Før Kristoffer Columbus ankom øya som han kalte La Isla Española i 1492, ble den bebodd av om lag en halv million taino arawak-indianere som drev jordbruk og fiske. Spanierne nærmest utryddet denne befolkningen i løpet av 50 år, blant annet ved slavedrift på sukkerplantasjer som ble opprettet i 1506. Fra 1512 ble betydelige mengder afrikanske slaver innført. Imidlertid fant spanierne lite av interesse på den vestlige delen av øya, som i 1697 ble avstått til Frankrike. Franskmennene satte i gang opparbeidelse av den fruktbare jorden, noe som sammen med økt innførsel av slaver la grunnlaget for stor produksjon av sukker og bomull.

Haiti avskaffet slaveriet før noen andre land i verden, og det skjedde delvis gjennom at slavene selv gjorde opprør. 

I tiden rundt den franske revolusjonen i 1789 var Haiti et segregert samfunn bestående av om lag en halv million slaver, 40 000 hvite og 25 000 av blandet herkomst. Slaveloven, Code Noir, av 1685, hadde aldri gitt slavene de rettighetene som var offisielt gjeldende. De ble umenneskelig utnyttet, og dødsprosenten på plantasjene var høy. Revolusjonen i moderlandet førte til utvidet autonomi for plantasje-eierne, og mennesker av blandet herkomst fikk stemmerett. I 1791 gjorde over 100 000 slaver opprør i den nordlige delen av kolonien med krav om å bli frie borgere. Under ledelse av blant annet Toussaint Louverture kjempet slavene en bitter kamp i det følgende tiåret mot franskmenn, briter, spaniere og mulattgrupper. Det var også interne kamper mellom ulike grupper av plantasjeeiere, representanter fra den franske regjeringen og de såkalte "frie fargede". 

I 1801 kontrollerte Louverture hele øya, men Napoleon intervenerte med store styrker for å gjenvinne kontrollen. Louverture havnet i fransk fangenskap hvor han døde i 1803, men hans løytnanter Jean-Jacques Dessalines og Henri Christophe tok over som ledere. Med god hjelp av en gulfeber-epidemi ble franskmennene beseiret 1. januar 1804. Dessalines proklamerte uavhengighet under det gamle navnet Haiti. Etter USA var Haiti det første landet i Amerika som fikk sin uavhengighet. Det betydde håp for slavebefolkningen i andre kolonier og skremte plantasjeeierne. Uavhengigheten ble anerkjent av Frankrike først i 1825, etter at daværende president i Haiti, Jean-Pierre Boyer, signerte en avtale som garanterte Frankrike en betydelig erstatning for tapet av Haiti som koloni.

Dessalines utropte seg til keiser og fortsatte kampen mot den hvite overklassen i Haiti. Dessalines ble imidlertid drept i 1806 etter å ha fordrevet og utryddet omtrent hele den hvite befolkningen. Landet ble deretter styrt av to separate regimer inntil Jean Pierre Boyer samlet landet 1820 og i tillegg erobret Santo Domingo fra spanierne. Øya var forenet inntil 1843 da opprør i Santo Domingo førte til ny deling – Haiti og den Dominikanske Republikk. Tyranniske ledere preget Haiti gjennom hele 1800-tallet, og landet var preget av økonomisk og politisk kaos. En svart overklasse vokste frem, mens fattigdommen tiltok blant det store flertall av befolkningen. I perioden 1843–1915 regjerte 22 diktatorer; mellom 1911 og 1915 ble hele sju presidenter styrtet. I 1915 intervenerte amerikanske styrker i forsøk på å bringe stabilitet. De følgende 19 årene ble Haiti styrt av en amerikansk høykommissær. I 1934 ble opposisjonen imidlertid så sterk at amerikanerne måtte trekke seg tilbake. Etter en periode på fire år med en forholdsvis progressiv politikk under Dumarsais Estimé, tok i 1950 en militærjunta makten under ledelse av oberst Paul Magloire (1907–2001).

I 1956 ble Magloire tvunget til å gå av etter seks år med vanstyre og omfattende uroligheter og streiker. Han drog i eksil, og de nye militære lederne skrev ut valg som året etter ble vunnet etter en tvilsom prosedyre av landsbylegen François Duvalier («Papa Doc»). Det svarte flertallet hadde dermed fått makten i landet, men Duvalier utviklet raskt en autoritær holdning, og politikken utspant seg heretter som rene palassintriger og sammensvergelser. Duvalier lot seg gjenvelge i de påfølgende valgene, som vakte protester langt utenfor Haiti. Kirken fikk sin frihet betydelig begrenset. Presidenten opprettet sin private hær, Tonton Macoute, som snart var fryktet for drap på opposisjonelle og andre som stod i veien for Papa Docs enevelde. USA trakk tilbake sin støtte til landet i 1963 i protest mot det politiske maktmisbruket og frykten for et fullstendig opprør. I 1964 utropte Papa Doc seg selv til president på livstid. Intellektuelle og forretningsfolk forlot i stort antall Haiti, som hadde utviklet seg til det desidert fattigste landet i Latin-Amerika. Store mengder haitianere flyktet fra terror-regimet til nabolandet hvor deres arbeidskraft ble grovt utnyttet. Regelrett slavehandel er flere ganger blitt avslørt.

Papa Docs død i 1971 gjorde ikke slutt på eneveldet; sønnen Jean-Claude Duvalier («Baby Doc») ble samme år utropt til president på livstid. Håpet om at brutaliteten skulle modereres ble gjort til skamme. USA trenet en ny elitehær («Leopardene») som perfeksjonerte undertrykkelsen, mens Tonton Macoute holdt seg mer i bakgrunnen. På grunn av det ekstremt lave lønnsnivået i Haiti ble det i 1970-årene gjort iherdige forsøk på å lokke utenlandske investorer til landet. Mot slutten av 1970-årene utgjorde direkte amerikansk hjelp mer enn halvparten av Haitis statsbudsjett; en betydelig del av midlene fant veien direkte til Duvalier-familien.

