kaperkrig

Kaperkrig er krig til sjøs ført av privateide, væpnede skip spesielt bemyndiget til dette av en krigførende stats regjering. Kaperkrig eksisterte fram til midten av 1800-tallet, og var i det vesentlige rettet mot fiendens sjøhandel, først og fremst i den hensikt å oppbringe fiendtlige handelsskip, ikke å senke dem. Nasjoner hvis mariner var for svake til å måle seg med fiendens, engasjerte seg gjerne i kaperkrig, men kaperkrig ble også drevet av land med betydelige regulære sjøstridskrefter.

Kapere gjorde en effektiv innsats under den amerikanske revolusjonen fra 1775 til 1783. Kongressen autoriserte kaperkrig i 1776, og cirka 800 amerikanske kapere tok omkring 600 britiske handelsskip som priser (krigsbytte). Både britiske og franske kapere var aktive i krigsårene 1793–1814, franskmennene tok da 10 871 britiske handelsskip.

I krigen mellom USA og Storbritannia fra 1812 til 1814 ble det registrert 526 amerikanske kapere; 200 av disse tok i alt 1344 britiske handelsskip som priser. Amerikanske kapere seilte også i norske farvann og tok flere verdifulle priser inn til Bergen og Trondheim.

Danske og norske kapere spilte en viss rolle under krigen med Storbritannia 1807–1814. Det ble opprettet kaperaksjeselskaper i flere norske byer, særlig på Sørlandet. Stiftamtmannen i Kristiansand utstedte 34 kaperbrev i 1807 og 63 i 1809. De norske kapere var svært uensartede, fra tremastere væpnet med opptil 20 kanoner til åpne båter hvor besetningen kun hadde håndvåpen. Mange fiendtlige skip ble oppbrakt, og store inntekter tilfalt noen av dem som utrustet kaperskip, uten at kapervirksomheten i sin helhet kastet av seg mer enn den kostet. Også mange norske skip ble kapret av engelskmennene; den viktige trelastutførselen til England opphørte i lange perioder nesten helt, og korntilførselen fra Danmark ble sterkt hindret, slik man blant annet kan lese om i Henrik Ibsens dikt Terje Vigen.

Kaperne måtte rette seg etter krigens lover, og regjeringene utstedte også reglement for virksomheten. Dansk-norsk kaperreglement av 28. mars 1810 er en revisjon av det opprinnelige fra 1807. Når dansk-norske prisedomstoler hadde erklært skip og last for «god prise», tilfalt prisen i sin helhet kaperen mot å betale staten én prosent av det beløp salget av prisen innbrakte. Den kaprede last kunne innføres tollfritt. I Norge er verdien av kaprede skip og kapret last i denne perioden anslått til mellom 20 millioner og 30 millioner riksdaler.

Kaperbrev (engelsk: letter of marque; fransk: lettre de marque) var den skriftlige bemyndigelse fra en krigførende stats regjering som gav et privateid væpnet fartøy rett til å oppbringe fiendtlige fartøyer. Kaperkrig var en helt legal måte å føre sjøkrig på hvis den var autorisert ved kaperbrev og da kun mot fartøyer tilhørende nasjoner spesifisert i kaperbrevet. Opererte privateide fartøyer uten kaperbrev eller angrep fartøyer som tilhørte andre nasjoner enn angitt i kaperbrevet, var det sjørøveri.

Kaperkrig ble behandlet av Pariskongressen i 1856, og i Parisdeklarasjonen av 16. april om «visse grunnsetninger for sjøretten i krigstid», som ble tiltrådt av de fleste sjøfarende nasjoner, blant andre Norge, erklæres: «Kaperi er og forblir avskaffet». USA avslo å undertegne med mindre deklarasjonen også inneholdt bestemmelse om at all privat eiendom til sjøs som ikke er kontrabande, skal være unntatt fra oppbringelse. USA fremmet igjen denne tilføyelse under fredskonferansen i Haag i 1899, men fikk ikke tilslutning og ratifiserte da heller ikke deklarasjonen.

• marine
• Sjøforsvaret

• Tønnessen, Johan Nicolay (1955). Kaperfart og skipsfart: 1807-1814.