Gary Victor

Victor er utdannet agronom og arbeidet som offentlig tjenestemann før han rundt 1990 fikk sitt litterære gjennombrudd. Men selv om han i en periode arbeidet for Haitis regjering, har kan alltid vært kritisk til mange sider ved politikken landets ulike regjeringer har ført. Han har for eksempel kritisert den sterke europeiske og nord-amerikanske innflytelsen på Haiti. Den kritiske holdningen overfor Vest-Europa og særlig overfor USA kommer også tydelig frem i bøkene hans.

Victor legger vekt på at Haiti har sin egen kulturelle og historiske tradisjon som går langt tilbake i tid (se Haitis historie), og hevder at den moderne europeiske og amerikanske innflytelsen på Haiti er en stadig større trussel mot landets identitet og særpreg. Dette er også en grunn til at tradisjonene knyttet til voodoo har en sentral plass i mange av Victors romaner. Voodoo regnes som en nasjonalreligion på Haiti, og Victor fremhever ofte det han ser som verdien ved voodoo sammenliknet med de religiøse tradisjonene som har preget Europa, og med katolisismen i første rekke.

Victor debuterte som forfatter i 1976 med noen korte satiriske tekster. Disse ble trykt i regjeringsorganet på Haiti, som kommer ut i hovedstaden Port-au-Prince. I 1981 fikk han utgitt sin første novellesamling, Symphonie pour demain (Symfoni for i morgen). Men den første av bøkene hans som skapte oppmerksomhet, kom i 1988: novellesamlingen Albert Buron ou profil d'une élite (Albert Buron, eller tverrsnitt av en fra eliten).

Albert Buron er en gjennomgangsfigur i mange av Victors bøker. På de fleste felter er Buron en middelmådighet; det er bare når det gjelder pretensjoner og tro på seg selv at han overgår de fleste. I 1999 utgav Victor et bind til med fortellinger om Buron. Videre har han skrevet en lang rekke kortere tekster om denne skikkelsen som er et innbegrep av Haitis bornerte borgerskap og særlig av den narraktigheten som gjør dem uskikket til å ivareta landets interesser.

Victor har senere utgitt en rekke novellesamlinger. En av de mest kjente er Treize nouvelles Vaudou (Tretten Voodoo-noveller, 2007). Blant de senere novellesamlingene hans kan nevnes Dossiers interdits I–II (Hemmeligstemplede saksdokumenter I–II, 2012–2013). Også samlingen som kom ut i 2022, Un homme dangereux (En farlig mann), vitner om Victors respektløse humor og samfunnskritiske grunnholdning.

Gary Victor har på 30 år utgitt over 20 romaner. Han skrev forholdsvis få romaner på 1990-tallet, men utgivelsestakten hans har økt på 2000-tallet.

Han ga ut sin første roman i 1990, Clair de Manbo (Skinn av Manbo). Manbo er navnet på en ung og tiltrekkende kvinne. Hun er voodoo-prest og har derfor en spesiell innflytelse over skjebnen til menneskene i sin nærhet. I den kompliserte intrigen blir realismen og det overnaturlige og utrolige stadig vevet sammen, og det er vanskelig å vite hvor mye av historien som fortelleren vil ha leseren til å tro på, og hvor mye som skal oppleves som skrøner.

Den mest kjente av Victors romaner fra 1990-tallet er Le Diable dans une thé à la citronelle (Djevelen i en kopp te med sitronsmak, 1998). Den forteller historien om Mirna, en ung, fattig jente som er blitt misbrukt av sønnen til byens rikeste mann. Hun drømmer om hevn, og muligheten byr seg mange år senere når sønnen til Mirna, som er funksjonshemmet og en av samfunnets utstøtte, selger sin sjel til djevelen og dermed får muligheten til å utrette ting han aldri før har klart. I Victors univers må også djevelen medvirke for at de svake til slutt skal få sin rett.

