen bøker med innhold og omfang som passer til det man venter av en roman i tradisjonell forstand. Dels har han de siste årene utgitt bøker som forener fiksjon og selvbiografi. Disse bøkene kan sies å tilhøre sjangeren autofiksjon – en sjanger som særlig har utviklet seg etter andre verdenskrig. Dels har han skapt bøker der teksten er forbundet med tegninger han selv har laget. Disse bøkene har han kalt Romans dessinés (tegneromaner).

Blant bøkene med selvbiografisk innhold kan nevnes Tout bouge autour de moi (Alt gynger omkring meg, 2010), der han skildrer sin opplevelse av det store jordskjelvet på Haiti samme år. Naturkatastrofen skjedde en gang Laferrière var på besøk i sitt hjemland, og selv om han for sin del ikke kom til skade, ble han vitne til de umenneskelige lidelsene skjelvet forårsakte.

Tout ce qu'on ne te dira pas, Mongo (Alt man ikke vil si deg, Mongo, 2015) handler om et oppdiktet møte i Montreal mellom forfatteren og Mongo, en ung mann fra Haiti som lik ham har emigrert til Montreal. Mongo ber forfatteren om råd for å finne sin plass i denne byen som virker så fremmed på ham. Gjennom samtalen gjenopplever forfatteren sitt eget traumatiske møte med Montreal for nesten førti år siden. Historien er også inspirert av bøkene til et av Laferrières viktigste litterære forbilder, den franske opplysningsfilosofen Denis Diderot. Også Diderot skrev bøker der han kombinerte oppdiktede situasjoner med samtaler som faktisk hadde funnet sted.

I 2022 har Laferrière gjort seg bemerket med en lang novelle: L'Enfant qui regarde (Barnet som betrakter). Forfatteren selv kaller denne korte boken en bonsai-roman. Den handler om den flertydige forbindelsen mellom en ung gutt som lever i et av de fattigste strøkene i Port-au-Prince, og en eldre forfinet mann som representerer alt det gutten ønsker seg i livet, men som han han aldri vil kunne oppnå.

Fra 2018 har Laferrrière laget flere Romans dessinés. Den første av dem var Autoportrait de Paris avec chat (Selvportrett fra Paris med katt) fra 2018. Den skildrer kunstverk og severdigheter i Paris og ikke minst kunstnere og forfattere som bor i byen. Og særlig handler den om en mystisk katt som slår følge med forfatteren på hans nattlige vandringer.

Blant andre av Laferrières romaner som er tegnet, kan nevnes L'Exil vaut le voyage (Landflyktigheten er reisen verd) som kom i 2020. Også denne boken skildrer motsetningene mellom heten på Haiti og kulden i Montreal, og den beskriver følelsen av ikke å ha noe fedreland. Dans la splendeur de la nuit (I nattens stråleglans, 2022) er en skildring av de varme sommernettene fylt av lyder og dufter som han husker fra sin barndom.

Laferrières forfatterskap er meget omfattende. Han har selv dramatisert flere av romanene sine, også L'Énigme du retour. Videre har han skrevet essayer, blant annet om synet på mørkhudede i Vest-Europa og Amerika. Han mener at menneskene i denne delen av verden er langt mindre inkluderende enn de selv liker å tro, og han har fått kritikk for å være for kategorisk i dette spørsmålet.

Laferrières brudd med tradisjonelle sjangerbegreper og hans evne til å kombinere kunstneriske uttrykk på nye måter, er en hovedgrunn til at han blir sett på som en meget viktig skikkelse i vår tids franskspråklige litteratur. Han har også funnet seg en særegen uttrykksform som forener skarpe analyser med en lyrisk og poetisk tone. Ved siden av at han er medlem av Det franske akademi, har han fått en rekke litterære utmerkelser fra flere land i Europa og Nord-Amerika. Bøkene hans er oversatt til omtrent 15 språk. Så godt som alle finnes i engelsk utgave.

• Canadas franskspråklige litteratur
• Haitis litteratur

• Martin Munro: Exile and post-46 Haitian Literature, Liverpool University press 2007, (ISBN 1-78138-649-8.)