Baselkonsilet

Baselkonsilet var et reformkonsil som ble avholdt av den romersk-katolske kirke i 1431–1449 i kjølvannet av konsilet i Konstanz (1414–1517).

Baselkonsilet satte seg selv tre mål: utryddelse av vranglære (det vil si husittismen), fred mellom kristne fyrster og reform av kirken. Konsilet hevdet at allmenne kirkemøter (økumeniske konsiler) står over paven, noe som pave Eugenius 4 fordømte i 1436. I 1437 gikk konsilet med på husittenes viktigste reformkrav, igjen mot pavens vilje. Samme år flyttet paven konsilet til Ferrara for å forberede forsoning mellom den latinske og den greske kirken. En del av konsilfedrene forble i Basel og valgte en motpave, Felix 5, men da denne gikk av i 1449, løste Baselkonsilet seg opp.

Den viktigste virkningen av konsilet var at det, mot sin vilje, kom til å styrke pavens autoritet i den romersk-katolske kirke. Dets dekreter inntil forflytningen til Ferrara anerkjennes av kirken, men bare de som angår konsilets hovedoppgaver, og som ikke strider mot den romerske biskops autoritet.