Faktaboks

Aslak Harniktsson Bolt
Fødd
1375
Død
1450
Levetidskommentar
fødsels- og dødsår er omtrentlege
Verke
Erkebiskop
Familie

Foreldre: Rådmann Harnikt Henningsson (nevnt 1389) og Sigrid Aslaksdatter Bolt (nevnt 1410).

Aslak Bolts jordebok

Aslak Bolt oppførte Aslak Bolts jordebok, eit register over alle eigedommane som tilhøyrde Nidaros erkebispedømme.

Av .

Aslak Harniktsson Bolt var ein norsk geistleg. Han var var biskop i Bergen frå 1408 til 1428 og erkebiskop i Nidaros frå 1428 til sin død rundt 1450.

Slekt

Aslak Bolt var av adelsslekta Bolt frå Borgarsyssel. Far hans, Harnikt Henningsson, var rådmann i Bergen, medan mora Sigrid truleg var dotter av Aslak Kolbeinsson og difor søskenbarn av riksråden Agmund Bolt. Gjennom far sin slekta Bolt òg på den norske adelsslekta Rømer. Fødselsåret er ukjent, men det at Bolt vart vald til biskop i 1407, tyder på at han var fødd iallfall ein mannsalder før. Mykje før 1370-åra kan det likevel ikkje ha vore, sidan han verka som erkebiskop til 1450.

Biskop og erkebiskop

Aslak Bolt vart fyrst vald til biskop i Oslo i 1407, men det er lite truleg at han tiltredde. Bergensbiskop Jacob Knutsson vart i staden flytta til Oslo, truleg etter ønske frå dronning Margrete, medan Bolt kom til Bergen. I 1428 vart han «postulert» av domkapittelet til erkebiskop i Nidaros, fekk i 1430 paven sin konfirmasjon på dette og fekk tittelen «det pavelege setets legat».

Kyrkjeleg omdanning

Bolt leidde den norske kyrkja i ei tid for omdanning og attreising. Økonomisk leid kyrkjeorganisasjonen framleis av dei store inntektstapa etter svartedauden, med innskrenka tiender og dårlegare leigeinntekter på jord. Då domkyrkja i Nidaros brann i 1432, vart det endå viktigare å få oversikt over det økonomiske grunnlaget til kyrkja. Bolt fekk i stand eit register over erkebispestolen sine eigedommar og inntekter, den kjende Aslak Bolts jordebok, som er eit viktig historisk kjeldeskrift. Bolt sitt omfattande arbeid med å ordne jordleiga sikra erkesetet stødigare inntekter dei komande tiåra. Desse vart nytta til å byggje opp att og utbetre domkyrkja.

Internasjonalt var Bolt si bispetid prega av eit forsøk på å omforme kyrkjeordninga. I tre lange overnasjonale kyrkjemøte på byrjinga av 1400-talet drøfta ein tiltak for å skape større kyrkjeleg einskap, ei retning seinare kjend som konsilrørsla. Ei kampsak for fleire av utsendingane var å tilbakeføre makta som var overført til pavesetet i høgmellomalderen, for slik å styrkje dei nasjonale kyrkjene. Det siste møtet, konsilet i Basel i 1432–1438, slo fast at slike fellesmøte skulle ha vedtaksrett over paven, og at nasjonale kyrkjer mellom anna difor skulle ha makt til å velje nye bispar. Bolt kalla sjølv inn til eigne kyrkjemøte (provinsialsynodar). Slik hevda han makta si over dei norske bispane. Bolt følgde dermed opp politikken som vart slått fast under konsilet i Basel, som seinare vart avvist av paven.

På det første av desse møta, i Bergen 1435, valde møtet ny bergensk biskop. Valet utfordra paveleg overmakt, men òg kongemakta, som gjennom lang tid hadde kunna spele inn lojale menn som bispar. Kyrkjepolitikken til Bolt styrkte på den måten råderetten til den norske kyrkja, og linja vart programfesta på eit nytt møte i 1436, dei siste vedtektene for den norske mellomalderkyrkja. Kyrkja vart òg styrkt ved skjerpa domsrett og strengare straffer for prestar som braut kyrkjeretten.