Flere av Victors romaner skildrer miljøer i Port-au-Prince som i helt spesiell grad er preget av fattigdom og kriminalitet. Dette gjelder blant annet À l'Angle des rues parallèles (På hjørnet mellom de parallelle gatene, 2000). Je sais quand Dieu vient se promener dans mon jardin (Jeg vet når Gud kommer og spaserer i min hage, 2004) er en skildring av personer med sterkt forvrengte virkelighetsbilder. Romanen viser at Victor har inngående kjennskap til sinnslidendes situasjon. Det er tydelig at for ham er sinnsforstyrrelsene ikke bare en følge av sykdommer hos enkelte individer, men i like stor grad et uttrykk for sykdommer som hele Haitis samfunn er rammet av.

For en forfatter som Gary Victor, som mener at Haitis samfunn er gjennomsyret av kriminalitet, har det vært naturlig å gi noen av bøkene form av kriminalromromaner. Et kjent eksempelet på dette er Les Cloches de la Brésilienne (Den brasilianske pikens klokker, 2006). Sentralt i historien står en forholdsvis hederlig politimann i et gjennomkorrupt samfunn. Han må ofte gi opp kampen for idealene han tror på, men han klarer i hvert fall å redde en ung jente fra å ende som prostituert.

I Le Sang et la mer (Blodet og havet, 2009) møter man den samme kritikken av samfunnet på Haiti som i Victors tidligere romaner. Men det virker som han er blitt mer opptatt av hvor viktig samhørigheten er mellom mennesker som er glade i hverandre. I Le Sang et le mer ser man det særlig i skildringen av kjærligheten mellom to foreldreløse søsken.

Maudite Éducation (Forbannede utdannelse, 2012) regnes blant Victors viktigste bøker. Også i den har skildringen av menneskeskjebner en mer sentral plass enn satiren over samfunnet. Boken handler om en gutt i puberteten og hans utvikling mot livet som voksen. Det som særlig skiller den fra andre romaner om samme emne, er at Carl gjennom skolen, som ellers er et sted der han mistrives, får tildelt en å utveksle brev med, en pennevenninne. Det tar tid før brevvekslingen fører til dypere menneskelig kontakt mellom dem. Men etter hvert oppdager begge at de står overfor de samme problemene ved å forlate barndommen og bli voksne. Og viktigst av alt: Carl ser at ved å skrive om seg selv og sine livserfaringer, får han ny innsikt i hvem han er. Gjennom brevvekslingen forstår Carl derfor at å skrive er det han kan, og at det er forfatter han skal være her i livet.

På 2010-tallet utgav Victor utgitt en rekke romaner som forteller om et forfatterskap i stadig utvikling. Et eksempel er Masi (2018). Den tar opp en tematikk som er bedre kjent og mer akseptert i Europa enn i Victors hjemland: Masi foregår på en oppdiktet øy i de franske Antillene og skildrer kampen mellom de innbyggerne som vil arrangere en Pride-festival der, og dem som for enhver pris vil stanse dette fordervelige påfunnet. Særlig gjelder dette øyas lokale diktator som ser utslag av homofili overalt – både i landet han har makten over, og i sin egen fantasi. Masi regnes blant forfatterens mest underholdende bøker, men som alltid hos Victor blir humoren brukt til å gi en krass kritikk av skjevheter i samfunnet.

Victors samfunnskritikk har kommet til uttrykk i en rekke former. Han har skrevet teaterstykker, sketsjer og monologer og også manus til flere spillefilmer. Han er en typisk representant for de unge forfatterne på Haiti som møter landets store problemer både med en provoserende latter og et dypt alvorlig samfunnsengasjement.

Gary Victor har mottatt en rekke litterære utmerkelser. Blant annet har han fått flere priser for franskspråklige forfattere utenfor Frankrike. Men Victor understreker at han ikke bare ser seg selv som en representant for fellesskapet av forfattere fra franskspråklige land (la francophonie). Han mener at alle forfattere, uavhengig av geografisk, språklig eller religiøs tilknytning, hører til det samme verdensomspennende fellesskapet. Dette fellesskapet blir i dag i fransktalende land gjerne kalt «verdens litteratur», la littérature–monde.

• Haitis litteratur
• Haitis samtidshistorie

• Françoise Cévaër, Gary Victor: Profile of a Writer for the People: (Intertextes, Lubbock. Texas 2018.)