kapellgeistlighet

Kapellgeistlighet er en betegnelse brukt av norske historikere om geistligheten (presteskapet) ved de kongelige kapellene i Norge i middelalderen. Dette presteskapet ble fra Håkon 5. Magnussons tid organisert som en egen institusjon, langt på vei uavhengig av biskopenes myndighet.

Det kongelige kapellpresteskapet var en videre utvikling av den gamle hirdprestinstitusjonen. Helt fra kristendommen kom til Norge hadde de norske kongene et eget hirdpresteskap; prester som fulgte hirden. Den viktigste kirkerettslige og økonomiske forutsetningen for utviklingen fra hirdpresteskap til kapellpresteskap var de kongelige patronatkirkene som alt fantes.

De kongelige kapellene var kirker som var grunnlagt av kongene og fikk gaver fra dem. De fleste av disse kirkene lå på eller i nærheten av kongsgårdene. På Håkon 5s tid fantes det i alt 14 slike kirker, de fleste på Vestlandet. Etter søknad fra Håkon 5. gikk paven, Clemens 5., i 1308 med på at de kongelige kapellene ble samordnet til en egen institusjon. Den øverste lederen for denne ble prosten ved Apostelkirken i Bergen, som i denne egenskap fikk tittelen «kapellmagister». Det varte ikke lenge før det kom til uenighet om kompetansen mellom de norske biskopene på den ene siden og kongen og kapellgeistligheten på den andre.

Etableringen og organiseringen av det kongelige kapellpresteskapet har klare rikspolitiske og kirkepolitiske forutsetninger. Under det sentraliserte riksstyret som Håkon 5. prøvde å gjennomføre, trengte kongemakten mer enn noen gang før en stab av klerker som kunne brukes i statstjenesten, og som kongen kunne lite fullt og fast på. Med en flokk prestelærde menn som var fast knyttet til kongen, og som hadde ham å takke for sin kirkelige posisjon og var økonomisk avhengige av ham, kunne kongemakten stå langt sterkere både overfor kirkehierarkiet og de verdslige stormenn.

Kongen kunne dessuten finne egnede bispeemner blant sine egne klerker. Med den sterke posisjon bispene i senmiddelalderen fikk i det norske riksrådet, var dette svært viktig.