Engelbrekt Engelbrektsson, svensk frihetshelt av tysk, lavadelig ætt, ledet flere store folkereisninger. I 1432 var han leder for et opprør i Västerås mot fogden Jösse Eriksson. Fogden ble avsatt, men opprøret grep om seg bl.a. i Uppland, og fikk slike dimensjoner at også adelige sluttet seg til. Riksrådet sendte oppsigelsesbrev til kong Erik av Pommern. Engelbrekt ble rådsmedlem og 1435 «rikshøvedsmann». I løpet av året lyktes det Erik å bli godtatt som konge igjen, men 1436 brøt en ny reisning ut. Denne gang delte likevel Engelbrekt førerskapet med Karl Knutsson. Det ble Engelbrekts oppgave å dra gjennom landet for å avsette Eriks fogder og høvedsmenn. Han hadde også videre planer, og tok opp sin gamle tanke om å søke støtte hos hanseatene. Dessuten hadde han forbindelse med reisningene i Norge (se Bolt). Men på vei til Stockholm ble han drept, visstnok 4. mai 1436. Hans reisning vendte seg bl.a. mot hardt skattetrykk og samlet derfor brede lag av folket; men striden utvidet seg til en kamp mot det sterke unionskongedømmet, og dette la grunnen for politisk samarbeid med adelen og riksrådet. Fra hans tid fikk allmuen i Sverige en plass i landets politiske liv som andre land på den tid ikke kan vise maken til.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.