En forsiktig åpning av diktaturet fra 1977 ble fulgt av åpen opposisjon og gerilja-aksjoner. Tonton Macoute ble igjen svært aktiv, og det gamle regimet ble gjenetablert. De sosiale forholdene ble stadig forverret, politiske mord preget hverdagen, og mange forsøkte å nå USA som båtflyktninger. I 1982 forsøkte eksilhaitianere en mislykket militær landgang. I begynnelsen av 1980-årene utviklet Haiti seg til å bli en slags frihandelsstat og tiltrakk seg en mengde amerikanske selskaper i forsøket på å skape «Karibias Taiwan». Dette ble ytterligere aktuelt med Reagan-regjeringens Caribbean Basin Initiative i 1984. Likevel opplevde Haiti en stadig økonomisk forverring. Flere mennesker mistet livet i 1984 under opptøyer pga. høye matvarepriser.

I 1985 ble det holdt folkeavstemning som befestet Baby Docs presidentskap på livstid og gav ham retten til å oppnevne sin etterfølger. Mot slutten av 1985 oppstod en omfattende protestbølge i Gonaïves med påfølgende voldelig undertrykkelse. USA satte frem krav om politiske reformer. Men opprøret tiltok, og Baby Doc ble i februar 1986 tvunget til å forlate landet med amerikansk hjelp; han drog i eksil til Frankrike. Et nasjonalråd (CNG), ledet av general Henri Namphy, tok makten med løfte om å organisere valg i 1987, med deltagelse også av hittil forbudte partier.

Etter en turbulent periode med militære presidenter, opptøyer, parodiske og voldelige valg, ble det første frie valget i Haitis historie avholdt i desember 1990. Presten Jean-Bertrand Aristide fikk hele 70 % av stemmene og tok med stor iver fatt på oppgaven med å skape orden i kaoset. Aristide fikk problemer allerede ved innsettelsen, da hans rival Roger Lafontant forsøkte seg på militærkupp uten å få tilstrekkelig oppslutning i hæren. I september 1991 ble Aristide avsatt i et militærkupp ledet av general Raoul Cédras. Parlamentet utnevnte den aldrende høyesterettsdommeren Joseph Nerette til president, mens Aristide flyktet til USA i eksil.

Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) og USA innførte økonomiske sanksjoner mot Haiti og forsøkte uten hell å megle frem en anerkjennelse av Aristide som den eneste legitime presidenten. Økonomisk hjelp på 750 millioner dollar ble holdt tilbake av USA, Canada og EU. Virkningene av sanksjonene rammet særlig den allerede lutfattige befolkningen; resultatet var en økende strøm av båtflyktninger til USA. Haitis elite og militærmyndighetene tok for seg av det lille som var igjen av landets økonomi og spedde på med narkotikahandel.

Kravet om at Aristide skulle vende tilbake fikk stadig mer tyngde i Haiti hvor opptøyer, vold og undertrykkelse tiltok. FN advarte Cédras om at landet ville bli invadert hvis han ikke frivillig ville gi fra seg makten. I september 1994 gikk omsider en FN-styrke på 20 000 mann under USAs kommando inn i landet.

Invasjonsstyrkene møtte liten motstand. Hæren kapitulerte etter kort tid og ble avvæpnet og erstattet med en midlertidig FN-politistyrke. Cédras måtte innse at slaget var tapt og drog til Panama i eksil. Få dager senere ankom Aristide i triumf til hovedstaden Port-au-Prince, og situasjonen falt raskt til ro under overoppsyn av FN-styrkene. Aristide, som omtalte seg som sosialist da han ble valgt, la seg nå på en helt annen politikk for å tilfredsstille Verdensbanken og USA. Landets økonomi fikk igjen vekst, inflasjonen ble redusert, næringslivet begynte å fungere igjen, og privatisering ble satt i verk. FN trakk tilbake 60 % av styrkene sine i 1995, etter at en ny politistyrke var blitt trenet opp. Parlamentsvalget 1995 ble vunnet av Aristides parti Lavalas; valget ble imidlertid kritisert for å ha vært uryddig.

Formelt sett var Aristides presidentperiode på fem år nesten utløpt, og grunnloven godtok ikke gjenvalg. René Preval fra det populistiske koalisjonen Organisation politique Lavalas (OPL) vant valget i desember 1995 med 88 % av stemmene. For første gang i landets historie overlot en valgt president embetet til en valgt etterfølger. Den politiske situasjonen var deretter forholdsvis rolig. Våren 2000 ble den siste kontingenten amerikanske FN-soldater trukket ut.

Etter at Préval ble innsatt som president i 1996, har landet vært preget av politisk uro og splittelse i regjeringspartiet. Statsminister Rosny Smarth ble kritisert av befolkningen for det storstilte privatiseringsprogrammet og kutt i offentlige utgifter som han ble pålagt av IMF, og i oktober 1997 ble han tvunget til å forlate ministerposten. Nasjonalforsamlingen nektet å godkjenne president Prévals forslag til statsministerkandidater, og landet var uten en funksjonsdyktig regjering og befant seg nærmest i et politisk vakuum. I januar 1999 oppløste presidenten like godt hele nasjonalforsamlingen, og 25. mars fikk landet sin første regjering på 21 måneder da Préval utnevnte en ny regjering med Jacques-Édouard Alexis som statsminister.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.