Presidentvalget høsten 2000 brakte Jean-Bertrand Aristide til makten, for tredje gang. Han fikk over 91 % av stemmene, i et valg som ble utsatt flere ganger, boikottet av opposisjonen og sterkt kritisert av internasjonale valgobservatører. Aristides parti Fanmi Lavalas seiret stort også i parlaments- og lokalvalgene samme år, med en oppslutning rundt 80 %.

Voldelige opptøyer og politisk uro rundt valget førte til at USA, EU og Canada truet med å stanse den økonomiske hjelpen til landet. Uroen ble dempet gjennom en overenskomst mellom regjeringen og 15 opposisjonspartier om et bredt sammensatt råd til å forberede og overvåke neste valg, som var planlagt i 2004. Aristide avlyste imidlertid valget under en voldsbølge som truet med å utvikle seg til regulær borgerkrig – med 200-årsfeiringen for landets selvstendighet som en slags opptakt.

Opposisjonen reagerte kraftig på avlysningen og organiserte massedemonstrasjoner med krav om Aristides avgang. Samtidig herjet væpnede kriminelle bander stadig mer fritt med plyndringstokter. Paramilitære enheter og en dødsskvadron gjenoppstod under ledelse av tidligere opprørsledere. Også regjeringen hadde sine støttespillere blant de væpnede bandene, etter hvert som myndighetenes eneste sikkerhetsstyrke, politiet, ble nedkjempet.

Samfunnet var i full oppløsning, en humanitær katastrofe rykket stadig nærmere, og flere forsøk på fredsmegling fra USA, den tidligere kolonimakten Frankrike og fra nabolandene mislyktes. Den politiske delen av motstanden samlet seg i «Gruppen av 184», etter antall partier, organisasjoner og andre aktører som stod bak. Vendepunktet kom da Aristide i mars 2004 meddelte sin avgang og drog i eksil. Styrker fra USA og senere FN gikk inn og tok over kontrollen, og høyesterettsjustitiarius Boniface Alexandre ble tatt i ed som midlertidig president frem til neste valg.

Siden 2004 har FN hatt en fredsbevarende styrke i landet, under navnet MINUSTAH (Mission des Nations Unies pour la stabilisation en Haïti). Det er en multinasjonal styrke, under ledelse av Brasil, og styrken har både en militær og en sivil komponent, med hovedvekt på den første. MINUSTAH har måttet tåle kraftig kritikk, både lokalt og internasjonalt, etter en rekke klager fra sivilbefolkningen med anklager om overgrep. FN og MINUSTAH har også blitt anklaget for å være skyldige i et utbrudd av kolera som rammet landet etter jordskjelvet i 2010

Valg til ny president skulle opprinnelig holdes i november 2005, men datoen ble forskjøvet flere ganger. Presidentvalget 7. februar 2006 ble vunnet av tidligere president René Préval, som fikk 51,2 % av stemmene. Préval ble innsatt som president 4. mai. Valget, der 33 kandidater deltok, forløp roligere enn fryktet.

Ved valget til ny nasjonalforsamling samme år kjempet over 50 partigrupperinger om de 129 mandatene. Lederen for en bred koalisjonsregjering, Jacques Edouard Alexis, måtte forlate sin post etter kort tid, som følge av et eskalerende opprør i befolkningen mot stigende matvarepriser og fattigdom.

Den nye statsministeren Michêle Pierre-Louis tiltrådte i september 2008, som den andre kvinnen på denne posten i landets historie. Statistikken for fattigdom, underernæring og sultproblemer pekte i feil retning. Det var heller ingen særlig bedring å spore når det gjaldt vold, kidnapping og annen kriminalitet. I november 2009 overtok Jean-Max Bellerive som statsminister, etter at et mistillitsforslag mot Pierre-Louis ble vedtatt i senatet.

Haiti har forsøkt å satse på turisme, i likhet med en rekke andre karibiske land, men lå i 2008 som nummer fire på en rangering av verdens farligste reisemål, etter Somalia, Irak og Afghanistan.

Samtidig står landet overfor en miljøkrise, der hele 97 % av skogsarealene anses å være ødelagt, noe som både svekker turismemulighetene og forsterker skadevirkningene av de stadig hyppigere flom- og orkanherjingene i regionen. I 2004 nådde naturkatastrofene en topp, der nærmere 5000 liv gikk tapt. Statlig gjeldsbyrde og korrupsjon bidrar til en vedvarende ubalanse i økonomien. FN har en stående styrke for å hindre full oppløsning av samfunnsordenen – i landet som holder stand som det fattigste, og et av de mest urolige, på den vestlige halvkule.

I 2009 anså Det internasjonale pengefondet (IMF) at Haiti hadde oppfylt krav IMF hadde stilt med hensyn til økonomiske reformer og tiltak for å bekjempe fattigdommen, og besluttet å slette 80 % av Haitis gjeld - uten umiddelbare følger for befolkningen; den reelle arbeidsløsheten ble på dette tidspunkt anslått til 70 %. Jean-Max Bellerive avløste Michêle Pierre-Louise som statsminister høsten 2009.

I januar 2010 ble landet rammet av det kraftigste jordskjelvet (se jordskjelv i Haiti) på minst 200 år, en måned senere var antallet bekreftet omkomne kommet opp i 223 000, et tall regjeringen anslo måtte økes til over 300 000. Katastrofen gjorde rundt 3 millioner mennesker hjemløse, og hundretusener flyttet ut fra området rundt hovedstaden Port-au-Prince, der skadene var enorme. Gjenoppbyggingen av landet ble av Den interamerikanske utviklingsbank anslått til å koste opp mot 80 milliarder kroner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.