Jacques Roumain

Haiti ble en uavhengig nasjon i 1809 og var det første franskspråklige landet i den tredje verden som fikk full selvstendighet. Men i begynnelsen av det forrige århundre var Haiti et sterkt klassedelt samfunn. Det bestod av en underklasse som hovedsakelig var etterkommere av frigitte slaver som var brakt til landet fra Afrika. Deres språk var kreolsk, og litteraturen som ble skapt i dette miljøet, var i første rekke inspirert av afrikansk muntlig diktning. Videre besto samfunnet av en overklasse som ikke var tallrik, men som hadde stor makt.

De fleste fra den fransktalende overklassen på Haiti var lysere i huden enn underklassen. De betraktet seg gjerne som de eneste virkelige haitianere. Litteraturen man forbinder med denne klassen, bygget på europeiske forbilder. Det var denne sosiale klassen Roumain tilhørte. Faren var en av landets største jordeiere, og bestefaren Tancrède Auguste (1856–1913) hadde vært president på Haiti fra 1912 til 1913. Men allerede som barn ble Roumain opptatt av de sosiale skjevhetene han så rundt seg. Disse skjevhetene hadde blitt enda større da landet kom under USAs herredømme i 1915.

En stor del av Roumains forfatterskap er ikke bare et forsvar for de haitianerne som var ufrie og rettsløse. Det kan også leses som hans forsøk på å frigjøre seg selv fra en sosial tilhørighet han var født inn i, men likevel opplevde seg fremmed for.

Som ungdom ble Roumain sendt til gode skoler i Europa. Det lengste oppholdet utenlands hadde han i Sveits. Han hadde også studieopphold i land som Belgia, England, Frankrike og Spania. Under disse oppholdene lærte Roumain å kjenne viktige strømningene innenfor samtidens europeiske diktning, som symbolismen og surrealismen.

Etter studietiden arbeidet han som journalist, også i aviser i Haiti som protesterte mot at USA hadde tatt makten i landet. Han mistet etter hvert økonomisk støtte fra familien og ble flere ganger satt i fengsel på grunn av artiklene sine. Også i perioden 1935–1941 måtte Roumain leve i eksil. En hovedgrunn til dette var at det nystartede kommunistpartiet ble forbudt i 1936. Han bodde blant annet i Belgia og i USA. Også her måtte han holde sine politiske oppfatninger skjult, selv om han særlig i USA tilhørte et stort nettverk av meningsfeller. I 1941 fikk Haiti en radikal president som tillot ham å komme tilbake til Haiti. Mot slutten av sitt liv ble han utnevnt til chargé d'affaires ved Haitis ambassade i Mexico.

De siste årene av sitt liv var Roumain meget opptatt av antropologi og etnografi. Han studerte særlig den franske antropologen Marcel Mauss' teorier, og selv om han kanskje aldri ble en forsker på det aller høyeste nivå, skrev han artikler om disse emnene som han fikk trykt i fagtidsskrifter. Han regnes derfor som en av grunnleggerne av etnografien på Haiti. Denne interessen satte også preg på de siste skjønnlitterære verkene hans.

Roumains liv ble kort. Tidligere hevdet enkelte kritikere at han kanskje var blitt tatt av dage av politiske motstandere, men i dag mener de fleste at han døde av naturlige årsaker. Det er heller ikke noe som tyder på at han hadde et rusproblem eller tilsvarende som forkortet livet hans. Men når man ser den voldsomme aktiviteten han utfoldet i perioder og den melankolien som særlig kommer til uttrykk i mange av brevene hans, kan man kanskje ikke utelukke at han led av en bipolar lidelse som ikke ble behandlet, og som fremskyndte hans død.

Roumain skrev politiske artikler gjennom hele slitt liv. Disse ble publisert i aviser på Haiti i den grad sensuren i landet gjorde dette mulig. Han skrev også mange dikt som ble trykt i aviser og tidsskrifter. Mot slutten av sitt liv skrev han et stort dikt på frie vers i flere sekvenser som ble utgitt posthumt i 1945 under tittelen Bois d'ébène («Ibenholt–tre»). Tematikken i dette diktet oppsummeres kanskje best i noen av de siste verselinjene:

«Likesom selvmotsigelsen i hvert enkelt trekk

oppløses i ansiktets harmoni,

forkynner vi lidelsens enhet,

og opprørets enhet,

hos alle folk på hele jordens overflate.»

Roumain skrev romaner og fortellinger i to adskilte perioder. De første ble til tidlig på 1930–tallet, resten ble skrevet mot slutten av hans liv. Dette var perioder da livet hans må ha vært forholdsvis enkelt: Han kunne bo i sitt land og hadde ganske god anledning til å uttrykke sine meninger fritt. I den senere tid har interessen for fortellingene han skrev i sin ungdom vært økende. Fortellingen som ble utgitt i 1930 het La proie et l'ombre («Byttet og skyggen»), og det henspiller på en fabel av Jean de la Fontaine som igjen bygger på en av Æsops fabler. Den handler om en hund som oppdager speilbildet av et deilig kjøttstykke i en dam, men når den hopper uti etter det, får den seg ikke annet enn et ufrivillig bad.

I Roumains generasjon var det ganske vanlig at franskspråklige forfattere fra den tredje verden henviste til de store representantene for eldre fransk litteratur. Men Roumains egentlige anliggende var å belyse den forakt representantene for hans egen klasse viste de mørkhudede. Dette ble enda tydeligere i hans neste korte roman, Les Fantoches(1931, «Sprellemennene»). Her skildres nådeløst forholdet mellom en familie av oppkomplinger som er lysere i huden og den mørkhudede tjenestepiken deres. Men den mest kjente fortellingen fra Roumains tidlige periode er La Montagne ensorcélée (1931, «Det fortrollede fjellet»), som skildrer et samfunn av fattige bønder som bor ved et ugjestmildt fjell og kampen de må føre mot tørke og uår, og ikke minst mot kyniske og lunefulle jordeiere.

• Haitis litteratur
• Haitis befolkning