Franck Étienne

Frankétiennes far og mor skal ha vært en eldre hvit amerikaner og en ung innfødt jente som faren hadde misbrukt. Han har aldri sett sin far, men utseendet hans skiller ham ut blant Haitis mørkhudede befolkning. Disse forholdene skriver han om i den store selvbiografiske romanen H'Eros–Chimère (2003, «Fantasifoster–helt/Eros».

Frankétienne har vært en sterk kritiker av diktaturene på Haiti. Under president «Papa-Doc» Duvalier og senere under hans sønn, «Baby-Doc» Duvalier, valgte mange forfattere og intellektuelle å forlate Haiti. Men Frankétienne ville ikke reise fra hjemlandet. Flere av biografene hans er overrasket over at han ikke har opplevd enda mer forfølgelse fra styresmaktenes side, når man ser hans bitende kritikk av de sosiale og politiske forholdene på Haiti.

Frankétienne har et omfattende forfatterskap, både på fransk og på kreolsk. Han gjorde seg først bemerket med diktsamlinger på fransk som Au Fil du temps (1964, «Som dagene går») og Chevaux de l'avant-jour (1967 «Hester fra før daggry»).

Den mest kjente av Frankétiennes romaner er Dézafi 1975. Dette var den første romanen fra Haiti som var blitt skrevet på kreolsk. En «dezafi» er en form for zombie, som i følge voodoo–religionen en slags «levende død», en skapning som fortsetter å eksistere etter døden, men som ikke er fullstendig virkelig. Forestillingen om zombier er velkjent både fra populærkulturen og fra folkediktningen i mange land. Hos Frankétienne blir en ung pike forelsket i en dezafi, og gjennom deres kjærlighet bringer hun ham tilbake til menneskenes verden. Her gjenfinner man motiver som også er velkjent fra folkediktningen i Norge.

Frankétiennes mest kjente roman på fransk er Les Affres d'un défi (1979, «En skremmende utfordring»). Handlingen i denne boken er så lik handlingen i Dezafi at enkelte kritikere har kalt den en oversettelse av den første boken. Forfatteren selv mener at bøkene har vesentlige ulikheter selv om grunntemaene er de samme. Begge bøkene behandler en lang rekke temaer, og i Les Affres d'un défi skildrer Frankétienne blant annet hvordan analfabetismen bidrar til å spre overtro og gjøre mennesker ufrie.

Frankétienne har også skrevet en rekke teaterstykker på kreolsk. Disse viser at han er inspirert av det absurde teateret og særlig av Samuel Beckett. Blant disse stykkene har Pèlin–Tèt (1978) oppnådd suksess. Dette er en adaptasjon av skuespillet Emigranci («Emigranter») av den polske forfatteren Slawomir Mrozek. Blant Frankétiennes øvrige stykker kan nevnes Kaselezo (1985, «Fostervannet») som handler om to kvinner som ikke makter å føde. Men dette stykket er først og fremst en kritikk av Duvalier–regimet, og det ble forbudt på Haiti kort tid etter at det kom ut.

Spirales er en betegnelse Frankétienne har gitt tekstene sine som ikke passer inn under en bestemt litterær sjanger. Han tar utgangspunkt i at spiralen er en form som uttrykker forandring og utvikling mens sirkelen uttrykker gjentagelse og stagnasjon. Bøkene han kaller spirales, mener han gjenspeiler livsprosessene i særlig grad. Ikke bare forteller de om livet; de viser også hva liv er i måten de er skrevet på og slik de faste reglene i språket blir brutt.

Frankétienne sier at «litteraturen skal fange livet, men ikke drepe det». Etter hans mening er det bare noen få store forfattere som har vært i stand til å fange livet uten å drepe det gjennom språket. Som eksempler nevner han Marcel Proust, James Joyce og Lawrence Durrell, men han forteller at også Knut Hamsun er en forfatter som har vært særlig viktig for ham. Forfatterne han ser på som sine forbilder, er innbyrdes ganske ulike, men de har det til felles at de bryter med troen på at diktningen skal styres av fornuftens prinsipper og av faste regler. Denne troen mener han har dominert og ødelagt europeisk litteratur, og fransk litteratur i særlig grad.

En av de første tekstene som Frankétienne gav betegnelsen spirale, var en fortelling med tittelen Ultravocal (1970). Dette er et ord han selv har skapt, og det synes å betegne en uttrykksform som går ut over det som språket vanligvis klarer å formidle. Boken har en mangetydig handling, men den forteller blant annet om en reise inn i et land preget av kaos. Av de to mennene som reiser, er den ene en kyniker som bare har som mål å utnytte kaoset til egen fordel, men den andre er en slags idealist som leter etter noe konstruktivt i det kaotiske. Forfatteren sier ikke direkte hvilket land han har i tankene, men man går vanligvis ut fra at han også her tenkte på vanstyret som preget Haiti da president Duvalier (Papa-Doc) hadde makten i landet.

Frankétienne har utgitt en lang rekke bøker som forteller om opprøret hans mot forholdene på Haiti, et opprør han blant annet uttrykker ved å bryte ned det franske språket og lage språklige nydannelser. Et eksempel er L'Oiseau shizophone (1998 og senere, «Fuglen med spaltet sang»). Dette er en tekst som finnes i flere utgaver. Selv om tittelen virker gåtefull, aner vi at det er snakk om en fugl som har en forvrengt type sang eller kvitring. Kanskje opplever dikteren at det er slik også han «synger» fordi han lever i et land i krise og der det nesten bare finnes kaos.

Interessen for Frankétiennes forfatterskap har de siste år vært stadig stigende; ikke bare i fransktalende land, men også i USA og i andre deler av Amerika.Det er skrevet en rekke vitenskapelige avhandlinger om bøkene hans, og han er blitt sammenliknet med viktige forfattere i det 20. århundre som Aimé Césaire, Alejo Carpentier, John Dos Passos og V. S. Naipaul. Han har fått en lang rekke litterære utmerkelser i europeiske og latin-amerikanske land, og også, etter hvert, på Haiti.

Som maler har Frankétienne en uttrykksform som minner om den de abstrakte ekspresjonistene og representantene for COBRA– gruppen står for.

• Haitis litteratur