Opprør

Som erkebiskop sat Bolt i riksrådet, det norske statsorganet, då Noreg var i union med Sverige og Danmark (Kalmarunionen). Unionskongen Erik av Pommern hadde vorte uenig med råda i dei tre rika, både fordi han hadde sett riksfinansane over styr, og fordi han hadde gitt sentrale embetsstillingar til utlendingar. I 1436 gjorde norsk adel opprør, under leiing av Amund Sigurdsson, som òg tilhøyrde slekta Bolt. Bolt var sentral i å få i stand ein avtale med opprørarane, der riksrådet lova å fremme krava om større norsk sjølvstende og øyremerking av norske stillingar. Avtalen dreiv riksrådet inn på ei meir gjenstridig line, og i 1442 sa dei opp truskapen til kong Erik. Bolt var førande politisk, og med han fekk erkebispen ei tydelegare leiarstilling i rådet.

Regentskifte

Då Erik av Pommern sin etterkomar Christoffer av Bayern døydde barnlaus, valde Sverige og Danmark kvar sin konge. I kjeldene ser en ønsker om en eigen norsk konge, og den fremste norske stormannen da, Sigurd Jonsson (Sørum), vart nemnd som kandidat, sidan han var etterkomar av Håkon 5. Striden i Noreg kom likevel til å stå mellom den tysk-danske Christian 1. og den svenske Karl Knuttson Bonde. Eit fleirtal av riksrådet støtta Christian, medan fleirtalet av aristokratiet og befolkninga elles ser ut til å ha støtta Karl som norsk konge. Aslak Bolt høyrde til sida som støtta Karl Knutsson, og ville på den måten knyte Noreg til Sverige heller enn til Danmark fordi det truleg ville gje ein mer jamstilt union. Noreg og Sverige hadde tidlegare ved flere høve samarbeidd mot dansk dominans i Kalmarunionen. Det var likevel den andre sida som vann fram fyrst, fordi fleirtalet i riksrådet støtta Christian 1., og Bolt kjende seg tvinga til å støtte Christian i fyrste omgang.

Christian 1. vart vald til norsk konge av eit fleirtal av riksrådet i juli 1449, men deretter tok karltilhengarane initiativet med Aslak Bolt som ein av dei leiande. Karl Knutsson gjorde innfall i Noreg og vart kongehylla på det indre Austlandet og på vegen til Trondheim. I Trondheim vart Karl krona av Aslak Bolt i Trondheim domkyrkje i november 1449, mot blant anna lovnader om å støtte kyrkjeleg sjølvstende vedteke i Sættargjerda i 1277. Karl Knutsson fekk likevel ikkje kontroll med sentrale deler av det sønnafjelske Noreg der tilhengarar av Christian hadde kontrollen. Christian styrka seg òg elles i den nordiske maktkampen. Karl mista deretter støtte for ein svensk-norsk union i Sverige. Han vart derfor tvungen av det svenske riksrådet til å oppgje Noreg i 1450, men nekta å oppgje tittelen «Noregs konge». Aslak Bolt var då ein gammal mann og døydde truleg kort tid etter.

Ettermæle

Aslak Bolt hadde ei samling på 19 manuskript, som var stor etter dei økonomiske forholda. Mellom desse var ein vakkert illustrert bibel tilverka på 1200-talet, eit av få liturgiske skrifter frå norsk mellomalder som overlevde reformasjonen. Han etterlét seg òg ei omfattande jordebok over eigedommane til erkestolen. Som erkebiskop dreiv Aslak Bolt òg stor handel og stilte seg mellom anna vennleg til hanseatane i Bergen, fordi dei sikra erkestolen avsetting for tørrfiskeksporten.

Les meir i Store norske leksikon

Litteratur

  • Audun Dybdahl: Trøndelags historie, bd. 2: Fra pest til poteter: 1350 til 1850. Trondheim 2005
  • Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I 750-1537, 2.utgave, Oslo 2007
  • Magne Njåstad: Norvegr, bd. 2: 1400‒1840. Oslo 2011
  • Jón Viðar Sigurðsson: Norsk historie 800–1536, bd. 1: Frå krigerske bønder til lydige undersåttar. Oslo 2011

Kommentarar

Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logga inn for å kommentere.

eller registrer deg